Norges historie: fra istid til i dag

Norges historie strekker seg fra de første menneskene som kom etter istiden for rundt 11 000 år siden, via vikingtid, middelalder og over 400 år i union med Danmark, til Grunnloven i 1814, selvstendigheten i 1905 og det moderne velferds- og oljelandet. Her er hele historien kort fortalt, epoke for epoke, med en samlet tidslinje.

Norges historie kort fortalt

Norges historie begynner for omtrent 11 000–12 000 år siden, da de første menneskene kom til kysten mens isen fortsatt trakk seg tilbake. I tusenvis av år levde folk av fangst, fiske og etter hvert jordbruk. Rundt år 800 gikk landet inn i vikingtiden, og i løpet av de neste århundrene vokste det fram ett norsk kongerike, en kristen kirke og de første byene.

Etter en storhetstid på 1200-tallet rammet svartedauden landet hardt, og fra 1380 delte Norge konge med Danmark i over 400 år. I 1814 fikk Norge sin egen grunnlov, men måtte gå i union med Sverige, før landet ble fullt selvstendig i 1905. Industrialiseringen begynte på 1800-tallet. På 1900-tallet kom allmenn stemmerett for kvinner, fem år med tysk okkupasjon, gjenreisning, velferdsstat og oljerikdom.

Denne oversikten tar for seg hver epoke for seg, med lenker videre til de grundigere artiklene. Nederst finnes en samlet tidslinje med de viktigste årstallene.

Hvilke perioder deles Norges historie inn i?

Historikere og arkeologer deler gjerne Norges historie inn i disse hovedperiodene. Grensene er omtrentlige, og forskjellige fagmiljøer bruker litt ulike årstall.

Dansketiden og middelalderen overlapper: Norge kom i union med Danmark i 1380, men regnes vanligvis som en del av middelalderen fram til reformasjonen i 1536–1537.

Forhistorien: fra istid til jernalder

Under siste istid var nesten hele Norge dekket av is, flere steder opptil 3 000 meter tykk. Da isen smeltet, ble kysten tilgjengelig først. De første menneskene var jegere, fiskere og sankere som fulgte kysten nordover. De eldste menneskelevningene som er funnet i Norge, kommer fra Hummervikholmen i Søgne og er rundt 9 500 år gamle. Les mer i artiklene om istiden og de første menneskene i Norge.

Omkring 4000 f.Kr. begynte de første forsøkene med jordbruk og husdyrhold i Sør-Norge, men fangst og fiske var lenge viktigst. I bronsealderen (ca. 1700–500 f.Kr.) kom metall til landet gjennom handel, og mange av de store gravrøysene og helleristningene stammer fra denne tiden. Bergkunsten i Alta, laget for ca. 7 000–2 000 år siden, ble verdensarv i 1985.

I jernalderen fra ca. 500 f.Kr. lærte folk å utvinne jern av myrmalm. Gårdene ble faste, langhusene store, og kontakten med Romerriket ga nye varer og ideer. Runeskriften ble tatt i bruk, og høvdinger med makt over større områder vokste fram. Det var dette samfunnet som gikk inn i vikingtiden.

Det meste vi vet om forhistorien, bygger på arkeologiske funn: redskaper, boplasser, graver og bergkunst, supplert med blant annet DNA-analyser. Fra jernalderen finnes også enkelte skriftlige kilder. Derfor er mange dateringer omtrentlige, og nye funn kan endre bildet. I nord levde forfedrene til samene, som i dag er Norges urfolk, med en egen kultur og et eget språk lenge før det fantes et norsk rike.

Vikingtiden (ca. 800–1050)

Angrepet på klosteret Lindisfarne i England i 793 regnes som et symbolsk startpunkt for vikingtiden. Nordmenn dro på plyndringstokt, men også på handelsferder og for å bosette seg på Shetland, Orknøy, Færøyene, Island, Irland og Skottland. Leiv Eiriksson nådde Nord-Amerika rundt år 1000. Skipene, som Oseberg- og Gokstadskipet, er blant de viktigste kildene vi har, se vikingskip.

Vikingtiden var også tiden da Norge ble samlet. Sagaene forteller at Harald Hårfagre samlet landet etter slaget i Hafrsfjord, tradisjonelt datert til 872. I dag mener forskerne at rikssamlingen var en lang prosess som pågikk langt inn i middelalderen. En nærmere gjennomgang av slaget i Hafrsfjord belyser hvorfor slagets plass i rikssamlingen er omdiskutert.

