Napoleon Bonaparte og Napoleonskrigene

Napoleon Bonaparte (1769–1821) tok makten i Frankrike ved et statskupp i 1799, kronet seg til keiser i 1804 og la under seg store deler av Europa. Felttoget mot Russland i 1812 ble begynnelsen på slutten, og etter nederlaget ved Waterloo 18. juni 1815 døde han i eksil på St. Helena. Napoleonskrigene fikk direkte følger for Norge: freden i Kiel og 1814.

Hvem var Napoleon Bonaparte?

Napoleon Bonaparte (1769–1821) var en fransk general og statsleder som gikk fra å være offiser av lav adel på Korsika til å bli keiser over Frankrike og den mektigste mannen i Europa. Han styrte Frankrike fra 1799 til 1814, og igjen fra 20. mars til 22. juni 1815, under perioden som kalles «de hundre dagene».

Han er kjent både som en av historiens dyktigste hærførere og som en hersker som rev ned det gamle Europa. Krigene hans kostet millioner av menneskeliv, men reformene hans, særlig lovverket Code civil, har hatt varig betydning. For Norge fikk Napoleons fall direkte følger: uten napoleonskrigene ville det neppe blitt noe 1814.

Fra Korsika til general

Napoleon ble født 15. august 1769 i Ajaccio på Korsika, året etter at øya hadde blitt fransk. Han fikk militær utdannelse i Frankrike og ble artillerioffiser.

Den franske revolusjon åpnet karrierer for dyktige offiserer uten fornem bakgrunn. Etter at han hadde utmerket seg under beleiringen av Toulon i 1793, ble Napoleon brigadegeneral, bare 24 år gammel. I 1796 giftet han seg med Joséphine de Beauharnais og fikk kommandoen over hæren i Italia, der han slo østerrikerne i en rekke slag. Et felttog i Egypt i 1798–99 ga ham stor berømmelse hjemme, selv om det militært endte dårlig.

Maktovertakelsen i 1799 og keiserkroningen

Høsten 1799 vendte Napoleon tilbake til et Frankrike preget av politisk uro. 9.–10. november (18.–19. brumaire etter revolusjonskalenderen) tok han makten i et statskupp og ble førstekonsul med nærmest diktatorisk makt. I 1802 ble han konsul på livstid.

2. desember 1804 kronet han seg selv til «franskmennenes keiser» i Notre-Dame i Paris, med paven til stede. Folkeavstemninger ga maktovertakelsene et skinn av folkelig støtte, men i praksis var styret autoritært, med sensur og politisk overvåking.

Code civil: Napoleons varigste arv

Den franske sivilloven, Code civil eller Code Napoléon, ble innført i 1804. Den slo fast at alle menn var like for loven, garanterte privat eiendomsrett og videreførte prinsippet om ekteskap som en sivil avtale. Samtidig styrket den farens og ektemannens makt over kona og barna.

Lovverket ble innført i områder Frankrike erobret, og ble forbilde for lovgivning i mange land i Europa og Latin-Amerika. Napoleon reformerte også statsforvaltningen, skolevesenet og finansene, og mange av disse ordningene består i Frankrike i dag.

Napoleonskrigene 1803–1815

Napoleonskrigene var den nesten sammenhengende krigstilstanden mellom Frankrike og skiftende koalisjoner av europeiske stormakter fra freden i Amiens brøt sammen i 1803, til Napoleons endelige nederlag i 1815. Hovedmotstanderne var Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen.

På land var Napoleon lenge nærmest uslåelig. Ved Austerlitz i 1805 slo han Østerrike og Russland. I 1806 knuste franske styrker Preussen ved Jena og Auerstedt, under henholdsvis Napoleon og marskalk Louis-Nicolas Davout. Til sjøs var britene overlegne etter slaget ved Trafalgar i 1805. Napoleon svarte i 1806 med fastlandssperren, et forsøk på å stenge britisk handel ute fra det europeiske kontinentet gjennom handelsforbud i Frankrike og land han kontrollerte eller fikk med på ordningen.

