Imperialismen og kolonitiden: hva det var og hvorfor det skjedde

Imperialisme er en politikk der en stat legger andre land og folk under sitt herredømme, politisk, økonomisk eller militært. Imperialismens tidsalder brukes særlig om perioden ca. 1870–1914, da europeiske stormakter delte nesten hele Afrika og store deler av Asia mellom seg. Kolonistyret ble avviklet i hovedsak etter andre verdenskrig.

Hva betyr imperialisme?

Imperialisme er en politikk der en stat legger andre land og folk under seg, enten ved direkte erobring eller ved økonomisk og politisk dominans. Ordet kommer fra latin imperium, «herredømme». Store norske leksikon definerer det som en politikk der en stat underlegger seg andre samfunn og former dem etter sitt eget bilde.

Imperier har eksistert i årtusener, fra Persia og Roma til mongolene og osmanene. Når historikere snakker om «imperialismen» eller «imperialismens tidsalder», mener de likevel som regel perioden fra rundt 1870 til første verdenskrig, da europeiske stormakter, USA og Japan delte store deler av verden mellom seg.

Forskjellen på imperialisme og kolonialisme

Begrepene brukes ofte om hverandre, men de betyr ikke helt det samme:

• Imperialisme er det overordnede: viljen og politikken for å dominere andre områder. Den kan også skje uten kolonier, for eksempel gjennom handelsavtaler, lån eller militære baser.
• Kolonialisme er den konkrete formen der en stat styrer et område utenfor eget territorium som en koloni, med egne embetsmenn, soldater og lover.
• Kolonisering brukes ofte om selve bosettingen, når folk flytter til et nytt område og slår seg ned der.

To bølger: kolonitiden og nyimperialismen

Den første bølgen begynte med oppdagelsesreisene rundt 1500. Spania og Portugal bygde imperier i Amerika, og senere fulgte Nederland, England og Frankrike. Plantasjeøkonomien i Amerika bygde på slavehandelen over Atlanterhavet. Mange av disse koloniene ble selvstendige mellom 1776 og 1820-årene.

Den andre bølgen, ofte kalt nyimperialismen, tok fart rundt 1870. Den var raskere og mer omfattende. I løpet av noen tiår kom nesten hele Afrika og store deler av Asia og Stillehavet under europeisk styre.

Hvorfor skjedde det? Motivene

Historikere peker på flere drivkrefter som virket sammen:

• Økonomi: Den industrielle revolusjon skapte behov for råvarer som gummi, bomull, kobber og palmeolje, og for nye markeder for industrivarer.
• Stormaktsrivalisering og prestisje: Kolonier var et tegn på stormaktsstatus. Nasjonalismen gjorde det til et spørsmål om nasjonal ære å ikke bli forbigått.
• Ideologi: Mange europeere mente de hadde en plikt til å «sivilisere» andre folk. Rasetenkning og sosialdarwinisme ble brukt til å rettferdiggjøre erobringene.
• Misjon: Kristne misjonsselskaper ønsket å spre kristendommen og fulgte ofte i kjølvannet av kolonimaktene.
• Teknologi: Dampskip, telegraf, jernbane, maskingevær og kinin mot malaria gjorde det mulig å erobre og holde store områder med få soldater.

Samtidige kritikere forklarte imperialismen økonomisk. Den britiske økonomen J.A. Hobson skrev boken Imperialism i 1902, og Lenin skrev i 1916 at imperialismen var «kapitalismens høyeste stadium». Synet på kapitalismens rolle er fortsatt omdiskutert blant historikere.

Kappløpet om Afrika og Berlinkonferansen

Rundt 1870 kontrollerte europeerne bare små deler av Afrika, mest langs kysten. Det endret seg raskt. Belgias kong Leopold 2. sendte ekspedisjoner til Kongo, og Frankrike, Storbritannia, Portugal og det nye Tyskland meldte sine krav.

For å unngå krig mellom stormaktene kalte den tyske rikskansleren Otto von Bismarck inn til en konferanse i Berlin. Berlinkonferansen varte fra november 1884 til 26. februar 1885. Fjorten stater deltok, blant dem Sverige-Norge, men ingen afrikanske ledere var til stede.

