Norge 1814–1940: fra grunnlov til selvstendig nasjon

Perioden kort fortalt

Mellom 1814 og 1940 gikk Norge fra å være en del av det dansk-norske kongeriket til å bli en selvstendig stat med et moderne demokrati. Landet fikk sin egen grunnlov i 1814, levde i union med Sverige i 91 år og ble fullt selvstendig i 1905.

Samtidig forandret samfunnet seg grunnleggende. Folketallet økte fra under 900 000 i 1801 til over 2,2 millioner i 1900, ifølge Store norske leksikon. Hundretusener utvandret, industrien vokste, og stemmeretten ble utvidet til alle voksne menn og kvinner. Perioden slutter med det tyske angrepet 9. april 1940.

1814: grunnlov og nytt rike

Ved freden i Kiel 14. januar 1814 måtte Danmark avstå Norge til den svenske kongen. Nordmennene godtok ikke avtalen. En riksforsamling på 112 valgte menn møttes på Eidsvoll og vedtok en grunnlov, datert 17. mai 1814, samme dag som den danske prinsen Christian Frederik ble valgt til konge.

Etter en kort krig med Sverige ble det inngått en våpenhvile, Mossekonvensjonen, i august. Stortinget endret Grunnloven 4. november og valgte den svenske kongen til norsk konge. Norge ble ikke helt selvstendig, men beholdt grunnloven og egne politiske institusjoner.

Årsaken var stormaktspolitikken. Sveriges kronprins Karl Johan hadde sluttet seg til alliansen mot Napoleon mot løfte om å få Norge, og Storbritannia og Russland støttet det svenske kravet. Med svenske tropper ved grensen og en britisk blokade som truet matforsyningen, hadde Norge lite å stille opp med.

• 1814: året Norge fikk sin grunnlov forklarer hele forløpet fra Kiel til unionen.
• Eidsvollsmennene og riksforsamlingen handler om de 112 representantene og striden mellom selvstendighetspartiet og unionspartiet.
• Grunnloven viser hvordan loven fra 1814 fungerer og er endret frem til i dag.
• Hvorfor vi feirer 17. mai forteller hvordan grunnlovsdagen ble nasjonaldag.

Unionstiden med Sverige (1814–1905)

I unionen med Sverige hadde Norge og Sverige felles konge og utenrikspolitikk. Ellers styrte Norge seg selv, med eget storting, egen regjering, eget forsvar og egne lover. Formelt lå den utøvende makten hos kongen i Stockholm, men i praksis styrte Stortinget og den norske regjeringen landet i stadig større grad.

Den første delen av unionstiden kalles ofte embetsmannsstaten, fordi høyere embetsmenn dominerte både regjering og storting. Bøndene ble likevel en stadig sterkere politisk kraft. Formannskapslovene ga Norge kommunalt selvstyre i 1837, og jødeparagrafen i Grunnloven ble opphevet i 1851.

Unionen var preget av gjentatte konflikter om kongens makt, stattholderembetet, flagget og til slutt konsulatvesenet. I 1884 fikk parlamentarismen sitt gjennombrudd etter riksrettssaken mot regjeringen Selmer, og Johan Sverdrup ble statsminister. Prinsippet om at regjeringen måtte ha Stortingets tillit, ble likevel ikke konsekvent fulgt de første årene.

Et samfunn i endring

Rundt 1814 bodde de aller fleste nordmenn på landsbygda og levde av jordbruk, fiske og skogbruk. Bondesamfunnet var lagdelt, med selveiende bønder, leilendinger og en stor gruppe husmenn som leide en hustomt med eller uten jord. Arbeidsplikt hos bonden var ofte en del av leievilkårene.

I løpet av århundret vokste byene, dampskip og jernbane bandt landet sammen, og skipsfarten ble en av Norges viktigste næringer. Skolen ble gradvis bygget ut: allmueskoleloven kom i 1827, og folkeskolelovene av 1889 gjorde skolen til en felles skole for barn fra alle samfunnslag.

Nasjonsbygging: språk, kunst og historie

På 1800-tallet var det ikke selvsagt hva som var «norsk». Kunstnere, forskere og forfattere søkte i bondekulturen, folkediktningen og sagatiden etter en egen nasjonal identitet. Nasjonalromantikken, med Adolph Tidemand og Hans Gude, Asbjørnsen og Moes eventyr og Ivar Aasens landsmål, var en viktig del av dette.

