Den franske revolusjon (1789–1799)

Den franske revolusjon (1789–1799) var omveltningen der Frankrike avskaffet stendersamfunnet og eneveldet, vedtok menneskerettighetserklæringen og ble republikk. Den skyldtes statsbankerott, sult og nye ideer om frihet og likhet, og den endte i terror og i Napoleons maktovertakelse i 1799.

Den franske revolusjon kort forklart

Den franske revolusjon var en periode fra 1789 til 1799 da Frankrike gikk fra å være et eneveldig kongedømme med stender og privilegier til å bli en republikk bygd på ideer om frihet, likhet og folkets makt. På ti år ble adelens særrettigheter avskaffet, menneskerettighetserklæringen vedtatt, kongen henrettet og tusenvis drept under terroren. Perioden endte da general Napoleon Bonaparte tok makten i 1799.

Revolusjonen regnes som et av de viktigste vendepunktene i europeisk historie. Begrepene «venstre» og «høyre» i politikken stammer derfra, og mange av ideene fant veien inn i den norske Grunnloven i 1814.

Hvorfor brøt den franske revolusjon ut?

Det fantes ingen enkelt årsak. Historikere peker vanligvis på en kombinasjon av økonomisk krise, et samfunnssystem som hadde mistet sin legitimitet, og nye politiske ideer.

Stendersamfunnet

Frankrike var delt i tre stender. Første stand var de geistlige, andre stand adelen, og tredje stand alle andre: borgere, håndverkere, arbeidere og bønder, til sammen over 95 prosent av befolkningen. Adelen og kirken hadde store skattefritak, mens bøndene betalte skatt til staten, tiende til kirken og avgifter til godseierne.

Statsbankerott og dyrtid

Staten var nesten konkurs etter dyre kriger, blant annet støtten til den amerikanske revolusjon. Forsøk på å skattlegge adelen strandet. Samtidig ga en dårlig avling i 1788 skyhøye brødpriser i 1789, og sult og uro bredte seg i Paris og på landsbygda.

Opplysningstidens ideer

Filosofer som Montesquieu, Voltaire og Rousseau hadde i flere tiår kritisert kongens enevelde og kirkens makt. Ideer om folkesuverenitet, maktfordeling og naturlige rettigheter, som er beskrevet i artikkelen om opplysningstiden, ga de misfornøyde et språk for kravene sine.

1789: fra generalstender til nasjonalforsamling

For å løse pengekrisen kalte Ludvig 16. inn generalstendene, en forsamling av representanter for de tre stendene som ikke hadde vært samlet siden 1614. Den møttes i Versailles 5. mai 1789. Tredjestanden krevde at man skulle stemme per hode og ikke per stand, fordi de to første stendene ellers alltid kunne overstemme dem.

Den 17. juni 1789 erklærte tredjestanden seg som nasjonalforsamling. Da de ble stengt ute fra møtesalen, samlet de seg i et ballhus i nærheten og sverget 20. juni på ikke å gå fra hverandre før Frankrike hadde fått en grunnlov. Dette kalles ballhuseden.

Kongen samlet tropper rundt Paris, og ryktet gikk om at forsamlingen skulle oppløses. Den 14. juli 1789 stormet en folkemengde festningen og fengselet Bastillen på jakt etter krutt. Hva som skjedde den dagen, og hvorfor den ble Frankrikes nasjonaldag, er forklart i artikkelen om stormingen av Bastillen.

Sommeren 1789 spredte uro og panikk seg på landsbygda, der bønder angrep godseiernes slott og brente dokumenter over avgifter. Natten mellom 4. og 5. august 1789 vedtok nasjonalforsamlingen å avskaffe føydale privilegier og stendenes særrettigheter. Augustdekretene ble utformet gjennom flere vedtak fram til 11. august, men mange godseieravgifter måtte fortsatt kjøpes fri. De gjenværende føydale avgiftene ble endelig avskaffet uten erstatning i juli 1793. I oktober marsjerte tusenvis av kvinner fra Paris til Versailles og tvang kongefamilien til å flytte til hovedstaden.

Menneskerettighetserklæringen 1789

Den 26. august 1789 vedtok nasjonalforsamlingen Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter. Den slo fast at mennesker fødes og forblir frie og like i rettigheter, at all makt utgår fra nasjonen, og at et samfunn uten sikrede rettigheter og maktfordeling ikke har noen konstitusjon. Erklæringen sikret blant annet ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett og vern mot vilkårlig arrestasjon.

Rettighetene gjaldt i praksis ikke alle. Kvinner fikk ikke politiske rettigheter, og i 1791 skrev forfatteren Olympe de Gouges en egen erklæring om kvinnens rettigheter som motsvar. Slaveriet i de franske koloniene ble først avskaffet i 1794, etter et slaveopprør på Saint-Domingue (dagens Haiti).

