1814: Grunnloven, selvstendighetskampen og unionen med Sverige

I 1814 ble forbindelsen med Danmark brutt, Norge fikk sin egen grunnlov, og Christian Frederik ble valgt til konge. Etter en kort krig måtte Norge godta en union med Sverige, men fikk beholde Grunnloven og egne politiske institusjoner. Året la dermed grunnlaget for den moderne norske staten, uten at landet sikret varig full selvstendighet.

Hva skjedde i 1814?

Norge begynte året under den danske kongen og avsluttet det i union med Sverige. Mellom disse ytterpunktene lå et norsk opprør, valg til en grunnlovgivende forsamling, et kongevalg og en kort krig. Grunnloven gjorde at Norge ikke bare skiftet konge: Landet fikk et eget politisk system som begrenset kongemakten.

Forløpet hadde tre avgjørende vendepunkter. Kieltraktaten i januar utløste selvstendighetskampen. Grunnloven i mai ga den nye staten et rettslig og politisk fundament, mens avtalene og grunnlovsendringene i august og november sikret at mye av dette fundamentet overlevde nederlaget mot Sverige.

Tidslinje: Norge i 1814

1. 14. januar 1814
   Kieltraktaten bestemmer at den danske kongen skal avstå Norge til den svenske kongen.
2. 16. februar 1814
   Stormannsmøtet på Eidsvoll støtter en grunnlovgivende forsamling fremfor Christian Frederiks arvekrav.
3. 19. februar 1814
   Christian Frederik kunngjør at en riksforsamling skal velges.
4. 10. april 1814
   Representantene samles på Eidsvoll.
5. 16. mai 1814
   Riksforsamlingen vedtar den ferdige grunnlovsteksten.
6. 17. mai 1814
   Grunnloven dateres, signeringen begynner, og Christian Frederik velges til konge.
7. 18. mai 1814
   Signeringen av Grunnloven fullføres.
8. 19. mai 1814
   Christian Frederik aksepterer kongevalget.
9. 26. juli 1814
   Sverige innleder angrepet på Norge.
10. 14. august 1814
    Mossekonvensjonen inngås: Grunnloven skal bevares og tilpasses en union.
11. 7. oktober 1814
    Det overordentlige stortinget møtes i Christiania.
12. 10. oktober 1814
    Christian Frederik frasier seg den norske tronen.
13. 20. oktober 1814
    Stortinget godtar union med Sverige på bestemte vilkår.
14. 4. november 1814
    Den reviderte Grunnloven vedtas, og Karl 13. velges til norsk konge.

Napoleonskrigene gjorde Norge til et forhandlingskort

Før 1814 var Norge en del av den dansk-norske staten, styrt fra København. Under eneveldet lå den øverste makten hos kongen, ikke hos en folkevalgt norsk nasjonalforsamling. Bruddet med dansketiden kom som følge av en europeisk krig, ikke gjennom en planlagt dansk reform.

Etter at britene angrep København og tok den dansk-norske flåten i 1807, allierte Danmark-Norge seg med Napoleon. Den britiske sjøblokaden rammet Norge hardt og vanskeliggjorde både handel og kornforsyninger. Landet møtte derfor 1814 etter flere år med krig og økonomiske problemer.

Sverige hadde mistet Finland til Russland i 1809. Kronprins Karl Johan ønsket Norge som erstatning og fikk stormaktenes støtte til dette mot å delta i kampen mot Napoleon. Etter kampene på kontinentet i 1813 vendte han styrkene mot Danmark-Norge og presset Frederik VI til å forhandle.

Kieltraktaten 14. januar: Norge skulle avstås

I Kieltraktaten av 14. januar 1814 ga Frederik VI avkall på Norge til fordel for den svenske kongen. Avtalen ble inngått mellom fyrstene uten norsk folkelig medvirkning. Norge skulle være et kongerike forent med Sverige, ikke uten videre innlemmes som en svensk landsdel.

