Nasjonalisme: hva det er, og hvordan det formet Norge

Nasjonalisme er en følelse av tilhørighet til et folk eller en stat, og en politisk ideologi om at hver nasjon bør ha sin egen stat. Ideen vokste fram i Europa etter den franske revolusjon og formet både Grunnloven av 1814 og unionsoppløsningen i 1905. Den har drevet fram frigjøring og demokrati, men også krig og undertrykking av minoriteter.

Hva er nasjonalisme enkelt forklart?

Nasjonalisme er både en følelse og en politisk idé. Følelsen er tilhørigheten mange kjenner til et folk eller et land. Den politiske ideen er at hver nasjon bør ha sin egen stat, og at statens grenser bør følge nasjonens. Store norske leksikon beskriver nasjonalisme som både en følelse av tilhørighet til en nasjonalstat eller etnisk gruppe og en politisk ideologi.

En nasjon er et fellesskap av mennesker som opplever at de hører sammen, for eksempel gjennom språk, historie, kultur eller politiske institusjoner. En nasjonalstat er en stat der statsgrensene i stor grad faller sammen med en nasjon. Norge omtales ofte som en nasjonalstat, selv om landet alltid har hatt minoriteter, og samene er et urfolk med egen historie.

Kjennetegn ved nasjonalisme

• Folket som kilde til makt: Nasjonen, ikke kongen eller Gud, er grunnlaget for statens legitimitet.
• Felles symboler: Flagg, nasjonalsang, nasjonaldag og felles fortellinger om fortiden.
• Krav om selvstyre: Nasjonen skal styre seg selv og ikke være underlagt andre.
• Vekt på det særegne: Språk, folkekultur og historie som skiller «oss» fra andre.
• Grensedragning: Ethvert «vi» trekker også en grense mot «de andre». Hvor skarp denne grensen er, avgjør om nasjonalismen er inkluderende eller ekskluderende.

Hvor kommer nasjonalismen fra?

Folk har til alle tider følt tilknytning til sitt hjemsted og sitt folk. Nasjonalismen som politisk ideologi vokste likevel fram i Europa i siste del av 1700-tallet. Forskere som Ernest Gellner og Benedict Anderson har pekt på hvordan skole, aviser og trykte bøker på morsmålet skapte følelsen av å tilhøre et stort fellesskap av mennesker man aldri møter. Anderson kalte nasjonen et «forestilt fellesskap».

To idéstrømmer ble særlig viktige:

Ifølge Norgeshistorie preget begge modellene diskusjonen om hva det vil si å være norsk, og grensen mellom dem var ikke alltid skarp.

1800-tallet: nasjonalstatenes århundre

Revolusjonskrigene og Napoleons erobringer spredte ideen om nasjonen over hele Europa, også som motstand: tyskere, spanjoler og russere samlet seg mot den franske okkupasjonen. Etter 1815 ble nasjonalisme og liberalisme ofte to sider av samme sak. Grekerne kjempet seg fri fra Det osmanske riket på 1820-tallet, og revolusjonene i 1848 krevde både nasjonal frihet og grunnlover.

Senere i århundret ble nye stater skapt gjennom samling. Kongeriket Italia ble utropt i 1861, og Det tyske keiserriket ble grunnlagt i 1871. Samtidig ble de store flerfolksstatene, som Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, utfordret av nasjonale bevegelser innenfra.

Norsk nasjonalisme: fra 1814 til 1905

I Norge fikk nasjonalismen først et politisk uttrykk. Grunnloven av 1814 slo fast at Norge var et fritt og selvstendig rike, og at folket utøvde den lovgivende makten gjennom Stortinget. Det var en politisk, borgerlig forståelse av nasjonen.

Den samme grunnloven viste også nasjonalismens ekskluderende side. Paragraf 2 sa at jøder fortsatt skulle være utestengt fra riket, og munkeordener og jesuitter ble ikke tålt. Etter en lang kampanje, ledet av Henrik Wergeland fram til hans død i 1845, ble jødeparagrafen opphevet i 1851, ifølge Stortinget.

