Dansketiden: Norge og Danmark 1380–1814

Når var dansketiden?

Dansketiden brukes både om hele kongefellesskapet med Danmark, 1380–1814, og om den mer avgrensede perioden under dansk styre, 1536–1537 til 1814. Forskjellen handler om hva man vil tidfeste: begynnelsen på unionen eller tapet av Norges egne politiske styringsorganer.

Perioden 1380–1814 var ikke én uforandret statsordning. Norge gikk fra å være et eget kongerike med felles konge til å bli politisk underordnet Danmark, og deretter del av et eneveldig monarki. Betegnelsene «den dansk-norske tiden», «foreningstiden» og «Danmark-Norge» brukes også, med litt ulik vekt på fellesskapet mellom landene.

Hvorfor kom Norge i union med Danmark i 1380?

Unionen oppsto gjennom arvefølge, ikke gjennom en dansk erobring. Kong Håkon VI Magnusson av Norge var gift med Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Sønnen deres, Olav, ble valgt til dansk konge i 1376.

Da Håkon døde i 1380, arvet Olav den norske kronen. Dermed hadde Norge og Danmark samme konge. Olav ble formelt hyllet på Øyratinget ved Nidaros 29. juli 1381, men kongefellesskapets begynnelse regnes vanligvis fra arven i 1380.

Margrete hadde en sentral rolle i styringen mens sønnen var mindreårig. Etter Olavs død i 1387 sikret hun seg regentmakten i de nordiske rikene. I 1397 ble Erik av Pommern kronet som felles konge for Norge, Danmark og Sverige, og Kalmarunionen ble etablert.

Norge beholdt sitt eget riksråd, en forsamling av ledende geistlige og stormenn som deltok i riksstyret. Unionens første del hører derfor også til norsk middelalder. Felles konge betydde ikke at Norge straks opphørte som eget rike.

1536–1537: Norge mister sitt eget riksstyre

Etter at Sverige brøt ut av Kalmarunionen, fortsatte kongefellesskapet mellom Danmark og Norge. Den norske kirken og riksrådet var viktige maktsentre, men begge ble rammet da Christian III sikret sin stilling som konge og gjennomførte reformasjonen.

I håndfestningen fra 1536, en avtale mellom kongen og det danske riksrådet, sto den såkalte Norgesparagrafen. Den fastsatte at Norge skulle legges under Danmarks krone på linje med danske landsdeler og ikke lenger være et eget kongerike. Formuleringen uttrykte et langt mer omfattende krav enn bare felles konge.

Våren 1537 gjennomførte kongens styrker den militære underordningen av Norge. Erkebiskop Olav Engelbrektsson, som også ledet riksrådet, flyktet fra landet. Det norske riksrådet opphørte å fungere, og Norge fikk ikke noe nytt tilsvarende organ.

Reformasjonen i Norge innebar overgangen fra katolsk til luthersk kristendom. Kirken mistet sin selvstendige maktstilling, og kongen overtok kirkelige eiendommer og kontrollen over kirkeorganisasjonen. Den religiøse omveltningen var dermed også en politisk maktovertakelse.

Ble Norge likevel regnet som et kongerike?

Norgesparagrafens krav om full innlemmelse ble ikke gjennomført konsekvent. Norge beholdt egne lover, riksvåpen og flere særskilte institusjoner, og kongemakten fortsatte å omtale Norge som et rike.

Historikere bruker derfor gjerne betegnelsen lydrike om Norge fra 1536–1537 til 1660: et rike som var underlagt et annet lands styre. Det sentrale tapet var at Norge ikke lenger hadde et eget riksråd som kunne delta i eller utfordre kongens styring.

Hvordan ble Norge styrt fra København?

Før 1660 styrte kongen sammen med det danske riksrådet, der danske adelsmenn satt. Norge hadde ikke et tilsvarende råd. Danske adelsmenn fikk dessuten kontroll over mange av de viktigste norske lenene, distrikter som ble forvaltet på kongens vegne.

Fra 1572 hadde Norge en stattholder, kongens stedfortreder i landet. Stattholderen skulle føre tilsyn med forvaltningen og være et bindeledd mellom Norge og sentralstyret. Embetets betydning varierte, og det sto i perioder ubesatt.

