Håkon Håkonsson: kongen bak Norges storhetstid

Håkon Håkonsson var norsk konge fra 1217 til 1263 og en sentral skikkelse i det som kalles Norges storhetstid. Under ham tok borgerkrigstiden slutt, Håkonshallen ble reist, og Grønlands norrøne samfunn anerkjente norsk kongemakt. Island begynte å slutte seg til Norgesveldet i hans regjeringstid, men prosessen ble fullført etter hans død.

Fra birkebeinerbarn til konge

Håkon ble født på Folkenborg i dagens Østfold i 1204. Moren var Inga fra Varteig, og han ble anerkjent som sønn av kong Håkon Sverresson, som døde før gutten ble født. Kongsslekten gjorde ham til en mulig arving, men også til et utsatt barn i striden mellom birkebeinere og baglere.

Vinteren 1205–1206 ble Håkon og moren ført til trygghet hos birkebeinerkongen Inge Bårdsson i Nidaros, dagens Trondheim. Sagaen forteller at Torstein Skevla og Skjervald Skrukka fraktet barnet på ski over fjellet fra Lillehammer mot Østerdalen. Det er denne episoden som ligger bak den kjente fortellingen om birkebeinerne med kongsbarnet.

Da Inge døde i 1217, ble den unge Håkon tatt til konge på Øyrating i Trøndelag. Valget gav ham likevel ikke kontroll over hele riket med én gang. Skule Bårdsson, den avdøde kongens bror, ble regent for den mindreårige kongen og fikk en tredjedel av riket som sitt jarledømme.

Skule Bårdsson og slutten på borgerkrigstiden

Skule var både Håkons viktigste støtte og en rival med eget krav på tronen. I 1225 giftet Håkon seg med Skules datter Margrete. Ekteskapet knyttet familiene sammen, men løste ikke uenigheten om hvordan kongemakten skulle fordeles.

I 1239 lot Skule Bårdsson seg utrope til konge, og maktkampen ble til åpen krig. Året etter ble han slått av Håkons styrker og drept ved Elgeseter kloster i Nidaros. Skules fall i 1240 regnes som slutten på den norske borgerkrigstiden.

Håkon stod nå uten en innenlandsk rival som kunne utfordre kongedømmet hans. Det gav bedre vilkår for å bygge opp et sammenhengende styre, fremfor stadig å forhandle om riksdeling eller kjempe mot nye kongsemner. Overgangen er et viktig skille i Norges middelalder.

Kroning og en mer forutsigbar tronfølge

I 1247 ble Håkon kronet i Bergen av kardinal Vilhelm av Sabina, pavens utsending. Kroningen knyttet kongedømmet tydeligere til den europeiske, kirkelig godkjente kongemakten.

I 1260 fikk Håkon vedtatt en ny tronfølgelov på Frostatinget. Hovedregelen var at kongens eldste ektefødte sønn, altså en sønn født innenfor ekteskap, skulle være enekonge. Loven beholdt likevel en mulighet for sønner født utenfor ekteskap dersom ektefødte sønner eller sønnesønner ikke fantes.

Den eldre sønnen Håkon den unge var blitt medkonge, men døde i 1257. Deretter ble Magnus utpekt til etterfølger. Som Magnus Lagabøte videreførte han lovarbeidet og fikk vedtatt landsloven i 1274.

Norgesveldet: Grønland og Island

Norgesveldet var den norske kongemaktens samlede herredømme, både i Norge og over områdene utenfor fastlandet. Rundt midten av 1260-tallet omfattet det blant annet Færøyene, Orknøyene, Shetland, Hebridene, Man, Island og de norrøne bosetningene på Grønland. Flere av områdene hadde vært knyttet til norske konger lenge før Håkon.

I 1261 anerkjente de norrøne grønlendingene den norske kongens overherredømme. Det betyr ikke at kongen fikk faktisk kontroll over hele Grønland slik øya avgrenses på et moderne kart. Tilslutningen gjaldt de norrøne samfunnene i sørvest.

På Island godtok Alltinget kongens skattekrav og myndighet over lovgivning og rettshåndhevelse gjennom forhandlinger i 1262–1264. Innlemmelsen begynte dermed under Håkon og ble fullført under Magnus. Dette var ikke én enkelt militær erobring, men en prosess der islandske maktkamper og avtaler med kongen spilte sammen.