Kristendommen kom gradvis, men kongene Olav Tryggvason og Olav Haraldsson brukte makt for å innføre den rundt år 1000. Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad i 1030 og ble snart dyrket som helgen. Les mer om prosessen i artikkelen om kristningen av Norge. Vikingtiden regnes som avsluttet da Harald Hardråde falt ved Stamford Bridge i England i 1066.

Hjemme var vikingsamfunnet et bondesamfunn. De fleste bodde på gårder og levde av jordbruk, fiske og fangst. Stormenn og høvdinger hadde makt over større områder, og frie menn møttes på tinget for å avgjøre tvister og vedta lover. Nederst sto trellene, som var ufrie. Hvordan folk levde og hva de trodde på, er beskrevet i artikkelen om vikingene.

Middelalderen (ca. 1050–1537)

I middelalderen fikk Norge en fast kirkeorganisasjon, et erkebispesete i Nidaros fra 1152–1153, og byer som Bergen, Trondheim og Oslo. Fra 1130 til 1240 var landet preget av borgerkrigstiden, der kongsemner og stormannsgrupper som birkebeinerne og baglerne kjempet om makten.

Under Håkon Håkonsson (konge 1217–1263) kom Norges storhetstid. Grønland og Island underla seg den norske kongen, og Norgesveldet var på sitt største. Sønnen Magnus Lagabøte ga landet en felles landslov i 1274, en av de første rikslovene i Europa. Fra denne tiden står også mange av de 28 bevarte stavkirkene.

I 1349 kom svartedauden til Bergen. Anslagene over hvor mange som døde i Norge, varierer fra rundt en tredjedel til omkring 60 prosent av befolkningen. Mange gårder ble lagt øde, og både kongemakten og kirken mistet inntekter. Samtidig fikk tyske kjøpmenn i Bergen, hanseatene, kontroll over mye av handelen med tørrfisk.

Da Håkon VI døde i 1380, arvet sønnen Olav den norske tronen. Olav var allerede konge av Danmark, og dermed fikk Norge og Danmark felles konge. I 1397 ble Norge, Danmark og Sverige samlet under én konge i Kalmarunionen. Sverige brøt ut i 1520-årene, mens Norge ble værende i union med Danmark.

Gjennom hele middelalderen bodde det store flertallet av folk på landet. Mange var leilendinger som leide jorda de dyrket, av kongen, kirken eller stormenn. Kirken ble en av de største jordeierne i landet og hadde stor innflytelse på både tro, skole, helsestell og kultur.

Dansketiden (1380–1814)

I 1536–1537 ble Norge enda tettere knyttet til Danmark. Den danske kongen Christian III innførte reformasjonen, den katolske kirken ble erstattet av en luthersk statskirke, og det norske riksrådet forsvant. Norge ble i praksis styrt fra København, med dansk som skriftspråk for embetsverket.

Christian IV grunnla Kongsberg og Christiania i 1624 og Kristiansand i 1641. Gruvedrift, trelasthandel og fiske ga store inntekter. Samtidig var 1600-tallet tiden for hekseprosessene, der rundt 310–330 personer ble dømt til døden i Norge, mange av dem i Finnmark.

I krigene mot Sverige mistet Danmark-Norge Jemtland og Herjedalen i 1645 og Båhuslen i 1658. I 1660 innførte Fredrik 3. eneveldet, og kongen fikk all makt. Under den store nordiske krig angrep svenskekongen Karl 12. Norge to ganger, og han ble skutt ved Fredriksten festning i 1718.

På 1700-tallet vokste folketallet, og folketellingen i 1801, den første landsomfattende tellingen med navn på innbyggerne, viste rundt 880 000 innbyggere. Skipsfart og trelast gjorde kjøpmenn i byene rike, og kravene om egne norske institusjoner økte. I 1811 fikk Norge sitt første universitet.

1814 og nasjonsbyggingen (1814–1940)

Napoleonskrigene avgjorde Norges skjebne. Danmark sto på Frankrikes side og måtte ved Kieltraktaten 14. januar 1814 avstå Norge til den svenske kongen. Nordmennene nektet å godta dette. En riksforsamling på 112 menn samlet seg på Eidsvoll og vedtok Grunnloven, som ble datert 17. mai 1814. Les mer i artiklene om 1814 og Grunnloven.