Eneveldet fra 1660

Med innføringen av eneveldet i 1660 ble maktforholdet endret. Frederik III ble arvekonge, og det danske riksrådet mistet sin makt. Enevelde betyr at den øverste statsmakten i prinsippet ligger hos monarken alene.

Det betydde ikke at kongen personlig avgjorde hver eneste sak. Et omfattende embetsverk behandlet saker gjennom kollegier, sentrale forvaltningsorganer med ansvar for ulike saksområder. Styret ble mer administrativt og mindre avhengig av adelens gamle rådsorganer.

I 1662 ble lenene erstattet av amt, forløperne til fylkene. Kongelig utnevnte amtmenn overtok forvaltningen etter lensherrene. Ordningen skulle gi kongemakten sterkere kontroll over distriktene.

Christian Vs Norske Lov fra 1687 samlet regler for blant annet rettsvesen, eiendom, handel og kirke. Norge hadde altså fortsatt en egen lovbok, selv om den var gitt av kongen i København. Lovverket regulerte også religion og sensur; staten beskyttet ikke tros- og ytringsfrihet slik begrepene forstås i dag.

Trelast, fisk og bergverk: økonomien i dansketiden

Skogen ble en eksportressurs

Fra 1500-tallet vokste trelasthandelen kraftig. Oppgangssaga, en sag med blad som beveget seg opp og ned i en ramme, kunne drives med vannkraft og skjære tømmer til bord og planker. Teknologien gjorde det lettere å møte etterspørselen etter norsk trelast i Nederland og Storbritannia.

Handelen bandt skogbygder, elver, sagbruk og havner sammen. Den bidro til byvekst og skipsfart og skapte et sterkere handelsborgerskap. Norge ble dermed tettere knyttet til markedene i Vest-Europa.

Fiske og handel langs kysten

Tørrfiskhandelen gjennom Bergen fortsatte å være viktig. Hanseatenes sterke stilling i Bergen ble gradvis svekket, og byens øvrige kjøpmenn fikk større plass i eksporthandelen. Sild ble også en viktig eksportvare.

Sølv på Kongsberg og kobber på Røros

Bergverkene skapte nye arbeidsplasser og krevde både kapital og teknisk kunnskap. Ved Kongsberg begynte statlig sølvgruvedrift høsten 1623. Året etter besøkte Christian IV området og grunnla bergstaden Kongsberg; tyske bergmenn ble rekruttert til utbyggingen.

På Røros begynte prøvedrift etter kobber i 1644, mens et nytt bergverk ble etablert i 1645. Gruvedriften trengte ved, trekull og transport fra et stort omland. Dermed ble også bønder og skogressurser utenfor bergstadene trukket inn i virksomheten.

Vekst var ikke det samme som velstand for alle

Folketallet og den økonomiske aktiviteten økte, særlig fra slutten av 1500-tallet. SNLs historiske oversikt anslår noe under 200 000 innbyggere omkring 1500 og vel 400 000 omkring 1650. Folketellingen i 1801 registrerte rundt 880 000; de to eldre tallene er beregninger, ikke folketellinger.

Ødegårder ble tatt i bruk igjen, men veksten skapte også større sosiale forskjeller. Jordbruk og nye næringer kunne gi inntekter, samtidig som skatter, militærtjeneste og vanskelige levekår belastet befolkningen.

Krigene med Sverige endret Norges grenser

Rivaliseringen mellom Danmark-Norge og Sverige gjorde Norge til krigsområde og leverandør av soldater og forsyninger. Den nordiske sjuårskrigen i 1563–1570 viste hvor utsatt landet var. På 1600-tallet ble en egen norsk hær bygd opp.

Utfallet av krigene ble ikke avgjort bare av kampene i Norge. Nederlag i Danmark kunne føre til at norske områder ble avstått ved fredsforhandlingene, også når norske styrker hadde forsvart seg godt.

