Nasjonalromantikken i Norge: kunst, eventyr og nasjonsbygging

Nasjonalromantikken var en kulturstrømning som løftet fram norsk natur, folkekultur og historie som uttrykk for en egen norsk identitet. I Norge regnes perioden vanligvis fra ca. 1830 til 1870, med Tidemand og Gudes malerier, Asbjørnsen og Moes eventyr og norsk folkemusikk som sentrale uttrykk.

Hva var nasjonalromantikken?

Nasjonalromantikken var en nasjonal retning innenfor romantikken. Kunstnere, forfattere og forskere søkte etter det som kunne kjennetegne et folk: språk, historie, natur og tradisjoner. I Norge ble særlig bondesamfunnets kultur løftet fram som grunnlag for en felles nasjonalkultur.

Den norske nasjonalromantikken var del av en internasjonal strømning, ikke en særnorsk oppfinnelse. Også i andre europeiske land ble eventyr, folkeviser og gamle skikker samlet inn og brukt til å styrke nasjonal tilhørighet.

Typiske kjennetegn

• Storslagen natur: Fjell, fjorder og daler fikk uttrykke landets egenart.
• Bondekultur: Folkedrakter, byggeskikk og tradisjoner ble nasjonale symboler.
• Folkediktning: Muntlig overleverte eventyr, sagn og viser ble samlet og utgitt.
• Nasjonal historie og språk: Fortiden og dialektene skulle knytte den nye nasjonen til eldre norsk kultur.

Hvorfor fikk strømningen betydning etter 1814?

I 1814 fikk Norge sin egen grunnlov og gikk ut av unionen med Danmark. Landet kom deretter inn i unionen med Sverige. Norge hadde dermed egne politiske institusjoner, men kulturelle forbindelser til Danmark sto fortsatt sterkt.

Det ble viktig å gi den norske staten en tydelig kulturell identitet. Malerier, fortellinger og musikk kunne vise at Norge også hadde egne tradisjoner. Nasjonalromantikken ble slik en del av nasjonsbyggingen etter 1814: arbeidet med å utvikle både staten og følelsen av å tilhøre en nasjon.

Tidemand og Gude: naturen og bondelivet

Landskapsmalerier og folkelivsskildringer var sentrale i nasjonalromantisk malerkunst. Johan Christian Dahl var en viktig pioner innen norsk landskapsmaleri. Adolph Tidemand skildret bøndenes tradisjoner og levesett, mens Hans Gude særlig arbeidet med landskap.

Norge hadde ikke eget kunstakademi, og mange kunstnere utdannet seg i utlandet. Dresden og Düsseldorf ble viktige kunstmiljøer. Kunstnerne reiste til Norge for å tegne skisser, som senere kunne brukes til malerier i atelieret.

Tidemand gjenga folkedrakter med stor nøyaktighet, men framstillingene av bondelivet kunne være idealiserte. Det betyr at motivene ble forskjønnet og framhevet verdighet og tradisjon, snarere enn å vise alle sider av hverdagen.

Brudeferd i Hardanger: et nasjonalt symbol

Brudeferd i Hardanger ble malt av Tidemand og Gude i 1848. Tidemand malte menneskene og båten, mens Gude malte landskapet. Bildet er også kjent som «Brudeferden i Hardanger».

Et festkledd brudefølge sitter i båter på fjorden. Rundt dem ligger fjell og frodig vestlandsnatur, og på en odde står en stavkirke. Folkedraktene viser bondekulturen, mens stavkirken knytter motivet til middelalderen.

Landskapet er ikke en nøyaktig gjengivelse av ett bestemt sted. Gude satte sammen naturobservasjoner fra forskjellige steder til en helhet. Maleriet bør derfor leses som en kunstnerisk framstilling av Norge, ikke som dokumentasjon av en bestemt brudeferd.

