Grunnloven: Norges viktigste lov fra 1814 til i dag

Grunnloven er Norges øverste lov. Den bestemmer hvordan statsmakten fordeles mellom Stortinget, regjeringen og domstolene, og beskytter innbyggernes rettigheter. Grunnloven ble til på Eidsvoll i mai 1814, men dagens tekst er resultatet av mange senere endringer.

Hva er Grunnloven?

Grunnloven er det rettslige fundamentet for den norske staten. Den gir myndighetene makt til å styre, men setter samtidig grenser for hva de kan gjøre mot innbyggerne. Vanlige lover må vike dersom de strider mot Grunnloven.

Tre prinsipper har stått sentralt siden 1814: folkesuverenitet, maktfordeling og borgerrettigheter. Folkesuverenitet betyr at makten skal komme fra folket. Maktfordeling betyr at ulike institusjoner deler statsmakten, mens borgerrettighetene skal beskytte den enkelte mot vilkårlige inngrep.

Hvorfor fikk Norge en grunnlov i 1814?

Grunnlovsarbeidet sprang ut av en politisk krise. Etter Danmarks nederlag i Napoleonskrigene bestemte Kieltraktaten i januar 1814 at Norge skulle overføres fra den danske til den svenske kongen. Den danske prinsen Christian Frederik støttet i stedet et norsk selvstendighetsforsøk.

Våren møttes 112 valgte representanter til riksforsamlingen på Eidsvoll. Grunnloven ble vedtatt i endelig form 16. mai og datert 17. mai. Signeringen startet 17. mai og var ferdig 18. mai; Christian Frederik ble valgt til konge 17. mai.

Ideene kom blant annet fra opplysningstiden og de amerikanske og franske forfatningene. Makten skulle ikke lenger være samlet hos en eneveldig konge. Et valgt storting skulle vedta lover og bevilge penger.

Selvstendighetsforsøket i 1814 endte likevel med krig mot Sverige. Etter våpenhvilen i Moss fikk Norge beholde Grunnloven, tilpasset en union. Den reviderte teksten ble vedtatt 4. november 1814, og Norge gikk inn i unionen med Sverige med eget storting og egen grunnlov.

Hva står i Grunnloven?

Maktfordelingen

Grunnloven fordeler statsmakten mellom tre institusjoner. Stortinget vedtar lover, skatter og statsbudsjett. Regjeringen forbereder og gjennomfører politikken, mens domstolene avgjør rettslige tvister og straffesaker.

Selv om § 3 legger den utøvende makten til kongen, styres landet i praksis av regjeringen innenfor et parlamentarisk system. Domstolenes kontroll etter § 89 innebærer at de i saker som behandles av dem, kan prøve om lover strider mot Grunnloven, og om myndighetene holder seg innenfor lovlige rammer.

Viktige paragrafer om rettigheter

Grunnloven handler også om innbyggernes frihet og rettssikkerhet. Rettssikkerhet betyr blant annet at myndighetene må følge loven, og at mennesker kan få rettighetene sine prøvd av uavhengige domstoler.

• § 1: Norge er et fritt, selvstendig og udelelig rike med monarkisk styreform.
• § 2: Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
• § 16: Fri religionsutøvelse og bestemmelser om Den norske kirke og støtte til tros- og livssynssamfunn.
• § 96: Ingen kan dømmes uten etter lov eller straffes uten etter dom.
• § 100: Ytringsfrihet.
• § 104: Barns rettigheter, blant annet retten til å bli hørt og hensynet til barnets beste.
• § 112: Rett til et miljø som sikrer helsen, og vern av naturens produksjonsevne og mangfold.
• § 113: Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.

Jødeparagrafen: frihet med alvorlige unntak

Grunnloven av 1814 beskyttet flere friheter, men ga ikke like rettigheter til alle. Den opprinnelige § 2 fastsatte den evangelisk-lutherske religionen som statsreligion og utelukket jøder fra adgang til Norge. Paragrafen forbød også jesuitter, en katolsk orden, og munkeordener.

Jødeforbudet i § 2 bygde på antisemittiske forestillinger om at jøder var illojale og farlige for staten og økonomien. Det var en diskriminerende bestemmelse som sto i direkte motsetning til idealet om frihet.