Den kulturelle nasjonalismen fikk et særlig sterkt gjennombrudd fra 1840-tallet, men hadde røtter i tidligere nasjonale strømninger. Nasjonalromantikken løftet fram bondekulturen, folkeeventyrene til Asbjørnsen og Moe, folkemusikken og naturen. Ivar Aasen samlet dialekter og skapte grunnlaget for landsmålet, dagens nynorsk. Utover 1800-tallet ble kravet om fullt likeverd i unionen med Sverige stadig sterkere, og det endte med unionsoppløsningen i 1905.

Nasjonsbyggingen hadde en mørk side. Den nasjonale fellesskapsfølelsen ble brukt til å begrunne fornorskningspolitikken, som i omtrent hundre år fra midten av 1800-tallet skulle gjøre samer og kvener til «norske» gjennom skole, språkforbud og jordlovgivning.

1. 1789
   Den franske revolusjon: nasjonen blir kilden til makt
2. 1814
   Norges grunnlov vedtas på Eidsvoll
3. 1848
   Revolusjoner i Europa med nasjonale krav
4. 1851
   Jødeparagrafen oppheves
5. 1861
   Kongeriket Italia utropes
6. 1871
   Det tyske keiserriket grunnlegges
7. 1905
   Unionen med Sverige oppløses
8. 1914
   Første verdenskrig bryter ut
9. 1922–1933
   Fascistene tar makten i Italia, nazistene i Tyskland
10. Etter 1945
    Avkoloniseringen i Asia og Afrika, særlig fra 1940- til 1970-tallet
11. 1991
    Sovjetunionen oppløses; oppløsningen av Jugoslavia begynner

Aggressiv nasjonalisme og verdenskrigene

Mot slutten av 1800-tallet fikk nasjonalismen i mange land et mer aggressivt preg. Den ble koblet til imperialismen, kappløpet om kolonier og forestillinger om at noen folk var mer verdt enn andre. Ifølge Norgeshistorie tok også norsk nasjonstenkning rundt 1900 en biologisk vending, og folketellingene i 1910 og 1920 delte befolkningen inn etter «rase». Franske nasjonalister brukte også middelalderens heltinne Jeanne d’Arc som symbol for nasjonen.

Nasjonale spenninger på Balkan utløste første verdenskrig i 1914. Etter krigen ble Europas grenser tegnet om etter prinsippet om nasjonal selvbestemmelse, men minoritetsproblemene ble ikke løst. I mellomkrigstiden gjorde fascismen og nazismen ekstrem nasjonalisme til kjernen i ideologien sin, med folkemord og verdenskrig som følge.

Etter 1945: avkolonisering og nye nasjonalstater

Etter andre verdenskrig ble nasjonalismen en drivkraft i frigjøringen av koloniene. India ble selvstendig i 1947, og rundt 1960 fikk et stort antall afrikanske land uavhengighet. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og Jugoslavia begynte å gå i oppløsning samme år, ble nasjonalismen igjen en sentral kraft i Europa. De baltiske uavhengighetsbevegelsene var i hovedsak ikke-voldelige, men møtte dødelig sovjetisk maktbruk. På Balkan fulgte blodige kriger.

Nasjonalisme og patriotisme: hva er forskjellen?

Ordene brukes ofte om hverandre, men mange skiller mellom dem. Patriotisme betyr kjærlighet til fedrelandet, ofte uttrykt gjennom lojalitet og engasjement for felleskapet. Nasjonalisme brukes oftere om et politisk program der nasjonens interesser, identitet og grenser står i sentrum. Når nasjonalismen bygger på at én folkegruppe er overlegen, kalles den gjerne sjåvinisme eller ekstrem nasjonalisme.

I dag finnes nasjonalisme både i moderat form, for eksempel i feiringen av nasjonaldager og idrettsseire, og i partier og bevegelser som vil stramme inn innvandring eller kreve løsrivelse. Begrepet hører med blant de sentrale ideene og ideologiene i moderne historie.