Nasjonsbyggingen var et politisk prosjekt like mye som et kulturelt. Ideen om at et folk med felles språk og historie bør ha sin egen stat, er kjernen i nasjonalismen, som preget hele Europa i perioden. I Norge fikk den samtidig en bakside i fornorskningspolitikken overfor samer og kvener.

Industri, arbeiderbevegelse og utvandring

Fra 1840-årene vokste moderne tekstilindustri og mekanisk industri fram, og den første jernbanen åpnet i 1854. Industrialiseringen skjøt for alvor fart rundt 1900, da vannkraft gjorde det mulig å bygge kraftkrevende industri. Arbeiderne organiserte seg, først i Thranebevegelsen rundt 1850, senere i Arbeiderpartiet (1887) og LO (1899).

Befolkningen vokste raskere enn jorda og arbeidsmarkedet kunne bære. Resultatet ble utvandringen til Amerika: over 800 000 nordmenn dro til Nord-Amerika mellom 1825 og 1925, de fleste til USA. For perioden 1836–1915 oppgir Store norske leksikon at bare Irland blant europeiske land hadde større utvandring i forhold til folketallet.

1905: Norge blir selvstendig

Striden om egne norske konsuler i utlandet ble utløsende. Da kong Oscar II nektet å godkjenne loven om et eget norsk konsulatvesen, gikk regjeringen til Christian Michelsen av. Stortinget erklærte 7. juni 1905 at kongen hadde opphørt å fungere som norsk konge, og at unionen var oppløst.

I folkeavstemningen 13. august stemte 368 208 for oppløsningen og 184 mot. Etter forhandlinger i Karlstad anerkjente Sverige oppløsningen 26. oktober. I november stemte folket for monarki, og den danske prinsen Carl ble valgt til konge som Haakon VII Les hele historien om unionsoppløsningen i 1905.

Demokrati og stemmerett

I 1814 hadde bare en mindre del av de voksne mennene stemmerett. Alminnelig stemmerett for menn ved stortingsvalg kom i 1898. Kvinnesaksforkjempere som Gina Krog kjempet i flere tiår for kvinnenes rett, og etter trinnvise reformer fikk kvinner stemmerett ved stortingsvalg i 1913, på samme vilkår som menn. Norge var blant de første selvstendige statene i verden som innførte dette.

Stemmeretten var likevel ikke helt allmenn. Den som mottok fattighjelp, kunne få stemmeretten suspendert, og ifølge Stortingets tidslinje over stemmerettens historie var nesten 48 000 personer utestengt ved stortingsvalget i 1915 fordi stemmeretten deres var suspendert. Fattigdomsunntaket ble opphevet i 1919.

Polarheltene

Den unge nasjonen fant også helter i isen. Fridtjof Nansen krysset Grønlands innlandsis i 1888 og ledet Fram-ferden over Polhavet 1893–1896. Senere fikk han Nobels fredspris for arbeidet med krigsfanger og flyktninger.

Roald Amundsen seilte gjennom Nordvestpassasjen med Gjøa 1903–1906 og ledet ekspedisjonen som nådde Sydpolen 14. desember 1911. Polarferdene ga Norge internasjonal oppmerksomhet i årene rett etter 1905 og styrket den nasjonale selvfølelsen.

Første verdenskrig og mellomkrigstiden

Norge var nøytralt under første verdenskrig, men handelsflåten led store tap. Minst 2 100 norske og utenlandske sjøfolk på norske skip omkom i krigsforlis. Krigsårene ga store fortjenester for noen, mens dyrtid og rasjonering rammet mange. Les mer om Norge under første verdenskrig.

Mellomkrigstiden var preget av bankkriser, arbeidsledighet og harde arbeidskonflikter. Arbeiderpartiet gikk fra en revolusjonær til en reformistisk linje, og i 1935 kom kriseforliket med Bondepartiet og Hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne. Perioden endte brått da Tyskland angrep Norge 9. april 1940.

Tidslinje 1814–1940

Perioden før 1814 dekkes i dansketiden, og hele linjen fra istid til i dag finnes i oversikten over Norges historie.