Fra konstitusjonelt monarki til republikk (1791–1792)

I juni 1791 forsøkte kongefamilien å flykte fra Paris, men ble stoppet i Varennes og ført tilbake. Flukten svekket tilliten til kongen kraftig. Grunnloven av september 1791 gjorde Frankrike til et konstitusjonelt monarki med en lovgivende forsamling, men stemmeretten var knyttet til skatt og eiendom.

I april 1792 erklærte Frankrike krig mot Østerrike, og snart sto Preussen også mot revolusjonen. Krigen radikaliserte politikken. Den 10. august 1792 stormet folk fra Paris kongeslottet Tuileriene, og kongen ble satt i fangenskap. Et nytt folkevalgt organ, Nasjonalkonventet, avskaffet kongedømmet og erklærte Frankrike som republikk 21.–22. september 1792.

Hvorfor ble Ludvig 16. henrettet?

Ludvig 16. ble anklaget for forræderi, blant annet for å ha samarbeidet med fiendtlige utenlandske makter. Konventet dømte ham til døden, og han ble halshugget med giljotin i Paris 21. januar 1793. Dronning Marie Antoinette ble henrettet 16. oktober samme år.

Terroren 1793–1794

I 1793 var republikken under press fra utenlandske hærer, borgerkrig i Vendée i vest og opprør i flere byer. Jakobinerne, den radikale fløyen ledet av blant andre Maximilien Robespierre, tok kontrollen. Velferdskomiteen fikk nærmest diktatorisk makt, og revolusjonsdomstolene dømte «revolusjonens fiender» etter svært løse kriterier.

Perioden fra sommeren 1793 til sommeren 1794 kalles terroren eller skrekkveldet. Ifølge Store norske leksikon ble nærmere 17 000 mennesker formelt dømt til døden og henrettet. Regner man med summariske henrettelser av opprørere, blir tallet 35 000–40 000. I tillegg døde langt flere i borgerkrigen i Vendée, men der varierer anslagene mye.

Til slutt vendte konventet seg mot Robespierre selv. Han ble arrestert 27. juli 1794 og henrettet dagen etter, og terroren tok slutt. Dette kalles Thermidor-omveltningen, etter navnet på måneden i den nye revolusjonskalenderen.

Direktoriet og Napoleons maktovertakelse

Fra 1795 ble Frankrike styrt av et direktorium på fem menn, med en grunnlov som igjen knyttet stemmeretten til eiendom. Regimet var svakt, økonomien dårlig, og hæren fikk stadig større politisk betydning. Den 9.–10. november 1799 tok general Napoleon Bonaparte makten ved et statskupp. Det markerer vanligvis slutten på revolusjonen.

Napoleon gjorde seg til keiser i 1804, men bevarte og spredte mange av revolusjonens reformer, blant annet en felles lovbok og avskaffelsen av stendenes privilegier. Historien hans fortsetter i artikkelen om Napoleon Bonaparte og Napoleonskrigene.

1. 1789
   5. mai: Generalstendene møtes i Versailles
2. 1789
   17. juni: Tredjestanden erklærer seg som nasjonalforsamling
3. 1789
   14. juli: Stormingen av Bastillen
4. 1789
   4.–5. august: Avskaffelse av føydale privilegier vedtas, men mange godseieravgifter består
5. 1789
   26. august: Menneskerettighetserklæringen vedtas
6. 1791
   Juni: Kongefamiliens flukt stoppes i Varennes
7. 1791
   September: Grunnlov og konstitusjonelt monarki
8. 1792
   20. april: Krig mot Østerrike
9. 1792
   21.–22. september: Kongedømmet avskaffes, republikk innføres
10. 1793
    21. januar: Ludvig 16. henrettes
11. 1793–1794
    Terroren
12. 1794
    28. juli: Robespierre henrettes
13. 1795
    Direktoriet overtar
14. 1799
    9.–10. november: Napoleon tar makten ved statskupp

Følger: venstre, høyre og moderne politikk

Revolusjonen avskaffet det gamle eneveldet og stendersamfunnet i Frankrike, men ble etterfulgt av Napoleons autoritære styre, og kongedømmet kom senere tilbake i perioder. Den gjorde ideen om at makten skal utgå fra folket, til en politisk kraft i hele Europa.

I nasjonalforsamlingen satt tilhengerne av radikale endringer til venstre for presidenten og de som ville bevare kongens makt, til høyre. Derfra kommer de politiske begrepene vi bruker fortsatt. Revolusjonen preget også moderne politiske ideologier: liberalismen hadde røtter i England på 1600-tallet og fikk viktige uttrykk i rettighetene fra 1789, mens konservatismen vokste fram som en reaksjon mot revolusjonens brudd med tradisjonen.