Reformasjonen i Norge 1537: tro, makt og motstand

Reformasjonen i Norge ble innført av kong Christian III i 1536–1537, med 1537 som det vanlige merkeåret. Den katolske kirkeledelsen ble fjernet, kongen overtok styringen av kirken, og luthersk kristendom ble den offisielle religionen. Samtidig forsvant det norske riksrådet, men befolkningens tro og religiøse skikker endret seg langt langsommere.

Hva var reformasjonen?

Reformasjonen var en religiøs omveltning på 1500-tallet som splittet den vestlige kristendommen. Flere land og områder brøt med den katolske kirken og opprettet protestantiske kirker. I Norge ble kirken evangelisk-luthersk, det vil si at den bygde på Martin Luthers forståelse av kristendommen.

Den tyske munken og teologen Martin Luther gjorde sin kirkekritikk kjent gjennom 95 teser i 1517. Han angrep særlig avlatshandelen: salg av brev som skulle redusere straffen for synd. Reformasjonen utviklet seg etter hvert fra kirkekritikk til et brudd med pavens myndighet.

Luther mente at mennesket ble frelst ved troen på Guds nåde, ikke ved å fortjene frelsen gjennom bestemte handlinger. Bibelen skulle være den avgjørende autoriteten for kristen lære. Norge var allerede kristent; reformasjonen var ikke en ny kristning av Norge, men en endring av kristendommens lære og organisering.

Hvorfor kom reformasjonen til Norge?

Norge hadde felles konge med Danmark, men eget riksråd. Rådet besto av ledende geistlige og verdslige stormenn og skulle medvirke i styringen av landet. Etter Kalmarunionens sammenbrudd fortsatte forbindelsen mellom Norge og Danmark.

Den avgjørende maktkampen foregikk i Danmark. Christian III var overbevist lutheraner og seiret i borgerkrigen Grevefeiden, som varte fra 1534 til 1536. Seieren gjorde det mulig å fjerne de katolske biskopene og gjennomføre et kongelig kirkestyre.

For Christian III hang religiøs overbevisning sammen med politiske og økonomiske fordeler. Kronen overtok bispe- og klostergods, altså jordeiendommer som hadde tilhørt bispesetene og klostrene. Det ga kongen større inntekter og svekket en selvstendig maktfaktor.

Olav Engelbrektsson: erkebiskopen som gjorde motstand

Olav Engelbrektsson var Norges siste katolske erkebiskop og leder av riksrådet. Fra Nidaros forsvarte han både kirkens stilling og Norges rett til å medvirke i kongevalg og styre. Motstanden hans gjaldt derfor mer enn teologi.

Olav søkte støtte utenfra og forsøkte væpnet motstand, men kunne ikke overvinne kongens styrker. Festningen Steinvikholm i Trondheimsfjorden ble hans viktigste tilholdssted i sluttfasen. Håpet om avgjørende utenlandsk militærhjelp brast.

1. april 1537, første påskedag, seilte han fra Trondheim med arkiv og verdisaker. Flukten markerte slutten på erkebiskopens makt i Norge. Han døde i Lier, i dagens Belgia, i februar 1538.

Var reformasjonen i 1536 eller 1537?

1537 er det vanlige svaret for Norge, men maktskiftet omfatter begge årene. I 1536 slo Christian III fast den nye politiske og kirkelige kursen i Danmark. I 1537 ble motstanden i Norge nedkjempet, og den katolske kirkeledelsen mistet sin stilling.

Et kongebrev av 17. juni 1537 varslet innføringen av reformasjonen i Norge og Bergen stift. Et stift er et kirkelig område ledet av en biskop. Geble Pederssøn ble samme år ordinert til luthersk superintendent i Bergen, den nye betegnelsen på biskopen.

Tidslinje: fra Luther til norsk kirkestyre

1. 1517
   Luthers 95 teser gjør kritikken av avlatshandelen kjent.
2. 1534–1536
   Christian III seirer i Grevefeiden i Danmark.
3. Oktober 1536
   Norgesparagrafen fastsetter at Norge skal underordnes Danmark.
4. 1. april 1537
   Olav Engelbrektsson forlater Norge.
5. 17. juni 1537
   Et kongebrev varsler reformasjonen i Norge og Bergen stift.
6. 1537
   Kirkeordinansen utstedes på latin.
7. 1539
   En revidert dansk kirkeordinans innføres i Norge.
8. 1607
   Norge får en egen kirkeordinans.

Hva endret seg i kirken?

Kongen overtok den overordnede styringen, og kirkens virksomhet fikk et nytt lovgrunnlag. Kirkeordinansen regulerte blant annet gudstjenester, prestenes oppgaver og inntekter, undervisning og fattigomsorg. Den første utgaven kom på latin i 1537; en revidert dansk utgave fra 1539 ble innført i Norge.

Reglene var ikke fullt tilpasset norske forhold. Store avstander og spredt bosetning gjorde gjennomføringen vanskelig. En egen norsk kirkeordinans kom først i 1607.

Sakramenter er hellige handlinger som formidler Guds nåde. Sjelemesser var messer for døde, knyttet til forestillingen om renselse i skjærsilden. Overgangen til luthersk tro endret dermed både gudstjenesten og forholdet til de døde.

Ble folk lutheranere med én gang?

De fleste sogneprestene fikk beholde stillingene sine dersom de underordnet seg den nye ordningen. Dermed møtte mange menigheter den samme presten også etter bruddet. Gudstjenestene lignet til å begynne med mye på dem folk kjente fra før.

Katolske skikker og forestillinger levde videre gjennom flere generasjoner. Den offisielle kirkeordningen kunne endres ved kongelig beslutning, men befolkningens religiøse vaner lot seg ikke skifte ut like raskt. Undervisning og forkynnelse ble derfor viktige redskaper for å gjøre lutherdommen kjent.

Hva skjedde med Norges selvstendighet?

Norgesparagrafen i kongens håndfestning fra 1536 sa at Norge ikke lenger skulle være et eget kongerike. En håndfestning var en avtale mellom kongen og riksrådet om vilkårene for kongens styre. Det norske riksrådet forsvant, og styringen ble samlet hos kongen og administrasjonen i Danmark.

Likevel ble paragrafen ikke kunngjort i Norge, og landet beholdt sin riksstatus, egen lov og eget rettsvesen. Politisk underordning er derfor mer presist enn at Norge ganske enkelt opphørte å eksistere som rike. Bruddet i 1536–1537 brukes ofte som skillet mellom middelalderen og dansketiden.