Middelalderen i Norge (1066–1537): fra kongerike til union

Når var middelalderen?

Middelalderen varte fra ca. 500 til ca. 1500 i Europa, men begynner senere i den vanlige norske periodeinndelingen. I Norge skilles vikingtiden gjerne ut som en egen epoke, og middelalderen regnes da fra omkring midten av 1000-tallet. Slutten settes vanligvis til reformasjonen i 1536–1537.

År 500 er et praktisk skille, ikke datoen for én hendelse som forandret hele Europa. Vestromerrikets fall i 476 og fremveksten av nye kongeriker markerer overgangen fra antikken. Som den europeiske periodiseringen av middelalderen viser, var dette en langvarig omforming med store regionale forskjeller.

Året 1066 er et annet kjent holdepunkt: Harald Hardråde falt under forsøket på å erobre England. Det brukes ofte som en symbolsk avslutning på vikingtiden, men overgangen til middelalderens kristne kongerike hadde begynt lenge før. Kirkebygging, rikssamling og nye handelsforbindelser fortsatte etterpå.

Tidlig middelalder, høymiddelalder og senmiddelalder

Periodisering betyr å dele historien inn i tidsavsnitt. Grensene avhenger av hvilke endringer som vektlegges, og norske og europeiske inndelinger sammenfaller derfor ikke helt. Tabellen følger den norske inndelingen som brukes i Store norske leksikons historieoversikter.

Tidslinje: middelalderen i Norge

Utviklingen gikk fra et kongedømme med sterke regionale maktnettverk til mer samlet styring. Deretter fulgte pestepidemier, kongefellesskap med nabolandene og til slutt avviklingen av den katolske kirkeledelsen.

Et kristent kongerike vokser frem

Ved inngangen til middelalderen var kristendommen etablert som kongemaktens religion. Overgangen fra førkristen tro hadde likevel skjedd over lang tid, gjennom kontakt med kristne land, misjon og kongelig maktbruk. Middelalderens kirke bygde videre på denne utviklingen.

Etter Harald Hardrådes død førte Olav Kyrre en fredeligere politikk, med kirkebygging, byutvikling og handel med kontinentet. Norge var ikke isolert: sjøveiene knyttet landet til De britiske øyer, Danmark og de nordtyske områdene. Konger og kirkeledere inngikk forbindelser som brakte både varer, kunnskap og politiske ideer til landet.

Kirken organiserte landet

Opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros i 1152–1153 ga Norge en egen kirkelig ledelse under paven. Erkebiskopen var den øverste kirkelederen i en kirkeprovins som også omfattet bispedømmer på øyene i vest. Biskoper, prester og klostre bandt lokale menigheter til et internasjonalt kirkesamfunn.

Kirken preget mer enn gudstjenestene. Den satte rammer for ekteskap og religiøse plikter, hadde egne rettsregler og utviklet skriftlig administrasjon. Gjennom jordleie, gaver og avgifter fikk den inntekter som kunne finansiere både organisasjonen og store byggearbeider.

Nidaros ble også et viktig pilegrimsmål. Pilegrimer var mennesker som reiste til et hellig sted, og Olav den helliges grav tiltrakk seg besøkende fra Norge og utlandet. Nidarosdomen vokste frem gjennom flere byggefaser, med impulser fra europeisk kirkearkitektur.

Stavkirkene viser forbindelsen mellom gammelt og nytt

På landsbygda ble mange kirker reist i tre. Stavkirkene har navn etter de bærende stolpene, stavene, i konstruksjonen. De forener norsk trebygningstradisjon med impulser fra kristen, europeisk byggekunst.

Urnes stavkirke ble reist i 1130-årene. Utskårne bygningsdeler fra en eldre kirke ble brukt om igjen, blant annet den kjente portalen på nordveggen. Dekoren viser hvordan kunsttradisjoner fra vikingtiden kunne leve videre i en kristen bygning.

Borgerkrigstiden: hvem hadde rett til å være konge?

Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, begynte en lang periode med rivalisering om kongemakten. Flere menn kunne gjøre krav på tronen gjennom kongelig avstamning, og det fantes ingen stabil ordning som alltid sikret én ubestridt etterfølger. Tronkrevere samlet støtte gjennom slekt, vennskap og regionale maktnettverk.

Borgerkrigstiden varte fra 1130 til 1240. Kampen mellom birkebeinere og baglere utgjorde bare en del av perioden; baglerpartiet ble dannet i 1196. Det var ikke sammenhengende krig i hele landet i 110 år. Perioden bestod av skiftende allianser, forlik, rivaliserende konger og nye opprør.

