Sosialisme og sosialdemokrati: hva det er og hvordan det oppsto

Sosialisme er en samlebetegnelse for politiske ideer som vil minske økonomiske forskjeller, blant annet ved at viktige deler av økonomien eies eller styres i fellesskap. Ideologien oppsto i Europa på 1800-tallet som svar på industrialiseringen. Den revolusjonære grenen ble kommunismen, mens den reformistiske ble sosialdemokratiet, som har preget Norge siden 1930-tallet.

Hva er sosialisme? Kort forklart

Sosialisme er en samlebetegnelse for politiske ideer som vil minske de økonomiske forskjellene i samfunnet. Ifølge Store norske leksikon er målet et klasseløst eller mer likestilt samfunn, der viktige deler av økonomien eies eller styres i fellesskap i stedet for av enkeltpersoner.

Sosialister er ikke enige om hvor langt dette skal gå, eller hvordan man skal komme dit. Noen har ment at det krever revolusjon, andre at det kan skje gradvis gjennom valg og reformer. Derfor rommer begrepet alt fra Sovjetunionens kommunisme til de nordiske sosialdemokratiene.

Kjennetegn ved sosialisme

• Likhet: Inntekt, makt og muligheter skal fordeles jevnere.
• Felleseie eller fellesstyring: Fabrikker, banker, naturressurser og andre produksjonsmidler skal helt eller delvis eies eller kontrolleres av staten, kommunene, kooperativer eller de ansatte.
• Kritikk av kapitalismen: Et fritt marked uten styring antas å gi urettferdig fordeling og konflikt mellom eiere og arbeidere.
• Solidaritet: Arbeidere skal stå sammen, ofte organisert i fagforeninger og arbeiderpartier.
• En aktiv stat eller et sterkt fellesskap: Felles løsninger for skole, helse og trygd.

Hvor kommer sosialismen fra?

Sosialismen vokste frem i Europa tidlig på 1800-tallet, som svar på den industrielle revolusjon. Fabrikkarbeidere i byene levde ofte med lange arbeidsdager, lave lønninger og dårlige boliger, mens fabrikkeierne ble rike.

De første sosialistene, som Robert Owen i Storbritannia og Charles Fourier og Henri de Saint-Simon i Frankrike, drømte om mønstersamfunn bygget på samarbeid. Karl Marx og Friedrich Engels kalte dem senere «utopiske» sosialister, fordi ideene deres ikke bygde på klassekamp og revolusjon som drivkrefter for samfunnsendring.

Marx og Engels ga i 1848 ut Det kommunistiske manifest. De mente at historien drives av kamp mellom klasser, og at arbeiderklassen ville styrte kapitalismen gjennom en revolusjon. Marx’ analyse fikk stor innflytelse på sosialistisk tenkning, også blant mange som senere tok avstand fra revolusjonen.

Revolusjon eller reformer?

Mot slutten av 1800-tallet ble striden mellom revolusjonære og reformorienterte sosialister tydeligere, selv om de ofte fortsatt tilhørte de samme partiene. Den tyske sosialdemokraten Eduard Bernstein mente at kapitalismen ikke var i ferd med å bryte sammen, og at arbeiderne kunne bedre kårene sine gradvis gjennom stemmeretten og fagforeningene. Han ble kalt revisjonist, fordi han ville revidere Marx.

Etter den russiske revolusjon i 1917 ble splittelsen mellom kommunister og sosialdemokrater tydeligere. Lenins bolsjeviker tok betegnelsen kommunister, og gjennom Komintern, stiftet i 1919, stilte de strenge krav til partiene som ville slutte seg til. Medlemskravene ble nedfelt i Moskva-tesene i 1920. De som ville gå den demokratiske veien, ble kalt sosialdemokrater. Ifølge Store norske leksikon ble ordene sosialisme, sosialdemokrati og kommunisme brukt nokså om hverandre fram til rundt 1920.