Grunnloven bygde på ideer fra opplysningstiden og revolusjonene i Amerika og Frankrike: folkesuverenitet, maktfordeling mellom konge, storting og domstoler, og borgerlige rettigheter som ytringsfrihet. Stemmeretten var likevel begrenset til bestemte grupper av menn over 25 år: embetsmenn, bønder som eide eller leide matrikulert jord, og byborgere eller eiere av byeiendom som oppfylte bestemte vilkår. Grunnloven inneholdt også et forbud mot at jøder kom inn i riket, som ble opphevet først i 1851. De 112 representantene er beskrevet i artikkelen om Eidsvoll 1814.

Etter en kort krig med Sverige ble Norge likevel tvunget inn i en union, men fikk beholde Grunnloven og et eget storting. I løpet av 1800-tallet bygde nordmennene opp en egen stat og en egen nasjonal identitet. Formannskapslovene ga lokalt selvstyre i 1837, den første jernbanen åpnet i 1854, og nasjonalromantikken løftet fram bondekultur, folkeeventyr og norsk natur.

Samtidig utvandret over 800 000 nordmenn til Nord-Amerika mellom 1825 og 1925, de fleste til USA, se utvandringen til Amerika. Industrialiseringen skapte en arbeiderklasse, og Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887. Parlamentarismen ble innført i 1884, og menn fikk allmenn stemmerett i 1898.

Striden om unionen tilspisset seg rundt kravet om egne norske konsuler. Den 7. juni 1905 erklærte Stortinget unionen oppløst. Etter en folkeavstemning og forhandlinger med Sverige ble unionsoppløsningen en realitet, og prins Carl av Danmark ble valgt til konge under navnet Haakon VII Polfarerne Fridtjof Nansen og Roald Amundsen ble nasjonale helter i de samme årene, og Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911. I 1913 fikk kvinner allmenn stemmerett, se kvinners stemmerett i Norge. Kraftkrevende industri basert på vannkraft, som Norsk Hydro fra 1905, ga landet en ny økonomisk retning.

Norge var nøytralt under første verdenskrig, men mistet over 2 000 sjøfolk i krigsforlis. Mellomkrigstiden var preget av bankkriser, høy arbeidsledighet og harde arbeidskonflikter, til kriseforliket i 1935 ga Arbeiderpartiet regjeringsmakt.

Andre verdenskrig (1940–1945)

Den 9. april 1940 angrep Tyskland Norge. Kongen og regjeringen unnslapp etter at krysseren Blücher ble senket i Oslofjorden, og 10. april avviste Haakon VII tyskernes krav om å godta en regjering ledet av Vidkun Quisling. Les om dagene i 9. april 1940 og kongens nei. Etter to måneders kamper, blant annet om Narvik, måtte de norske styrkene i Norge kapitulere 10. juni.

Kongen og regjeringen fortsatte krigen fra London, mens landet ble styrt av rikskommissær Josef Terboven med Quislings Nasjonal Samling som samarbeidsparti. Motstanden vokste gradvis fram i Hjemmefronten. Norske soldater trent i Storbritannia, blant dem Kompani Linge, gjennomførte sabotasjeaksjoner som tungtvannsaksjonen på Vemork i 1943. Handelsflåten seilte for de allierte, og krigsseilerne var blant dem som betalte høyest pris.

Okkupasjonen rammet hardt. 772–773 jøder ble deportert fra Norge, og bare 35–38 av dem overlevde, avhengig av opptellingen, se jødeforfølgelsen i Norge. Høsten 1944 tvangsevakuerte og brente tyskerne store deler av Finnmark og Nord-Troms. Totalt mistet over 10 000 norske statsborgere livet som følge av krigen. Tyskland kapitulerte, og Norge var fritt 8. mai 1945. Etter frigjøringen ble rundt 90 000 personer etterforsket i landssvikoppgjøret, og Quisling ble henrettet i oktober 1945. Hele forløpet er samlet i artikkelen om Norge under andre verdenskrig.

Etterkrigstiden: gjenreisning, olje og velferd (1945–i dag)

Etter krigen begynte gjenreisningen av et land med ødelagte byer, mangel på boliger og en nedslitt handelsflåte. Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet styrte nesten sammenhengende fram til 1965. Norge ble med i FN i 1945 og i NATO i 1949, og staten bygde ut skoler, boliger, kraftverk og trygder. Folketrygden trådte i kraft i 1967 og ble selve symbolet på velferdsstaten.

Høsten 1969 fant Phillips Petroleum Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Norske myndigheter ble varslet om gigantfunnet 23. desember, og produksjonen startet i 1971. Oljeeventyret gjorde Norge til et av verdens rikeste land. I 1990 vedtok Stortinget å opprette et oljefond, i dag kjent som Statens pensjonsfond utland.