Rundt 1810 var Napoleon på høyden av sin makt. Han kontrollerte store deler av Europa direkte eller gjennom allierte, og flere av brødrene hans ble satt inn som konger. Samme år giftet han seg med den østerrikske prinsessen Marie-Louise, etter skilsmissen fra Joséphine.

1. 1769
   Født 15. august i Ajaccio på Korsika
2. 1793
   Utmerker seg ved Toulon, blir brigadegeneral
3. 1799
   Statskupp 9.–10. november, blir førstekonsul
4. 1804
   Code civil innføres; kroner seg til keiser 2. desember
5. 1805
   Seier ved Austerlitz, britisk sjøseier ved Trafalgar
6. 1806
   Fastlandssperren mot Storbritannia
7. 1807
   Danmark-Norge går inn i krigen på fransk side
8. 1812
   Felttoget mot Russland ender i katastrofe
9. 1813
   Nederlag i slaget ved Leipzig i oktober
10. 1814
    Abdiserer og sendes til Elba
11. 1815
    De hundre dagene, nederlag ved Waterloo 18. juni
12. 1821
    Dør på St. Helena 5. mai

Russland 1812 og fallet

Da Russland sluttet å følge fastlandssperren, gikk Napoleon til angrep i juni 1812 med en av de største hærene Europa hadde sett. Ifølge Store norske leksikon var det rundt 600 000 mann. Russerne trakk seg tilbake og unngikk et avgjørende slag. Da franskmennene nådde Moskva i september, brøt det ut omfattende branner som ødela store deler av byen. Napoleon ble der i flere uker før han begynte tilbaketoget i oktober.

Tilbaketoget gjennom den russiske vinteren ble en katastrofe. Sult, kulde, sykdom og angrep fra russiske styrker utslettet det meste av hæren; bare en liten brøkdel kom tilbake. Etter dette samlet Europa seg mot Napoleon. I oktober 1813 tapte han det store slaget ved Leipzig, og i april 1814 måtte han abdisere. Han fikk den lille øya Elba i Middelhavet som fyrstedømme.

Waterloo og St. Helena

1. mars 1815 gikk Napoleon i land i Sør-Frankrike. Soldatene som ble sendt for å stanse ham, gikk over til ham, og 20. mars var han tilbake i Paris. Perioden kalles «de hundre dagene».

18. juni 1815 ble Napoleon endelig slått i slaget ved Waterloo, 15 kilometer sør for Brussel, av en britisk-ledet hær under hertugen av Wellington og en prøyssisk hær under Gebhard Leberecht von Blücher. Han ble sendt i eksil til den avsidesliggende øya St. Helena i Sør-Atlanteren, der han døde 5. mai 1821, 51 år gammel. Dødsårsaken regnes vanligvis som magekreft.

Napoleon og Norge

Hvorfor er Napoleon så omdiskutert?

Napoleon blir sett på som både reformator og tyrann. På den ene siden spredte han ideer fra revolusjonen og opplysningstiden, som likhet for loven og en moderne statsforvaltning. På den andre siden førte han nesten uavbrutt krig, gjeninnførte slaveriet i Guadeloupe i 1802, opprettholdt det i kolonier der avskaffelsen ikke var gjennomført, og styrte uten reelle demokratiske rettigheter.

Krigene vekket også nasjonalismen i mange land, ikke minst blant tyskere, spanjoler og russere som kjempet mot fransk okkupasjon. Wienerkongressen i 1814–15 tegnet deretter Europakartet på nytt. Flere sammenhenger finnes under verdenshistorie.

Napoleon blir ofte avbildet med hånden inne i vesten. Det var en vanlig positur i portretter på 1700- og 1800-tallet og signaliserte ro og verdighet. Det finnes ikke belegg for at det skyldtes sykdom eller smerter.