Eidsvoll 1814: riksforsamlingen og de 112 eidsvollsmennene

På Eidsvoll våren 1814 samlet 112 valgte representanter seg for å gi Norge en grunnlov og velge en konge. Eidsvollsmennene var uenige om Norge kunne bli helt selvstendig eller burde søke en union med Sverige, men enige om å sikre landet en egen grunnlov. Møtestedet deres, Eidsvollsbygningen, er i dag et museum.

Hvorfor ble riksforsamlingen samlet på Eidsvoll?

Riksforsamlingen var en grunnlovgivende forsamling: De valgte representantene skulle fastsette reglene for hvordan Norge skulle styres. Bakgrunnen var fredsavtalen i Kiel i januar 1814. Etter nederlaget i Napoleonskrigene måtte den danske kongen avstå Norge til den svenske kongen.

Den danske prinsen Christian Frederik, som var stattholder i Norge, motsatte seg overføringen. På stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar ble han frarådet å kreve den norske tronen gjennom arverett. Begrunnelsen var at makten hadde gått tilbake til folket da den danske kongen ga fra seg Norge.

Dermed skulle en valgt forsamling gi landet en grunnlov før en konge ble valgt. Dette var et brudd med eneveldet, der kongen hadde hatt den øverste makten. Den politiske krisen satte retningen for begivenhetene i Norge i 1814.

Hvem var de 112 eidsvollsmennene?

Eidsvollsmennene var de 112 representantene som møtte til riksforsamlingen. De var valgt gjennom menigheter, byer og militære avdelinger. Valgene var indirekte: Lokale velgere utpekte valgmenn som deretter valgte utsendinger til Eidsvoll.

Representantene tok med dokumenter som bekreftet valgene og støtten til selvstendighetsarbeidet. Mer enn 400 av disse adressene og fullmaktene fra 1814 er bevart. De knytter den nasjonale forsamlingen til konkrete lokalsamfunn og militære enheter.

Embetsmenn, bønder og næringsdrivende

Embetsmennene utgjorde litt over halvparten av forsamlingen. En embetsmann var en offentlig tjenestemann utnevnt av kongen, for eksempel en prest, dommer eller offiser. Yrkesfordelingen i Stortingets oversikt over eidsvollsmennene er:

Embetsmennene hadde et særlig fortrinn gjennom kunnskap om lovverk, administrasjon og politiske ideer. Av de 15 medlemmene i komiteen som utarbeidet grunnlovsforslaget, var 13 embetsmenn. Bøndene var likevel en betydelig gruppe, og noen leverte egne grunnlovsutkast.

Hæren og flåten hadde 33 valgte representanter. Dette var ikke en egen yrkesgruppe ved siden av gruppene i tabellen: Militære utsendinger kunne også være embetsmenn, bønder eller næringsdrivende. Forskjellen mellom valgkrets og yrke er viktig når tallene skal forstås.

Forsamlingen var heller ikke et tverrsnitt av hele befolkningen. Ingen kvinner deltok, og Nord-Norge manglet representanter på grunn av avstandene og den knappe tiden. Den yngste eidsvollsmannen var Thomas Konow, som var 17 år.

Selvstendighetspartiet og Unionspartiet

Den viktigste politiske skillelinjen gjaldt forholdet til Sverige. Betegnelsene Selvstendighetspartiet og Unionspartiet viser til grupperinger i forsamlingen, ikke organiserte partier av dagens type.

De omtrentlige tallene for grupperingene i riksforsamlingen er ikke en nøyaktig medlemsfordeling som skal summeres til 112. Selvstendighetspartiet hadde et klart flertall, men skillet var mindre fast enn mellom moderne partier.

Unionstilhengerne tvilte på at Norge kunne stå alene uten stormaktenes støtte. De fryktet også at Christian Frederik, som tilhørte det danske kongehuset, senere kunne føre Norge tilbake til Danmark. En avtalt union med Sverige kunne etter deres syn gi tryggere rammer for norsk selvstyre.