Island, Færøyene og Grønland ble holdt utenfor avståelsen og forble under Danmark. Men selve overføringen av Norge møtte motstand. Den danske prinsen Christian Frederik, som var stattholder i Norge, stilte seg i spissen for å avvise avtalen.

At Karl Johan fortsatt var opptatt på kontinentet, ga motstanden et handlingsrom. Norske ledere kunne organisere valg og få en grunnlov på plass før Sverige satte militær makt bak kravet.

Christian Frederik: fra arvekrav til folkevalgt konge

Christian Frederik hadde vært stattholder siden 1813, altså kongens øverste representant i Norge. Først ønsket han å overta den norske tronen med henvisning til arveretten sin. På stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar møtte dette motstand, særlig fra professor Georg Sverdrup.

Argumentet var at kongen ikke kunne overdra et folk til en annen hersker som om landet var privat eiendom. Når Frederik VI ga avkall på Norge, måtte suvereniteten – retten til å bestemme over staten – gå tilbake til det norske folket. En ny konge skulle derfor velges, ikke bare hevde arverett.

Christian Frederik godtok at en valgt forsamling skulle utarbeide en grunnlov. Han beholdt likevel ledelsen av staten i overgangstiden og hadde betydelig innflytelse på organiseringen av valgene. Selvstendighetskampen forente dermed norske krav om selvstyre med prinsens ønske om å bli konge.

Eidsvoll: 112 menn og to syn på fremtiden

Den 10. april samlet 112 valgte representanter seg på Eidsvoll. Valgene var indirekte og foregikk gjennom menigheter og militære avdelinger. Riksforsamlingen arbeidet under tidspress, og lange avstander gjorde at Nord-Norge ikke ble representert.

Blant eidsvollsmennene var embetsmenn, bønder og næringsdrivende. Forsamlingen opprettet en konstitusjonskomité, det vil si en komité som skulle utarbeide grunnlovsteksten. Utkastet fra Christian Magnus Falsen og Johan Gunder Adler var særlig viktig, og amerikanske og franske forfatninger ga inspirasjon.

Den største politiske uenigheten gjaldt forholdet til Sverige. Selvstendighetspartiet, med Falsen som en ledende skikkelse, ønsket et selvstendig Norge med Christian Frederik som konge. Unionspartiet, ledet av Herman Wedel Jarlsberg, mente at full selvstendighet uten stormaktsstøtte var lite realistisk.

Dette var grupperinger, ikke organiserte partier i moderne forstand. Begge ønsket en grunnlov som beskyttet norske interesser, men de vurderte muligheten for å stå utenfor en union forskjellig.

Grunnloven og kongevalget 17. mai

Den ferdige grunnlovsteksten ble vedtatt 16. mai. Dagen etter ble den datert 17. mai 1814, og signeringen begynte. Christian Frederik ble samtidig enstemmig valgt til norsk konge; signeringen ble fullført 18. mai, og han aksepterte valget 19. mai.

Grunnlovsverket på Eidsvoll bygde på folkesuverenitet, maktfordeling og borgerrettigheter. Folkesuverenitet betydde at statsmakten skulle ha sitt grunnlag i folket. Maktfordeling skulle hindre at all makt ble samlet hos én myndighet.

• Stortinget skulle vedta lover og skatter.
• Kongen skulle lede den utøvende makten, altså gjennomføre statens beslutninger.
• Domstolene skulle utøve den dømmende makten.

Norge fikk et konstitusjonelt monarki: en kongemakt begrenset av en grunnlov. Kongen hadde fortsatt betydelig myndighet, men kunne ikke styre etter de gamle eneveldige prinsippene. Grunnloven beskyttet blant annet trykkefrihet og rettssikkerhet.

Dateringen og kongevalget forklarer hvorfor 17. mai ble Norges nasjonaldag. Dagen markerer grunnleggelsen av det nye politiske systemet, selv om kampen om landets internasjonale stilling langt fra var avgjort.

Frihet for noen, utestengelse av andre

Stemmeretten i 1814 var begrenset til menn som oppfylte bestemte krav til alder, botid, embete eller eiendom. Embetsmenn, deler av byborgerskapet og bønder som eide eller leide skatteberegnet jord, kunne stemme. Kvinner og mange menn uten kvalifiserende eiendom eller stilling sto utenfor.