Henrik Wergeland arbeidet for å få forbudet fjernet. Forslag om opphevelse ble forkastet i 1842, 1845 og 1848, før Stortinget vedtok endringen i 1851. Forbudet mot munkeordener ble opphevet i 1897 og forbudet mot jesuitter i 1956.

Fra kongemakt til parlamentarisme

I 1814 var regjeringen kongens regjering, ikke en regjering som måtte rette seg etter Stortingets tillit. Gjennom 1800-tallet vokste striden om forholdet mellom de folkevalgte, kongen og statsrådene.

Parlamentarismens gjennombrudd i 1884 kom etter en langvarig maktkamp og riksrettssaken mot regjeringen Selmer. Johan Sverdrup ble statsminister, men praksisen ble ikke fullt avklart med én gang. Systemet utviklet seg videre i årene som fulgte.

Parlamentarisme betyr at regjeringen må gå av dersom Stortinget vedtar mistillit til den. Regjeringen trenger ikke støtte fra et flertall i alle saker, men den kan ikke bli sittende mot et vedtatt mistillitsvotum. Først 20. februar 2007 ble plikten til å søke avskjed ved mistillit skrevet inn i § 15.

Viktige endringer siden 1814

Grunnlovens historie følger utviklingen fra et begrenset folkestyre til et bredere demokrati. Kvinners stemmerett i 1913 utvidet den politiske deltakelsen, mens unionsoppløsningen i 1905 avsluttet fellesskapet med Sverige.

1. 1814
   Grunnloven vedtas i mai og tilpasses unionen i november.
2. 1851
   Forbudet mot jøders adgang til Norge oppheves.
3. 1884
   Parlamentarismen får sitt gjennombrudd.
4. 1897
   Forbudet mot munkeordener oppheves.
5. 1898
   Allmenn stemmerett for menn innføres, men mottakere av fattighjelp utelukkes.
6. 1905
   Unionen med Sverige oppløses.
7. 1913
   Kvinner får stemmerett på samme vilkår som menn.
8. 1919
   Mottak av fattighjelp fører ikke lenger til tap av stemmerett.
9. 1956
   Forbudet mot jesuitter oppheves.
10. 2007
    Parlamentarismen skrives inn i § 15.
11. 2014
    Språket moderniseres, og menneskerettighetene får et eget kapittel.

Ny språkdrakt og menneskerettigheter i 2014

6. mai 2014 vedtok Stortinget en språklig revisjon på bokmål og en likestilt nynorskversjon. Grunnloven hadde lenge beholdt en eldre språkdrakt, også når nye bestemmelser ble lagt til. Språkreformen gjorde teksten mer tilgjengelig uten at den skulle endre reglenes innhold.

13. mai samme år vedtok Stortinget et eget menneskerettighetskapittel. Det samlet eldre rettigheter og la til nye, blant annet vern om privatlivet, barns rettigheter og retten til utdanning. Språkreformen og rettighetsreformen var altså to forskjellige endringer.

Hvordan endres Grunnloven?

Grunnloven kan ikke endres med et vanlig flertallsvedtak. Fremgangsmåten følger § 121 og skal gi både velgerne og Stortinget tid til å vurdere forslagene.

1. Et forslag fremmes. Stortingsrepresentanter legger det frem i ett av de tre første årlige stortingene i en valgperiode. Forslaget offentliggjøres.
2. Det holdes stortingsvalg. Velgerne får anledning til å påvirke hvem som skal avgjøre forslaget.
3. Det nye Stortinget behandler forslaget. Behandlingen skjer i ett av de tre første årlige stortingene etter valget.
4. Et kvalifisert flertall må si ja. Minst to tredjedeler av representantene som er til stede, må stemme for. Minst to tredjedeler av alle representantene må være til stede.

Det kreves altså ikke at to forskjellige storting vedtar samme tekst. Forslaget fremmes før valget, mens selve grunnlovsvedtaket treffes etterpå. Endringsregelen i § 121 sier også at endringer ikke må stride mot Grunnlovens prinsipper eller forandre dens ånd.

Dette gjør Grunnloven vanskeligere å endre enn vanlige lover. Et politisk flertall kan derfor ikke uten videre endre spillereglene som begrenser dets egen makt.