I 1914 var bare Etiopia og Liberia selvstendige afrikanske stater. Etiopia hadde slått tilbake en italiensk invasjon ved Adwa i 1896. Rivaliseringen ga farlige kriser, blant annet da franske og britiske styrker møttes ved Fashoda i Sudan i 1898.

Kongo under Leopold 2.

Et brutalt eksempel på utbytting var Fristaten Kongo, som var Leopolds private eiendom fra 1885. For å presse ut mest mulig gummi ble landsbyer pålagt kvoter, og de som ikke leverte, ble straffet med vold, gisseltaking og lemlesting. Hvor mange som døde, er usikkert; anslagene varierer fra én til ti millioner mennesker. Etter internasjonale avsløringer, blant annet en britisk konsulrapport i 1904, måtte den belgiske staten overta kolonien i 1908.

Imperialismen i Asia

I Asia var Storbritannia den største makten. India kom under direkte britisk styre i 1858, etter et stort opprør året før. Frankrike tok Indokina, og Nederland styrte det som i dag er Indonesia.

Kina ble aldri en koloni, men ble tvunget til å åpne havner og avstå områder etter opiumskrigene fra 1839. Japan var det eneste asiatiske landet som moderniserte seg raskt nok til selv å bli en imperialistisk makt, og annekterte Korea i 1910. USA tok Filippinene etter krigen mot Spania i 1898.

Følgene

Kolonistyret var bygget for å tjene kolonimakten. Koloniene leverte råvarer som ble foredlet i Europa, noe som ofte hemmet egen industri. Lokalbefolkningen ble påtvunget skatter, tvangsarbeid og nye lover, og mange steder ble tradisjonelle samfunn brutt ned.

Grensene som ble trukket i kolonitiden, gikk ofte på tvers av folkegrupper og gamle riker. Da de afrikanske statene ble selvstendige, valgte de likevel å beholde grensene for å unngå nye kriger. Mange av dem står fortsatt i dag. Rasepolitikk i kolonitiden fikk også lange etterdønninger, tydeligst i apartheid-systemet i Sør-Afrika.

Rivaliseringen om kolonier bidro dessuten til spenningene som førte til første verdenskrig. Etter krigen ble Tysklands kolonier fordelt mellom seierherrene som mandater under Folkeforbundet.

Avkoloniseringen

Etter andre verdenskrig var kolonimaktene svekket, og frigjøringsbevegelsene sterkere. India og Pakistan ble selvstendige i 1947. Gullkysten ble i 1957 selvstendig som Ghana, som en av de første koloniene sør for Sahara, og i 1960 ble 17 afrikanske land selvstendige. Noen steder skjedde overgangen fredelig, andre steder etter lange kriger, som i Algerie og Vietnam.

I desember 1960 vedtok FNs generalforsamling en erklæring om at alle kolonier hadde rett til selvstendighet. Hongkong ble overført fra Storbritannia til Kina i 1997, og Macao fra Portugal i 1999. Arven fra kolonitiden levde lenge videre, blant annet i Sør-Afrika, der Nelson Mandela ledet kampen mot apartheid.

Finnes det kolonier i dag?

FN fører fortsatt en liste over 17 ikke-selvstyrte territorier, blant dem Vest-Sahara, Gibraltar, Falklandsøyene og flere øyer i Karibia og Stillehavet. Mange av dem har stor grad av selvstyre, og noen ønsker selv å beholde båndet til den tidligere kolonimakten.

Tidslinje

1. 1492
   Columbus når Amerika; den europeiske koloniseringen av Amerika tar til
2. 1839–1842
   Den første opiumskrigen; Kina tvinges til å åpne havner
3. 1858
   India kommer under direkte britisk styre
4. 1884–1885
   Berlinkonferansen
5. 1896
   Etiopia slår Italia ved Adwa
6. 1898
   Fashoda-krisen; USA tar Filippinene
7. 1908
   Belgia overtar Kongo fra Leopold 2.
8. 1910
   Japan annekterer Korea
9. 1914
   Bare Etiopia og Liberia er selvstendige i Afrika
10. 1947
    India og Pakistan blir selvstendige
11. 1960
    «Afrikaåret»: 17 afrikanske land blir selvstendige
12. 1997
    Hongkong overføres til Kina

Flere av hendelsene har egne sider i oversikten over verdenshistorien.