Sverre ble birkebeinernes leder og beseiret Magnus Erlingsson i 1184. Han kom også i konflikt med kirkeledelsen om kongens og kirkens myndighet. Baglerne samlet flere av motstanderne hans, med støtte fra sentrale kirkelige ledere.

Håkon Håkonsson ble tatt til konge i 1217, men det betydde ikke at alle maktkamper var over. Rivaliseringen med Skule Bårdsson endte i opprør og Skules død i 1240. Dette brukes vanligvis som sluttpunktet for borgerkrigstiden.

Høymiddelalderen og Norges storhetstid

Høymiddelalderen rommer både borgerkrigene og den roligere perioden som fulgte. Folketallet økte, kirkeorganisasjonen ble tettere, og kongemakten fikk et mer utbygd styringsapparat. Norge ble mer samlet som politisk enhet, selv om lokale ting og maktforhold fortsatt hadde betydning.

Håkon Håkonsson, som regjerte fra 1217 til 1263, forbindes særlig med kongedømmets styrking etter borgerkrigene. En tronfølgelov i 1260 fastsatte en arvelig kongerekke. Den bidro til å begrense konkurransen mellom mulige tronkrevere.

På 1200-tallet nådde den norske kongens maktområde vidt utover dagens landegrenser. Båhuslen, Jemtland og Herjedalen hørte til riket, mens øysamfunn i vest hadde ulike forbindelser til kronen. De norrøne samfunnene på Grønland anerkjente kongens overhøyhet i 1261, og Island fulgte i 1262–1264.

Dette maktområdet kalles gjerne Norgesveldet. Det var ikke en ensartet stat styrt likt fra ett sentrum: øysamfunnene beholdt betydelig lokalt selvstyre. Betegnelsen «storhetstid» passer derfor best som uttrykk for kongemaktens rekkevidde og rikets politiske og kulturelle utvikling, ikke som en påstand om at alle innbyggere levde godt.

Landsloven av 1274

Magnus Lagabøte videreførte statsbyggingen gjennom lovarbeid. Landsloven av 1274 ga landet en felles lovbok i stedet for de eldre landskapslovene. Tilnavnet Lagabøte viser til rollen hans som lovforbedrer.

Felles lovgivning gjorde kongemakten til en tydeligere ramme rundt rettsvesenet. Lovboken regulerte blant annet arv, eiendom, jordleie og straff. Samlingen av lovene betydde likevel ikke at lokale ting forsvant, eller at kirken sluttet å ha egne rettsregler.

Hvordan levde folk i middelalderen?

De fleste levde av jordbruk, ofte kombinert med fiske og annen utnyttelse av naturressursene. Gårdens avlinger og husdyr var grunnlaget for husholdet, men også for inntektene til jordeiere, kirke og kongemakt. Et lite maktsjikt levde dermed av overskuddet som andre produserte.

Mange bønder var leilendinger: de drev jord som tilhørte en annen. Den årlige jordleien het landskyld og kunne betales med varer. Å være leilending var ikke det samme som å være slave; middelalderens norske leilendinger var rettslig frie, men økonomisk avhengige av tilgang til jord.

Befolkningsveksten frem mot 1300-tallet førte til at mer jord ble tatt i bruk. Samtidig økte presset på ressursene og på bønder som måtte betale jordleie. Kongedømmets vekst og store byggeprosjekter forteller derfor bare én del av historien: livsvilkårene var svært forskjellige for en jordeier og en familie på et lite gårdsbruk.

Byene, handelen og hanseatene

Byene samlet handel, håndverk og kongelig og kirkelig administrasjon. Bergen var en særlig viktig kongelig residensby på 1200-tallet, mens Nidaros hadde sin tyngde som kirkesentrum. Oslo og Tønsberg var viktige knutepunkter rundt Oslofjorden.

En middelalderkonge hadde ikke en fast hovedstad på samme måte som en moderne stat. Kongen reiste mellom ulike steder, og kontroll over de viktigste byene hadde både militær og administrativ betydning. Byene kunne også omsette varer som kom inn som jordleie og andre inntekter.

Magnus Lagabøtes bylov fra 1276 ble først gitt for Bergen og senere brukt i andre norske byer. Den tok opp særlige byforhold, som handel, vakthold, brannfare og lasting og lossing. Byloven videreførte og samordnet en eldre tradisjon med egne rettsregler for byene.

Hanseatene i Bergen knyttet norsk fiskehandel til markedene i Nord-Europa. De var kjøpmenn tilknyttet hansaforbundet, et samarbeid mellom handelsbyer og kjøpmenn. Tørrfisk fra Nord-Norge var en sentral eksportvare, mens korn var viktig på importsiden.

