Fridtjof Nansen: polfarer, forsker og fredsprisvinner

Fridtjof Nansen (1861–1930) var en norsk polfarer, forsker og diplomat som ledet den første kryssingen av Grønlands innlandsis i 1888 og Fram-ferden i 1893–1896. Han bidro til Norges selvstendighet i 1905 og fikk Nobels fredspris i 1922 for arbeidet med krigsfanger, nødhjelp og flyktninger.

Fra naturforsker til polfarer

Fridtjof Nansen ble født på Store Frøen i Aker, like utenfor datidens Kristiania. Som ung valgte han zoologi, læren om dyr, og arbeidet ved Bergens Museum. I 1888 tok han doktorgrad på undersøkelser av nervesystemet hos ulike dyrearter.

Forskningen og polarferdene var tett forbundet. Nansen ville ikke bare nå nye geografiske mål, men undersøke naturen underveis. Senere ble oseanografi, læren om havets fysiske og kjemiske forhold, et hovedfelt i arbeidet hans.

Nansen på Grønland i 1888

I 1888 ledet Nansen den første ekspedisjonen som krysset Grønlands innlandsis. Gruppen besto av seks menn: Nansen, Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen og de to samene Samuel Balto og Ole Ravna. Prestasjonen var dermed et lagarbeid, selv om Nansen fikk mest oppmerksomhet.

Planen var å gå fra øst mot vest. På vestkysten lå bosetninger og muligheten for skipsforbindelse hjem. Ved å starte på østsiden slapp de å krysse isen på nytt for å komme tilbake, men de hadde heller ingen enkel retrettmulighet.

Etter vanskelige isforhold langs østkysten begynte marsjen fra Umivik 15. august. Kulde, bresprekker og tunge sleder gjorde fremdriften krevende. Underveis endret Nansen kursen mot Godthåb, dagens Nuuk, for å forkorte turen.

Selve kryssingen av innlandsisen tok 41 dager, frem til 24. september. Nansen og Sverdrup nådde Godthåb 3. oktober i en båt de hadde bygget av tilgjengelig utstyr. Ekspedisjonen måtte overvintre og kom hjem til Norge i mai 1889.

Fram-ferden 1893–1896

Nansens neste plan var å bruke drivisen som transport gjennom Polhavet. Funn av vrakrester fra et skip som hadde forlist ved Sibir, og senere dukket opp ved Grønland, støttet tanken om en strøm på tvers av havet. Meteorologen Henrik Mohn hadde vært viktig for denne forklaringen.

Skipsbyggeren Colin Archer konstruerte «Fram» i samarbeid med Nansen. Skroget skulle tåle ispress og løftes opp når isen klemte sammen rundt skipet, fremfor å bli knust. Otto Sverdrup var kaptein, mens Nansen ledet ekspedisjonen.

«Fram» frøs fast nord for Sibir i september 1893 og drev langsomt nordvestover. Da det ble klart at driften ikke ville føre skipet over Nordpolen, forlot Nansen og Hjalmar Johansen skipet 14. mars 1895. De fortsatte med ski, hundesleder og kajakker.

De kom lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon, men isen var for vanskelig til at de kunne fortsette. I april snudde de mot Frans Josef land, der de overvintret i en enkel hytte. Sommeren 1896 møtte de den britiske polfareren Frederick Jackson og fikk hjelp hjem.

Hva fant forskerne ut?

Fram-ferden bekreftet at isen kunne drive tvers gjennom Polhavet. Målingene viste også store havdyp under polarisen. Ekspedisjonen samlet materiale om blant annet temperatur, havvann og vær, og ble et viktig grunnlag for videre havforskning.

Nansen ble professor i oseanografi i 1908. Han støttet også andre polfarere, blant dem Roald Amundsen, som senere brukte «Fram» på sin ekspedisjon til Sørpolen.

Polarhelten i nasjonsbyggingen og 1905

Grønlandsferden og Fram-ferden gjorde Nansen internasjonalt berømt. Hjemme ble han et symbol på norsk handlekraft mens landet fortsatt var i union med Sverige. Polarprestasjonene fikk dermed betydning også for den norske nasjonsbyggingen.