Uenigheten handlet derfor ikke om hvorvidt Norge skulle ha rettigheter og egen grunnlov, men om hvordan disse best kunne sikres. Begge gruppene ønsket størst mulig selvstendighet. Striden foregrep den vanskelige overgangen til unionen med Sverige senere samme år.

Slik arbeidet de med Grunnloven

Arbeidet måtte gå raskt. Den svenske kronprinsen Karl Johan kunne vende tilbake fra krigen på kontinentet og bruke militær makt for å gjennomføre Kielavtalen. Representantene hadde derfor bare noen få uker til å etablere en norsk statsordning.

En konstitusjonskomité, altså en komité for grunnlovsarbeidet, utarbeidet forslaget som hele forsamlingen skulle behandle. Utkastet fra Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler var særlig viktig. Eidsvollsmennene hentet også inspirasjon fra amerikanske og franske forfatninger.

Gjennom grunnlovsarbeidet på Eidsvoll ble makten fordelt mellom en konge, en folkevalgt nasjonalforsamling og uavhengige domstoler. Kongen skulle ikke lenger kunne styre alene. Folkesuverenitet betydde at statsmakten skulle bygge på folket, mens maktfordeling skulle hindre at all myndighet ble samlet på ett sted.

Likevel var dette ikke et demokrati med like rettigheter for alle. Kvinner fikk ikke stemmerett, og Grunnloven nektet blant annet jøder adgang til landet. Frihetsprinsippene og begrensningene eksisterte side om side i Grunnloven av 1814.

Tidslinje: fra samling til avskjed

1. 10. april 1814
   De 112 representantene samles på Eidsvoll.
2. 12. april 1814
   Forhandlingene begynner, og konstitusjonskomiteen opprettes.
3. 16. april 1814
   Forsamlingen behandler grunnsetningene for Grunnloven.
4. 4.–11. mai 1814
   Grunnlovsforslaget behandles paragraf for paragraf.
5. 16. mai 1814
   Den ferdige Grunnloven vedtas enstemmig.
6. 17. mai 1814
   Grunnloven dateres, signeringen begynner, og Christian Frederik velges til konge.
7. 18. mai 1814
   Signeringen av Grunnloven fullføres.
8. 19. mai 1814
   Christian Frederik aksepterer kongevalget og oppløser riksforsamlingen.
9. 20. mai 1814
   Representantene tar avskjed før hjemreisen.

Datoen på Grunnloven og valget av norsk konge gjorde 17. mai til den sentrale merkedagen. Feiringen av nasjonaldagen utviklet seg senere.

Eidsvollsbygningen: privat hjem og nasjonalt minnesmerke

Riksforsamlingen møttes ikke i et parlament, men i Carsten Ankers private hjem ved Eidsvoll jernverk. Anker hadde kjøpt verket i 1794 og videreført moderniseringen av hovedbygningen. Den store salen i andre etasje var ennå ikke ferdig slik han hadde planlagt.

Det var denne salen representantene brukte som møterom, og som siden ble kjent som Rikssalen. Eidsvollsbygningen var dermed både et herskapshus, en del av et jernverksmiljø og åstedet for grunnlovsarbeidet.

Staten overtok bygningen i 1851. Den er senere restaurert flere ganger, og arbeidet fram mot grunnlovsjubileet i 2014 hadde som mål å gjenskape Ankers interiører. Dagens rom inneholder derfor også rekonstruksjoner, ikke bare uendrede interiører fra 1814.

Kan Eidsvollsbygningen besøkes i dag?

Eidsvollsbygningen kan besøkes gjennom guidet omvisning ved museet Eidsvoll 1814. Billetten inkluderer også demokratisenteret Wergelands hus. Tidspunkter og tilgjengelige billetter finnes hos museet.

Rikssalen viser hvor den nye statsordningen ble forhandlet fram. Bygningen knytter dermed de konkrete møtene våren 1814 til begynnelsen på den norske nasjonsbyggingen.