Forskjellen på sosialisme, sosialdemokrati og kommunisme

Sosialisme er altså overbegrepet. Kommunisme har tradisjonelt vært en revolusjonær retning, mens sosialdemokrati er reformorientert. Sosialismen omfatter også andre retninger, blant annet anarkisme. Begrepet demokratisk sosialisme brukes i dag ofte om partier som står til venstre for sosialdemokratene, men som aksepterer demokratiet.

Sosialismen i Norge

Den første store sosialistiske bevegelsen i Norge var Thranebevegelsen rundt 1850, ledet av Marcus Thrane, som krevde stemmerett og bedre kår for husmenn og arbeidere. Bevegelsen ble slått ned, og Thrane ble fengslet.

Med industrialiseringen vokste en ny arbeiderbevegelse frem. Det norske Arbeiderparti ble stiftet i Arendal 21. august 1887, og Landsorganisasjonen (LO) i 1899. De første kravene var alminnelig stemmerett, normalarbeidsdag og bedre vern for arbeidere.

Fra revolusjonært parti til reformparti

I 1918 tok en radikal fløy under Martin Tranmæl over ledelsen av Arbeiderpartiet, og i 1919 gikk partiet inn i Komintern, Moskvas kommunistiske internasjonale. Det førte til splittelser: de moderate dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti i 1921, og da Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, dannet mindretallet Norges Kommunistiske Parti. De moderate kom tilbake i 1927.

Under krisen i mellomkrigstiden la Arbeiderpartiet om kursen. Partiet gikk til valg i 1933 på slagordet «Hele folket i arbeid». I 1935 dannet Johan Nygaardsvold regjering etter et kriseforlik med Bondepartiet, og samme år inngikk LO og arbeidsgiverne Hovedavtalen. Ifølge historikeren Knut Kjeldstadli på Norgeshistorie markerte dette overgangen til en ny reformisme og et klassekompromiss.

Den nordiske modellen

Etter andre verdenskrig styrte Arbeiderpartiet i lange perioder, med Einar Gerhardsen som statsminister i til sammen rundt 17 år. Partiet var sentralt i utbyggingen av velferdsstaten, med offentlige trygdeordninger, gratis skole og offentlig helsevesen innenfor en markedsøkonomi. Folketrygden ble innført i 1967 under den borgerlige Borten-regjeringen, med bred politisk støtte.

Denne kombinasjonen kalles ofte den nordiske modellen: private bedrifter og en regulert markedsøkonomi, høye skatter, et stort offentlig tjenestetilbud og et organisert arbeidsliv der fagforeninger og arbeidsgivere forhandler om lønn og arbeidsvilkår, samtidig som partene samarbeider med staten om arbeidslivs- og økonomisk politikk.

Er Norge sosialistisk?

Nei, ikke i ordets klassiske betydning. Norge har privat eiendomsrett, en markedsøkonomi og et næringsliv der de fleste bedrifter er private. Samtidig eier staten store selskaper, særlig innen olje, energi og finans, og velferdsstaten er omfattende.

Derfor beskrives Norge vanligvis som et sosialdemokratisk samfunn eller en blandingsøkonomi. På Stortinget har både sosialdemokratiske partier og partier som kaller seg sosialistiske, som SV og Rødt, vært representert.

Hva er det motsatte av sosialisme?

Den klassiske ideologiske motpolen er økonomisk liberalisme, som legger vekt på privat eiendomsrett, frie markeder og begrensede statlige inngrep. Som økonomisk system settes sosialisme ofte opp mot kapitalisme, der kapitaleierne mottar overskuddet fra produksjonen. Kapitalisme kan også kombineres med omfattende statlig regulering. I norsk politikk har motsetningen tradisjonelt gått mellom sosialistiske partier på venstresiden og borgerlige partier på høyresiden.

Flere ideologier forklares i oversikten over ideer og ideologier.