Konservatisme forklart

Konservatisme er en ideologi som vil bevare tradisjoner og institusjoner som har vist seg å fungere, og som foretrekker gradvise reformer framfor revolusjon. Den moderne konservatismen oppsto som reaksjon på den franske revolusjon, med Edmund Burke som den viktigste tenkeren. I Norge har den hatt sitt viktigste uttrykk i Høyre, stiftet i 1884.

Hva er konservatisme?

Konservatisme er en politisk ideologi som vil bevare det som har vist seg å fungere, og som foretrekker gradvise reformer framfor raske og omfattende endringer. Ordet kommer fra latin conservare, «å bevare». En konservativ er ikke nødvendigvis imot endring, men mener at samfunnet bør endres forsiktig og med respekt for tradisjoner, institusjoner og erfaringer fra tidligere generasjoner.

Ifølge Store norske leksikon kan konservatismen oppsummeres i prinsippet om å endre for å bevare: reformer er nødvendige, men de skal ta vare på verdigrunnlaget samfunnet bygger på. Konservatismen tar dermed avstand både fra revolusjonære ideologier og fra reaksjonær stivhet, altså ønsket om å skru tiden tilbake.

Kjennetegn ved konservatisme

Konservatisme er mindre en ferdig doktrine enn en holdning til politikk. Likevel går noen kjerneideer igjen:

• Respekt for tradisjon: Skikker, lover og institusjoner som har overlevd i generasjoner, bærer med seg erfaring som ingen enkeltperson kan overskue.
• Skepsis til abstrakte teorier: Politiske planer som skal bygge et nytt samfunn fra grunnen av, ut fra en teori, ender lett i maktmisbruk.
• Et realistisk menneskesyn: Mennesket er feilbarlig og i stand til både godt og ondt. Derfor trengs regler, institusjoner og maktfordeling.
• Gradvise reformer: Endringer bør skje steg for steg, slik at man kan rette opp feil underveis.
• Fellesskap mellom enkeltmenneske og stat: Familie, lokalsamfunn, kirke og foreninger regnes som viktige for et godt samfunn.
• Eiendomsrett og rettsstat: Privat eiendom og forutsigbare lover beskytter den enkelte mot statens makt.

Edmund Burke: konservatismens far

Den moderne konservatismen oppsto som en reaksjon på den franske revolusjon i 1789. Den viktigste tenkeren var den irskfødte britiske politikeren Edmund Burke (1729–1797). Han satt i Underhuset for Whig-partiet og hadde støttet en mildere politikk overfor de amerikanske koloniene, men så den franske revolusjonen som en katastrofe.

I boka Reflections on the Revolution in France fra 1790 advarte Burke mot å rive ned et helt samfunn for å bygge det opp på nytt etter abstrakte prinsipper. Han forutså at revolusjonen ville ende i vold og diktatur, noe terroren 1793–1794 og senere Napoleons maktovertakelse syntes å bekrefte. Ifølge Store norske leksikons artikkel om Burke var modellen hans den engelske sedvaneretten, der loven utvikles skrittvis gjennom dommer som senere generasjoner kan godta eller forkaste.

Burke beskrev samfunnet som en avtale mellom de levende, de døde og de som ennå ikke er født. Poenget var at hver generasjon forvalter en arv den har ansvar for å gi videre.

Tidslinje: konservatismens historie

1. 1789
   Den franske revolusjon bryter ut.
2. 1790
   Edmund Burke gir ut Reflections on the Revolution in France.
3. 1791
   Burkes bok presenteres for skandinaviske lesere i tidsskriftet Minerva.
4. 1814
   Grunnloven kombinerer liberale prinsipper med monarki og statskirke.
5. 1884
   Riksrettssaken og innføringen av parlamentarismen; Høyre stiftes.
6. 1957
   Minervas Kvartalsskrift grunnlegges og blir et forum for konservativ idédebatt.
7. 1960-tallet
   Betegnelsen verdikonservatisme tas i bruk om konservatisme som legger mer vekt på å beskytte verdier enn bestående institusjoner og samfunnsordninger.
8. 1981
   Kåre Willoch danner den første rene Høyre-regjeringen siden 1928.

Verdikonservatisme og strukturkonservatisme

Siden 1960-tallet har det vært vanlig å skille mellom to former for konservatisme.

Verdikonservatisme legger altså mer vekt på å beskytte bestemte verdier enn bestemte institusjoner. I Norge ble begrepet utviklet blant annet i tidsskriftet Minerva, med Lars Roar Langslet og Francis Sejersted blant de sentrale skribentene. Begrepet brukes også av politikere utenfor de konservative partiene, for eksempel i miljøbevegelsen og i partier som vil verne om lokalsamfunn og kultur.

Retninger innenfor konservatismen

Store norske leksikon skiller også mellom en kontinental tradisjon, særlig i Tyskland, som la vekt på autoritet og en sterk stat, og en angloamerikansk tradisjon med større vekt på personlig frihet. Konservatismen må dessuten holdes atskilt fra fascismen, som ville bryte med det bestående gjennom revolusjon og massebevegelse.

Konservatismen i Norge

Grunnloven av 1814 bygde mest på liberale ideer, men hadde også konservative trekk: monarkiet og den evangelisk-lutherske statsreligionen ble videreført, og rettighetene var avgrenset og knyttet til norske forhold som odelsretten. Les mer om Grunnloven.

Høyre ble stiftet i 1884, samme år som Stortinget gjennom riksrett felte den konservative regjeringen og parlamentarismen ble innført. De konservative mente at dette brøt med maktfordelingen i Grunnloven. Partiet samlet embetsmenn, næringsliv og byborgerskap. Høyre har lenge beskrevet seg selv som liberalkonservativt, og har hatt fire statsministre etter krigen: John Lyng (1963), Kåre Willoch (1981–1986), Jan P. Syse (1989–1990) og Erna Solberg (2013–2021).

Norsk konservatisme regnes som nokså moderat og pragmatisk. Ved siden av Høyre har konservative strømninger i form av bygdekultur, lekmannskristendom og målsak preget partier som Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og deler av Venstre.

Konservatisme, liberalisme og sosialisme

De tre store ideologiene fra 1800-tallet svarte ulikt på de samme spørsmålene. Liberalismen satte individets frihet og rettigheter i sentrum, sosialismen ville bruke fellesskapet og staten til å skape økonomisk likhet, mens konservatismen la vekt på tradisjon, orden og gradvis utvikling. I praksis har konservative partier i Norge og Europa tatt opp mye fra liberalismen, særlig synet på markedsøkonomi. Flere ideologier forklares i oversikten over ideer og ideologier.