I mars 1849 ble motivet gjenskapt på scenen i Christiania Theater. Et tablå, en oppstilling av mennesker som etterlignet bildet, ble ledsaget av Andreas Munchs dikt og Halfdan Kjerulfs musikk. Ole Bull spilte fele i båten. Her ble maleri, diktning og musikk samlet i én nasjonal markering.

Asbjørnsen og Moe: muntlige eventyr ble litteratur

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe samlet fortellinger som hadde gått fra munn til munn. Samarbeidet begynte i 1837, og Norske folkeeventyr kom heftevis fra desember 1841. En større samlet utgave fulgte i 1851.

Eventyrene gjorde folkelig fortellerkunst tilgjengelig for et lesende publikum. Språktonen fikk stor betydning for norsk litteratur, blant annet for Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Også sagnstoff ble viktig som grunnlag for nye litterære verk.

Ivar Aasen og landsmålet

Språk var en annen del av arbeidet med norsk kulturell selvstendighet. Dansk var skriftspråket, mens befolkningen snakket norske dialekter. Ivar Aasen undersøkte dialektene for å legge grunnlaget for et norsk skriftspråk.

I 1848 utga han Det norske Folkesprogs Grammatik, og i 1850 kom Ordbog over det norske Folkesprog. Bøkene beskrev dialektene. I Prøver af Landsmaalet i Norge fra 1853 presenterte han et forslag til en felles skriftnorm, altså regler for hvordan språket skulle skrives.

Aasen bygde ikke språket på én enkelt dialekt. Han valgte ord og former fra flere dialekter og satte dem sammen til landsmålet, grunnlaget for nynorsk.

Musikken: fra folketoner til Grieg

Folkemusikken fikk også en plass i konsertsalene. Halfdan Kjerulf brukte folkemusikk i kunstmusikken, det vil si komponert musikk for blant annet konserter og klaver. Ole Bull bidro til å gi hardingfelespilleren Myllarguten og norsk spilletradisjon større oppmerksomhet.

Edvard Grieg bearbeidet norske folkemelodier i 25 norske folkeviser og danser for klaver fra 1869. Han brukte også rytmer og vendinger inspirert av folkedans i egne komposisjoner. Norsk preg kunne dermed oppstå både ved å bearbeide eksisterende melodier og ved å skrive ny musikk.

Griegs arbeid fortsatte langt etter 1870. Det viser hvorfor periodens grenser er omtrentlige: Nasjonalromantiske uttrykk forsvant ikke samtidig fra malerkunsten, litteraturen og musikken.

Tidslinje: viktige hendelser

1. 1814
   Norge får egen grunnlov og går inn i unionen med Sverige.
2. Ca. 1830
   Nasjonalromantikken begynner å slå gjennom i Norge.
3. 1837
   Asbjørnsen og Moe begynner samarbeidet.
4. 1841
   Første hefte av Norske folkeeventyr kommer i desember.
5. 1848
   Brudeferd i Hardanger og Aasens første grammatikk.
6. 1849
   Brudeferden gjenskapes på scenen i Christiania.
7. 1850
   Aasens første ordbok utgis.
8. 1851
   En større samlet utgave av Norske folkeeventyr kommer.
9. 1853
   Aasen presenterer Prøver af Landsmaalet i Norge.
10. 1869
    Grieg komponerer 25 norske folkeviser og danser.

Hvilket Norge ble løftet fram?

Nasjonalromantikken bidro til en kulturell form for nasjonalisme, der felles tradisjoner og kultur skulle styrke tilhørigheten. Men bondekulturen ble valgt ut og bearbeidet, særlig av samfunnets utdannede elite. Det var derfor ikke hele befolkningens hverdag som ble gjort til nasjonalt symbol.

Dette er viktig når verkene brukes som historiske kilder. Med kildekritikk kan et maleri som Brudeferd i Hardanger fortelle mye om 1800-tallets idealer, uten at det dermed gir et fullstendig bilde av bondesamfunnet. Nasjonalromantikken både bevarte tradisjoner og formet et nytt bilde av hva som skulle regnes som norsk.