Områdene var heller ikke styrt som like deler av en moderne nasjonalstat. Skattlandene skyldte kongen skatter eller tjenester, samtidig som lokale ordninger bestod. Kirken, sjøhandelen og etter hvert kongelige lover bandt det vidstrakte riket sammen.

Håkonshallen: kongemakt i stein

Håkon lot bygge Håkonshallen i Bergen mellom 1247 og 1261. Steinhallen inngikk i kongsgården og var en ramme for kongelig representasjon og store festlige anledninger. I september 1261 ble den brukt ved Magnus og den danske prinsessen Ingeborgs bryllup og kroning.

Den store hallen gjorde kongens status synlig. Bergen var både et kongelig sentrum og et knutepunkt for forbindelsene over havet. Med Håkonshallen fikk hoffet en bygning som kunne måle seg med europeiske forbilder.

Bygningen som står på Bergenhus i dag, er ikke bevart urørt fra 1200-tallet. Hallen gjennomgikk forfall og restaureringer, og ble hardt skadet i eksplosjonsulykken i Bergen i 1944. Den ble restaurert på nytt og gjenåpnet i 1961.

Largs og Håkons siste felttog

I 1263 seilte Håkon til Skottland for å forsvare det norske overherredømmet over Hebridene og Man mot kong Alexander III. Striden dreide seg om hvem som skulle herske over øyene langs Skottlands vestkyst.

Storm drev flere norske skip på land, og kamper fulgte ved Largs 1.–2. oktober. Sammenstøtet var mindre enn de store hærene og flåtene i området kunne ha gjort mulig. Norske styrker holdt stranden og hentet sine døde, men felttoget gav ingen avgjørende politisk seier.

Det er derfor nødvendig å skille mellom kampene ved Largs og utfallet av hele krigen. Håkon trakk seg tilbake til Orknøyene, ble syk og døde i Kirkwall i desember 1263. Magnus inngikk fredsavtalen i Perth i 1266 og avstod Hebridene og Man til Skottland, mens norsk overherredømme over Orknøyene og Shetland ble sikret.

Tidslinje: Håkons liv og kongetid

1. 1204
   Håkon blir født på Folkenborg.
2. 1205–1206
   Birkebeinerne fører Håkon og moren til trygghet i Nidaros.
3. 1217
   Håkon tas til konge; Skule blir regent.
4. 1225
   Håkon gifter seg med Margrete Skulesdatter.
5. 1239
   Skule tar kongenavn og gjør opprør.
6. 1240
   Skule blir drept; borgerkrigstiden avsluttes.
7. 1247
   Håkon krones i Bergen.
8. 1257
   Håkon den unge dør; Magnus blir medkonge.
9. 1260
   En ny tronfølgelov vedtas.
10. 1261
    Grønlendingene anerkjenner kongen; Håkonshallen brukes ved Magnus’ bryllup.
11. 1262–1264
    Island slutter seg til den norske kongemakten.
12. 1263
    Felttoget til Skottland, kampene ved Largs og Håkons død.

Hva betyr «Norges storhetstid»?

«Storhetstiden» er en historisk betegnelse, ikke et navn perioden hadde i samtiden. Den viser særlig til fredeligere forhold innenlands, sterkere kongemakt og rikets store utstrekning. I Store norske leksikons inndeling av Norges historie brukes betegnelsen om perioden 1240–1350.

Begrepet bør ikke forstås som at Norge var mektigst i Europa eller at alle innbyggerne levde godt. Et stort område under samme konge er noe annet enn stor befolkning, rikdom eller sikker kontroll over fjerne øyer. Kongefellesskapet med Sverige fra 1319 opphevet heller ikke straks den norske staten; svartedauden ble et langt mer omfattende brudd i samfunnsutviklingen.

Sagaen og bildet av kongen

Håkon den gamles saga ble skrevet av islendingen Sturla Tordsson på oppdrag fra Magnus Lagabøte og ferdigstilt i 1264. Den ligger nær hendelsene i tid og er en rik kilde til kongens liv. Samtidig var den bestilt av sønnen som arvet tronen, og fremstillingen må leses med denne tilknytningen i mente.

Det gjelder også den dramatiske barndomsflukten: Sagaens fortelling og senere malerier eller filmer er ikke samme type historiske belegg. Kildekritikk innebærer her å skille mellom hendelsene, sagaens fremstilling og ettertidens bilder av dem.