Stavkirker i Norge: oversikt over de 28 som står igjen

Norge har 28 bevarte stavkirker, med Urnes, Borgund og Heddal blant de mest kjente. En stavkirke er en trekirke med et bærende rammeverk av stående stolper, kalt staver. De eldste stående kirkene er fra 1100-tallet, men flere har bygningsdeler fra ulike perioder.

Hvor mange stavkirker er det i Norge?

Det står 28 bevarte stavkirker i Norge, slik antallet er avgrenset hos Riksantikvaren. De er bevart i varierende grad: Noen har mye av middelalderbygningen i behold, mens andre er kraftig ombygd, restaurert eller flyttet. Antallet betyr derfor ikke 28 urørte middelalderkirker.

Nybygde kopier kommer i tillegg. Fantoft stavkirke i Bergen brant i 1992 og ble gjenoppført som kopi; den regnes ikke blant de 28. Vang stavkirke, som ble fraktet fra Valdres til dagens Polen i 1842, er heller ikke med i antallet kirker som står i Norge.

Det opprinnelige antallet er langt mer usikkert. Riksantikvaren anslår at mellom 1 000 og 2 000 stavkirker ble bygget i Norge i middelalderen, mens Store norske leksikon oppgir minst 750, sannsynligvis mange flere. Dette er ulike anslag over en bygningsmasse som for det meste er borte, ikke sikre opptellinger.

Hva er en stavkirke?

Navnet kommer fra stavene, de kraftige, stående stolpene som bærer bygningen. I en fullt utviklet stavkonstruksjon står stolpene på sviller, liggende trebjelker som hviler på stein. Mellom stolpene er veggplankene felt inn i rammeverket.

Steinfundamentet holder treverket unna direkte kontakt med bakken og reduserer faren for råte. Dette skiller konstruksjonen fra eldre stolpekirker, der bærende stolper var gravd ned i jorden. En vanlig laftet trekirke er heller ikke en stavkirke: I laftede vegger ligger tømmerstokkene vannrett oppå hverandre.

Stavkirkene har forskjellige former. Noen har et enkelt skip, rommet der menigheten samles, og et smalere kor rundt alteret. Andre har et hevet midtrom som bæres av innvendige staver, med lavere rom langs sidene.

Kirkebyggingen hører sammen med kristningen av Norge og utviklingen av kirkelivet i middelalderen. Bygningene kombinerer trehåndverk med former og utsmykning som også finnes i europeisk kirkekunst.

Urnes, Borgund og Heddal

Urnes: den eldste og verdensarven

Urnes stavkirke ligger på Ornes i Luster, ved Lustrafjorden i Vestland. Den regnes som den eldste av de bevarte stavkirkene og sto sannsynligvis ferdig tidlig i 1130-årene. Kirken ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1979.

På nordveggen finnes utskårne deler som er gjenbrukt fra en tidligere kirke. Derfor kan enkelte materialer være betydelig eldre enn bygningen som står i dag. Det er viktig å skille mellom alderen på disse delene og tidspunktet da den nåværende kirken ble reist.

Borgund: den best bevarte

Borgund stavkirke i Lærdal regnes som den best bevarte stavkirken. Den dateres til omkring 1180-årene; en bærende stav er laget av et tre felt vinteren 1180–1181. Takflatene i flere nivåer, dragehodene og svalgangen rundt bygningen gir kirken et særpreget ytre.

En svalgang er en overbygd gang langs utsiden av kirken. Borgund har dessuten vært forbilde ved restaureringen av andre stavkirker. Likheten mellom kirkene i dag betyr dermed ikke nødvendigvis at de opprinnelig så like ut.

Heddal: den største

Heddal stavkirke ved Notodden i Telemark er den største av de bevarte stavkirkene. Både skipet og koret har hevet midtrom, og bygningen har mange takflater og gavler. Kirken er samtidig sterkt preget av senere restaureringer.

Et sikkert byggeår kan ikke oppgis. Kunsthistorikeren Leif Anker omtaler i Store norske leksikon dateringer fra 1200-tallet til et godt stykke inn på 1300-tallet, men kirken er indirekte omtalt allerede i 1315. Årstallet 1242, som ofte brukes om Heddal, bør derfor ikke behandles som et sikkert dokumentert byggeår.

Alle de 28 stavkirkene: sted, fylke og datering

Tabellen viser nåværende plassering. Gol står i Oslo, Garmo på Lillehammer og Haltdalen i Trondheim, ikke på de opprinnelige kirkestedene. Dateringene gjelder den eldre stavbygningen eller den angitte hoveddelen, ikke alle senere tilbygg.

Et fellingsår er ikke automatisk et byggeår. Dendrokronologi, eller årringsdatering, tidfester trevirke ved å sammenligne årringene med kjente vekstmønstre. Årringsundersøkelser av stavkirkene har blant annet gitt mer presise materialdateringer for Hopperstad, Kaupanger, Gol og Borgund. Gjenbruk og manglende ytterste årringer kan likevel gjøre byggetidspunktet usikkert.

Ikke alle er rene middelalderbygninger

Kvernes ble lenge antatt å være en middelalderkirke, men nyere undersøkelser daterer bygningen til 1633. Den viser at stavteknikken fortsatt ble brukt etter reformasjonen i Norge i 1537.

Også Rødven stavkirke har fått en revidert bygningshistorie. Undersøkelser fra 2023 tyder på at det nåværende skipet ble reist rundt eller etter 1594, med gjenbrukte middelalderdeler, og at koret kom til senere. Den eldre dateringen «omkring 1300» gir derfor ikke alene et dekkende bilde av bygningen som står der nå.

Hvorfor står bare 28 igjen?

Mange stavkirker ble erstattet av større kirker. På 1800-tallet var flere blitt for små for menighetene og ble revet da nye kirkebygg sto ferdige. Bevaring krevde at noen ønsket å beholde den gamle bygningen også etter at den hadde mistet sin vanlige funksjon.

Interessen for stavkirkene vokste i samme århundre som nasjonalromantikken satte norsk kulturarv i sentrum. Maleren J. C. Dahl bidro til å synliggjøre deres arkitekturhistoriske betydning, og Fortidsminneforeningen arbeidet for å redde flere av dem. Flytting til museer var én løsning; fortsatt bruk og bevaring på kirkestedet var en annen.

Riksantikvarens stavkirkeprogram fra 2001 til 2015 omfattet istandsetting av bygningene og arbeid med dekor og kirkekunst. Kirkene trenger fortsatt jevnlig vedlikehold. Om lag halvparten er fremdeles menighetskirker: De er både historiske bygninger og rom som fortsatt brukes.