Ved freden i Roskilde i 1658 omfattet avståelsen av Trondheims len Trøndelag, Nordmøre og Romsdal. Disse områdene kom tilbake i 1660. Tapet av Båhuslen ble derimot varig og flyttet Norges sørøstlige grense.

Opplysningstid, skole og norsk tilhørighet

På 1700-tallet fikk kunnskap, vitenskap og nyttige forbedringer større plass i samfunnslivet. Opplysningstiden la vekt på erfaring og fornuft, men utviklingen skjedde fortsatt innenfor et eneveldig styre.

Skoleutbyggingen hadde også et tydelig religiøst formål. Konfirmasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1736 og forutsatte opplæring i lesing og kristendom. Skoleloven av 1739 etablerte allmueskolen; i spredtbygde områder ble undervisningen ofte organisert som omgangsskole, der læreren underviste på gårdene etter tur.

I Trondheim grunnla Johan Ernst Gunnerus, Gerhard Schøning og Peter Frederik Suhm Det Trondhjemske Selskab i 1760. Etter kongelig stadfestelse i 1767 fikk det navnet Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Grunnleggerne ville kartlegge natur og historie og bruke kunnskapen til nytte for samfunnet.

Norske Selskab, stiftet i København i 1772, var en litterær og patriotisk klubb. Norsk tilhørighet kunne dermed komme til uttrykk også i den felles hovedstaden. Det var ikke nødvendigvis det samme som et krav om å bryte unionen.

Et eget universitet i Norge var derimot et konkret krav om en norsk institusjon. Universitetet ble opprettet i 1811, og undervisningen begynte i Christiania i 1813. Dermed fikk Norge et sted for høyere utdanning før kongefellesskapet med Danmark tok slutt.

Hvorfor ble dansk skriftspråket i Norge?

Det gamle norske skriftspråket ble gradvis erstattet av dansk i senmiddelalderen. I århundrene etter reformasjonen var dansk det dominerende skriftspråket, noen ganger med innslag fra norske talemål. Norske talemål fortsatte likevel å eksistere og utvikle seg.

Da norsk skriftspråk ble et nasjonsbyggingsprosjekt på 1800-tallet, var dette skillet et viktig utgangspunkt. Ivar Aasen bygde på norske dialekter, mens Knud Knudsen arbeidet for å fornorske det etablerte skriftspråket. Disse retningene la grunnlaget for nynorsk og bokmål.

Var dansketiden en «400-årsnatt»?

«400-årsnatten», også kalt «firehundreårsnatten», gir inntrykk av at hele perioden var en mørketid. Uttrykket finnes i Henrik Ibsens Peer Gynt, utgitt i 1867. Det inngår i stykkets satire og bør ikke leses som en nøytral historisk vurdering.

Bildet av perioden ble også formet av nasjonsbyggingen etter 1814. Tapet av selvstendighet og dansk innflytelse fikk stor plass, mens økonomisk og institusjonell utvikling lettere kom i bakgrunnen. Ibsens bruk av «firehundreårsnatten» var selv en harselas over det ensidige bildet av unionstiden.

Tidslinje: fra kongefellesskap til brudd

Hvorfor sluttet dansketiden i 1814?

Danmark-Norge ble trukket inn på Napoleons side etter det britiske angrepet på København og beslagleggelsen av flåten i 1807. For Norge gjorde krigen forbindelsen med Danmark vanskelig og rammet handel og matforsyninger.

Etter Napoleons nederlag ved Leipzig i oktober 1813 og militært press mot Danmark måtte Frederik VI godta Sveriges krav om Norge. Ved Kielfreden 14. januar 1814 avsto han Norge til den svenske kongen. Island, Færøyene og Grønland ble værende under den danske kronen.

Avståelsen ble møtt med motstand i Norge. Stattholder Christian Frederik støttet et selvstendighetsforsøk, og riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven 17. mai. Hendelsene i 1814 var derfor mer enn et skifte fra én konge til en annen.

Etter en kort krig måtte Norge godta unionen med Sverige, men beholdt Grunnloven i revidert form. Den nye unionen fikk dermed en annen politisk struktur enn styret fra København: Norge hadde nå egne konstitusjonelle institusjoner.