De tyske kjøpmennenes handelsorganisasjon i Bergen fikk stor betydning i senmiddelalderen. Handelen ga fiskere tilgang til utenlandske markeder, men hanseatene fikk også en sterk posisjon som norske konger og kjøpmenn forsøkte å begrense. Bergen ble et sted der lokale behov og internasjonale handelsinteresser møttes.

Svartedauden og et samfunn med færre mennesker

Svartedauden rammet Norge i 1349–1350. Pestepidemien førte til omfattende tap av liv og regnes vanligvis som overgangen til norsk senmiddelalder. Senere pestutbrudd gjorde befolkningsnedgangen langvarig.

Et sikkert norsk dødstall finnes ikke. I SNLs oversikt over Norge i senmiddelalderen anslår historikeren Erik Opsahl at svartedauden kan ha redusert folketallet med 30–45 prosent, men understreker usikkerheten. Dette anslaget gjelder den første epidemien, ikke den samlede nedgangen gjennom de følgende århundrene.

Færre mennesker betydde færre som kunne dyrke jorda og betale jordleie og avgifter. Kongemakten og jordeierne mistet inntekter. Mange gårdsbruk ble etter hvert forlatt, særlig små og mindre gunstig plasserte bruk.

En ødegård var likevel ikke nødvendigvis en gård der alle døde under svartedauden. Når bedre jord ble ledig, kunne de som overlevde, flytte til større eller mer sentrale bruk. Bosettingsendringene skyldtes derfor både dødsfall og flytting over lang tid.

Unionene: Norge får felles konge med nabolandene

De nordiske unionene begynte før svartedauden. I 1319 arvet Magnus Eriksson den norske tronen og ble samtidig valgt til svensk konge. Det var et kongefellesskap, også kalt en personalunion: to riker hadde samme konge, men beholdt egne lover og styringsordninger.

Forbindelsen med Danmark vokste frem gjennom kongelige ekteskap og arv. Håkon VI var gift med den danske kongsdatteren Margrete. Sønnen deres, Olav, var allerede dansk konge da han arvet Norge i 1380.

Etter Olavs død i 1387 ble Margrete valgt til riksstyrer i Danmark samme år og i Norge 2. februar 1388. Hun sikret seg deretter makten også i Sverige. I 1397 ble Erik av Pommern kronet til felles konge i Kalmar, den sentrale markeringen av Kalmarunionen.

Unionen var ikke ett land med én felles lovbok. De tre rikene beholdt egne lover og institusjoner, men skulle ha felles konge og utenrikspolitikk. I praksis oppstod langvarige konflikter om kongens makt og om hvem som skulle styre de enkelte rikene.

Norge hadde et riksråd, et råd av ledende kirkelige og verdslige stormenn som deltok i rikets styre. Utover senmiddelalderen fikk kongemakten med sentrum i Danmark likevel stadig sterkere kontroll. Sveriges brudd med unionskongene avsluttet ikke forbindelsen mellom Norge og Danmark.

Svartedauden alene forklarer derfor ikke Norges svekkede politiske stilling. Pest rammet også nabolandene. Dynastiske forbindelser, handelsøkonomi og kampen mellom kongemakten og norske maktgrupper var avgjørende for hvordan unionene utviklet seg.

Hvorfor sluttet middelalderen i 1537?

Reformasjonen i Norge var både et religiøst og et politisk brudd. Den katolske kirken ble erstattet av en luthersk kirke under kongelig myndighet. Dermed forsvant den selvstendige kirkeledelsen som hadde vært en av middelaldersamfunnets viktigste makter.

I Christian IIIs håndfestning fra 1536 fastsatte Norgesparagrafen at Norge skulle underordnes den danske kronen og ikke lenger være et selvstendig kongerike. En håndfestning var en avtale som regulerte forholdet mellom kongen og riksrådet. Bestemmelsen var del av kongens oppgjør med motstanden i Norge.

Erkebiskop Olav Engelbrektsson motsatte seg maktskiftet, men klarte ikke å sikre tilstrekkelig støtte. Han forlot Norge i 1537. Det norske riksrådet opphørte, og kirkelig jord og inntekter kom under kongelig kontroll.

Derfor brukes både 1536 og 1537 som sluttår. Det første viser til de politiske beslutningene i Danmark; det andre til maktskiftet og gjennomføringen i Norge. Norge beholdt likevel en egen lovtradisjon, og Landsloven fortsatte å gjelde etter at middelalderens selvstendige kirke- og riksledelse var borte.