Under unionsoppløsningen i 1905 sendte statsminister Christian Michelsen ham til London for å fremme Norges sak. Berømmelsen ga ham tilgang til innflytelsesrike personer og mulighet til å påvirke opinionen.

Nansen var republikaner, men støttet likevel valget av prins Carl som norsk konge. Et norsk kongehus med britiske forbindelser kunne bidra til å sikre støtte utenfra. Prins Carl tok navnet Haakon VII.

Fra 1906 til 1908 var Nansen Norges første sendemann i London. Nansen var sendemann, ikke formelt ambassadør. Norges representant i London fikk ambassadørrang først i 1942, da Erik Colban hadde stillingen.

Krigsfanger, hungersnød og flyktninger

Etter første verdenskrig satt store mengder krigsfanger fortsatt langt hjemmefra. Folkeforbundet, en internasjonal organisasjon opprettet etter krigen, ga Nansen ansvar for å organisere hjemsendelsen.

For hjemsendelsen av krigsfanger, som pågikk fra 1920 til 1922, varierer tallene fra 430 000 hos Nasjonalarkivet til 450 000 i Nobelprisens biografi. Forskjellen gjør at innsatsens omfang best uttrykkes som rundt 430 000–450 000 mennesker.

I 1921 tok Nansen også ansvar for nødhjelp under hungersnøden i Russland. Samtidig ble han Folkeforbundets høykommissær for russiske flyktninger, altså organisasjonens øverste ansvarlige for dette arbeidet. Mange flyktninger manglet både statsborgerskap og gyldige identitetspapirer.

Hva var Nansenpasset?

Nansenpasset var et internasjonalt anerkjent identitets- og reisedokument for statsløse flyktninger. Statsløs betyr at ingen stat regner personen som sin borger. Uten pass kunne det være svært vanskelig å reise til et land der det fantes arbeid eller familie.

Den 5. juli 1922 vedtok Folkeforbundet å oppfordre medlemslandene til å utstede identitetsbevis til russiske flyktninger. Ordningen ble senere utvidet til andre flyktninggrupper og anerkjent av over 50 land. Dokumentet ga ikke nytt statsborgerskap eller automatisk rett til innreise, men gjorde det mulig å søke om tillatelse og reise med anerkjente papirer.

Navnet kan gi inntrykk av at Nansen utformet ordningen alene. Ifølge Nasjonalarkivet skal ideen til dokumentet ha kommet fra Røde Kors-representanten Edouard August Frick, mens Folkeforbundets jurist Hugh McKinnon Wood arbeidet med detaljene. Nansens lederskap og internasjonale tillit var avgjørende for å få ordningen gjennomført.

Hvorfor fikk Nansen Nobels fredspris?

Nansen fikk Nobels fredspris i 1922 for hjemsendelsen av krigsfanger, internasjonalt hjelpearbeid og innsatsen som høykommissær for flyktninger. Prisen gjaldt altså det humanitære arbeidet, ikke polarferdene eller forskningen.

Han fortsatte flyktningarbeidet resten av livet, blant annet for armenere. Nansen døde på Polhøgda i Bærum 13. mai 1930, 68 år gammel. Etter dødsfallet førte Nansenkontoret under Folkeforbundet arbeidet med flyktningene og Nansenpassene videre.

Tidslinje: Fridtjof Nansens liv

1. 1861
   Født 10. oktober på Store Frøen i Aker.
2. 1888
   Tar doktorgrad og leder kryssingen av Grønlands innlandsis.
3. 1889
   Kommer hjem etter overvintring på Grønland.
4. 1893
   Fram-ferden begynner; skipet fryser fast i polarisen.
5. 1895
   Nansen og Hjalmar Johansen forsøker å nå Nordpolen.
6. 1896
   Nansen, Johansen og «Fram» vender tilbake til Norge.
7. 1905
   Arbeider for norsk selvstendighet og valget av ny konge.
8. 1906–1908
   Norges sendemann i London.
9. 1908
   Blir professor i oseanografi.
10. 1920–1922
    Organiserer hjemsendelse av krigsfanger.
11. 1921
    Påtar seg nødhjelpsarbeid og ansvar for russiske flyktninger.
12. 1922
    Nansenpassordningen vedtas; mottar Nobels fredspris.
13. 1930
    Dør 13. mai på Polhøgda.