Hvem var vikingene? Tokt, handel og bosetting

Vikingene var sjøkrigere, handelsfolk og bosettere fra Skandinavia som reiste til andre land i vikingtiden. De plyndret, handlet og grunnla nye samfunn, men ikke alle som levde i Norden, var vikinger. Angrepet på Lindisfarne i 793 er et vanlig startpunkt for perioden.

Hvem kunne kalles viking?

Ordet viking brukes i dag om nordboere som reiste ut for å plyndre, handle eller bosette seg. I norrønt, språket i Skandinavia på denne tiden, fantes både et ord for personen og et ord for virksomheten. Uttrykket «å dra i viking» handlet om noe man gjorde, ikke om hvilket folk man tilhørte.

Ordet forekommer på runesteiner og i dikt fra perioden, men betydningen varierer. Det kunne betegne et krigerfellesskap, men også brukes om sjørøvere og fiender. Selve ordopphavet er omdiskutert.

Gården og husholdet var grunnlaget for liv og arbeid. Toktene er derfor bare én del av vikingtidens historie, ikke en beskrivelse av alles hverdag.

Hvorfor dro vikingene på tokt?

Vikingferdene hadde ikke én enkelt årsak. Ønsket om rikdom og makt, muligheten til å handle og behovet for jord virket sammen. Befolkningsvekst og press på dyrkbar jord er en vanlig forklaring på utvandringen, men forklarer ikke alene hvorfor noen valgte plyndring fremfor bosetting.

Utviklingen av vikingskip med seil og årer gjorde lengre reiser mulig. Skip som stakk grunt, kunne komme inn til strender og opp elver. Det ga tilgang til steder som ikke lå ved store havner.

Rikdom kunne gi høyere status og flere støttespillere hjemme. Samtidig gjorde splittede maktforhold og svakt samordnet forsvar i deler av Europa enkelte mål lettere å angripe. Disse forholdene bidro til at det ble lønnsomt å reise i viking.

Lindisfarne i 793: et angrep med stor betydning

I 793 angrep sjøfarende krigere klosteret på Lindisfarne utenfor kysten av Northumberland i Nord-England. De plyndret klosteret og drepte mennesker. Angrepet vakte sterke reaksjoner fordi Lindisfarne var et viktig kristent helligsted, knyttet til helgenen Cuthbert.

Lindisfarne var ikke det første kjente voldelige møtet mellom skandinaver og engelskmenn. Noen år tidligere hadde nordboere drept en kongelig tjenestemann ved kysten av Wessex. Likevel fikk klosterangrepet en særlig plass i skriftlige beretninger og senere historieskriving.

Året 793 brukes derfor ofte som begynnelsen på vikingtiden. Perioden dateres også til ca. 800–1050, og noen framstillinger begynner rundt 750 for å få med utviklingen som gjorde ferdene mulig. Dette er ulike måter å avgrense en historisk periode på, ikke en uenighet om hvilket år Lindisfarne ble angrepet.

Hvor dro vikingene?

Folk fra områdene som i dag er Norge og Danmark, reiste særlig vestover til de britiske øyene og langs kysten av kontinentet. Folk fra dagens Sverige hadde omfattende forbindelser østover gjennom Østersjøen og langs elvene i Øst-Europa. Rutene var likevel ikke delt mellom tre klart atskilte nasjoner.

• De britiske øyene: England, Skottland og Irland ble mål for plyndring, handel og bosetting.
• Nord-Atlanteren: Nordboere slo seg ned på blant annet Shetland, Orknøyene, Færøyene, Island og Grønland.
• Kontinentet: Kystområder og elver i Frankerriket ga adgang til handelssteder, klostre og byer.
• Øst-Europa: Elver som Volga og Dnipro knyttet skandinavene til fjernhandel og forbindelser mot Svartehavet og Bysants.

Konstantinopel, dagens Istanbul, ble kalt Miklagard. Nordboernes forbindelser rakte dermed langt utenfor Nord-Europa, både gjennom egne reiser og gjennom handelen med andre.

Handel og bosetting var like viktig som plyndring

Handelsmannen og plyndreren var ikke nødvendigvis forskjellige personer. Den samme sjøfareren kunne kjøpe varer ett sted og bruke vold et annet. Sølv ble brukt som betalingsmiddel og veid, men varebytte forekom også.

Kaupang ved dagens Larvik var et viktig handels- og håndverkssentrum, anlagt tidlig på 800-tallet. Utgravninger har avdekket hus, brygger, verksteder og importerte varer. Blant håndverkene var metallarbeid, tekstilarbeid og produksjon av perler.

Landnåm betyr å ta land i bruk og bosette seg der. På Island begynte den norrøne bosettingen rundt 870, særlig med innflyttere fra Norge og de nordatlantiske øyene. Shetland og Orknøyene var allerede bebodd da nordboerne kom; bosetting betydde derfor ikke alltid å finne ubebodd land.

Fra Island dro bosettere videre til Grønland mot slutten av 900-tallet. Sagaene knytter ferdene videre vestover til blant andre Leiv Eiriksson og Vinland. Arkeologiske funn på Newfoundland bekrefter norrønt nærvær i Nord-Amerika, men det oppsto ikke et varig norrønt samfunn der.

Vikingferdene i korte trekk

1. 793
   Klosteret på Lindisfarne blir angrepet.
2. Tidlig på 800-tallet
   Kaupang blir anlagt som handels- og håndverkssentrum.
3. 800-tallet
   Norrøn bosetting brer seg på øyene i Nord-Atlanteren.
4. Fra ca. 870
   Nordboere bosetter seg på Island.
5. Slutten av 900-tallet
   Norrøne bosettere etablerer seg på Grønland.
6. Rundt 1000
   Nordboere reiser videre til Nord-Amerika.
7. 1066
   Harald Hardråde taper forsøket på å erobre England.

Hjelmer med horn og sagaenes helter

På bildeveven fra Oseberg finnes figurer med hornlignende hodeplagg som kan ha inngått i seremonier. Det er noe annet enn bevis for horn på krigernes hjelmer. Funnene fra Osebergskipet og graven viser hvorfor enkeltgjenstander må tolkes i sammenheng.

Sagaene er også viktige, men mange ble skrevet flere hundre år etter hendelsene de forteller om. De er middelalderlitteratur, ikke samtidige referater av vikingtokt. Kildekritikk innebærer blant annet å sammenholde fortellingene med arkeologiske funn og eldre skriftlige vitnesbyrd.

Hvordan tok vikingtiden slutt?

Harald Hardrådes nederlag i England i 1066 brukes ofte som sluttpunkt. Overgangen skjedde likevel gradvis: Kongedømmene ble sterkere, byene vokste, og kirken fikk en fastere organisasjon. Kristningen av Norge var en del av denne endringen.

Handel og sjøfart fortsatte inn i middelalderen. Det som endret seg, var særlig maktforholdene og rammene for krigføring og selvstendige plyndringsferder.