Grunnloven hadde også klare religiøse begrensninger. Den evangelisk-lutherske religionen var statens religion, og jøder ble nektet adgang til riket. Jødeforbudet ble først opphevet i 1851.

Hvorfor gikk Sverige til krig mot Norge?

Sverige ville gjennomføre overføringen som var avtalt i Kiel. Karl Johan godtok ikke at Christian Frederik og Riksforsamlingen hadde etablert et uavhengig kongerike i strid med denne avtalen. Sverige hadde dessuten støtte fra stormaktene som hadde kjempet mot Napoleon.

Christian Frederik forsøkte å skaffe internasjonal støtte, særlig fra Storbritannia, men den britiske regjeringen holdt fast ved sine løfter til Sverige. Forhandlinger og megling løste ikke konflikten. Den 26. juli innledet Sverige angrepet på Norge.

Krigen varte til avtalen i Moss 14. august. Sverige var militært overlegent, og Norge manglet en stormakt som ville støtte selvstendigheten. Christian Frederik valgte derfor å forhandle fremfor å fortsette kampen for full uavhengighet.

Mossekonvensjonen: Grunnloven ble bevart

Mossekonvensjonen av 14. august 1814 besto av en våpenhvileavtale og en politisk avtale om veien inn i unionen. Norge måtte godta union med Sverige, men den svenske kongen anerkjente Grunnloven med de endringene unionen gjorde nødvendige.

Christian Frederik skulle gi fra seg styret og forlate Norge. Et ekstraordinært storting skulle tre sammen for å behandle grunnlovsendringene. Avtalen avklarte dermed rammene, men høstens folkevalgte forsamling måtte forhandle om den konkrete ordningen.

Kieltraktaten ble ikke nevnt i Mossekonvensjonen. Norges regjering opptrådte nå som forhandlingspart, og Grunnloven fra Eidsvoll ble utgangspunktet for den videre prosessen. Nederlaget førte derfor ikke til at hele det norske statsverket ble satt til side.

4. november: en grunnlov tilpasset unionen

Det overordentlige stortinget – et storting innkalt utenom den ordinære ordningen – møttes 7. oktober i Christiania, dagens Oslo. Christian Frederik frasa seg tronen 10. oktober. Stortingspresident Wilhelm Frimann Koren Christie ledet forhandlingene med de svenske utsendingene.

Den 20. oktober godtok Stortinget at Norge skulle gå inn i union med Sverige på bestemte vilkår. Samtidig holdt representantene fast ved at Grunnloven måtte endres før de valgte en ny konge. Rekkefølgen skulle sikre at kongen overtok makten innenfor rammer Stortinget allerede hadde fastsatt.

Novembergrunnloven ble vedtatt 4. november. Samme dag valgte Stortinget Karl 13. av Sverige til norsk konge. Karl Johan var fortsatt kronprins, selv om han var den sentrale svenske makthaveren i forløpet.

Revisjonen tilpasset Grunnloven til en felles konge, men begrenset også kongemakten ytterligere på enkelte områder. Kongens rådighet over militære styrker og krigføring ble innskrenket, og den norske regjeringen fikk en mer selvstendig stilling. Novembergrunnloven var derfor mer enn en enkel tilføyelse av Sveriges navn.

Hvor selvstendig ble Norge?

Ved årets slutt hadde Norge egen grunnlov, eget storting, egen regjering og egne domstoler. Unionen med Sverige innebar likevel felles konge og en utenrikspolitikk dominert av Sverige. Norge hadde omfattende indre selvstyre, men ikke full handlefrihet som uavhengig stat.

Det avgjørende ved 1814 var at Norge fikk institusjoner som kunne forsvare og utvikle selvstyret. Stortinget og Grunnloven ble grunnlaget for den videre nasjonsbyggingen og for senere kamper om kongemakt, politisk deltakelse og demokrati.