To ganger har nordmenn sagt nei til medlemskap i EF/EU, i folkeavstemningene i 1972 og 1994, se EU-avstemningene. Norge er i stedet knyttet til EU gjennom EØS-avtalen fra 1994. Altasaken på slutten av 1970-tallet satte samenes rettigheter på dagsordenen, og Sametinget åpnet i 1989. Les mer om samenes historie og om kvenene, den finskættede minoriteten i nord.

Samfunnet endret seg også på andre måter. Fra 1970-tallet kom flere kvinner ut i lønnet arbeid, og i 1981 ble Gro Harlem Brundtland Norges første kvinnelige statsminister. Innvandringen fra land utenfor Norden økte fra slutten av 1960-tallet, og i dag har en betydelig del av befolkningen innvandrerbakgrunn.

Den 22. juli 2011 ble 77 mennesker drept i terrorangrepene mot regjeringskvartalet i Oslo og AUF-leiren på Utøya, det verste angrepet i Norge siden andre verdenskrig, se 22. juli 2011. I 2026 kom et tronskifte: Kong Harald V døde 28. august, og sønnen ble kong Haakon VIII Kongerekken fra Harald Hårfagre til i dag finnes under konger og kongehus.

Tidslinje: Norges historie i årstall

1. ca. 9500 f.Kr.
   De første menneskene kommer til Norge etter istiden
2. ca. 4000 f.Kr.
   De første spor av jordbruk i Sør-Norge
3. ca. 1700 f.Kr.
   Bronsealderen begynner
4. ca. 500 f.Kr.
   Jernalderen begynner
5. 793
   Angrepet på Lindisfarne; vikingtiden tar til
6. 834
   Osebergskipet blir gravlagt
7. 872
   Slaget i Hafrsfjord (tradisjonell datering)
8. ca. 1000
   Olav Tryggvason kristner med makt; Leiv Eiriksson når Amerika
9. 1030
   Olav Haraldsson faller på Stiklestad
10. 1066
    Harald Hardråde faller ved Stamford Bridge
11. 1130
    Borgerkrigstiden begynner
12. 1152–1153
    Erkebispesetet i Nidaros opprettes
13. 1217
    Håkon Håkonsson blir konge
14. 1240
    Borgerkrigstiden tar slutt
15. 1274
    Magnus Lagabøtes landslov
16. 1349
    Svartedauden kommer til Bergen
17. 1380
    Union med Danmark
18. 1397
    Kalmarunionen
19. 1537
    Reformasjonen; Norges riksråd forsvinner
20. 1624
    Christian IV grunnlegger Christiania og Kongsberg
21. 1645
    Jemtland og Herjedalen tapes til Sverige
22. 1658
    Båhuslen tapes til Sverige
23. 1660
    Eneveldet innføres
24. 1718
    Karl 12. faller ved Fredriksten
25. 1801
    Folketelling: ca. 880 000 innbyggere
26. 1811
    Norges første universitet vedtas
27. 1814
    Grunnloven 17. mai; union med Sverige fra november
28. 1825
    Restauration seiler fra Stavanger; utvandringen begynner
29. 1837
    Formannskapslovene gir lokalt selvstyre
30. 1854
    Første jernbane, Christiania–Eidsvoll
31. 1884
    Parlamentarismen innføres
32. 1887
    Arbeiderpartiet stiftes
33. 1898
    Allmenn stemmerett for menn
34. 1905
    Unionsoppløsningen; Haakon VII blir konge
35. 1911
    Roald Amundsen når Sydpolen 14. desember
36. 1913
    Allmenn stemmerett for kvinner
37. 1935
    Kriseforliket; Nygaardsvold-regjeringen
38. 1940
    Tyskland angriper Norge 9. april
39. 1944
    Brenningen av Finnmark og Nord-Troms
40. 1945
    Frigjøringen 8. mai
41. 1949
    Norge blir med i NATO
42. 1969
    Ekofisk-feltet blir funnet
43. 1972
    Nei til EF i folkeavstemning
44. 1989
    Sametinget åpnes
45. 1994
    Nei til EU; EØS-avtalen trer i kraft
46. 2011
    Terrorangrepene 22. juli
47. 2026
    Kong Harald V dør; Haakon VIII blir konge

For dem som vil lese videre, har Universitetet i Oslo samlet forskningsbaserte artikler om alle periodene på norgeshistorie.no, og Store norske leksikon har en oversikt over Norges historie med årstall. Hvordan historikere vurderer de kildene historien bygger på, er forklart i artikkelen om kildekritikk.