Kvinners stemmerett i Norge: veien til 1913

Kvinner fikk allmenn stemmerett ved stortingsvalg i Norge 11. juni 1913, på samme vilkår som menn. Vedtaket kom etter flere tiår med organisert arbeid og trinnvise reformer: begrenset kommunal stemmerett i 1901, begrenset stemmerett ved stortingsvalg i 1907 og allmenn kommunal stemmerett i 1910. Det første stortingsvalget med de nye reglene ble holdt i 1915.

Hva skjedde 11. juni 1913?

Stortinget vedtok allmenn stemmerett for kvinner 11. juni 1913. Vedtaket var enstemmig og kom uten debatt. Grunnlovsendringen ble kunngjort 7. juli samme år.

Endringen gjaldt paragraf 50 i Grunnloven. Norske borgere, både menn og kvinner, fikk stemmerett når de hadde fylt 25 år, hadde vært bosatt i landet i fem år og oppholdt seg her. Kvinner skulle ikke lenger møte egne inntektskrav som menn var fritatt fra.

Allmenn stemmerett betydde likevel ikke at alle voksne kunne stemme. Aldersgrensen og andre vilkår besto, og enkelte kunne fortsatt miste stemmeretten, blant annet fordi de mottok fattighjelp.

Menn fikk allmenn stemmerett i 1898

Grunnloven av 1814 ga politisk innflytelse til bestemte grupper menn, blant annet embetsmenn, bønder og enkelte eiendomsbesittere i byene. Kvinner var utelukket. Også mange arbeidere, husmenn og tjenestefolk sto uten stemmerett.

I 1898 ble de økonomiske vilkårene fjernet for menn ved stortingsvalg. Reformen kalles innføringen av allmenn stemmerett for menn, selv om det fortsatt fantes unntak. Kvinner fikk ingen tilsvarende rett.

Forskjellen ble dermed tydeligere: En kvinne kunne betale skatt og delta i samfunnslivet, men var likevel utestengt fra stortingsvalg på grunn av kjønn. Stemmerettskampen var en sentral del av demokratiseringen under 1814 og nasjonsbyggingen, ikke bare en følge av at Norge fikk en grunnlov.

Gina Krog og den organiserte stemmerettskampen

Gina Krog (1847–1916) var en av de viktigste lederne i den norske kvinnebevegelsen. Hun var med på å stifte Norsk kvinnesaksforening i 1884 sammen med blant andre Hagbard Berner. Året etter var hun med på å opprette Kvinnestemmerettsforeningen, som hadde stemmerett på samme betingelser som menn som sitt klare mål.

Krog var også redaktør for kvinnesakstidsskriftet Nylænde fra 1887 til sin død. Gjennom organisasjoner, foredrag og pressearbeid bidro hun til å holde kravet om politisk likestilling på dagsordenen.

Kvinnene måtte samarbeide med mannlige stortingsrepresentanter for å få forslagene behandlet. Venstre-politikeren Viggo Ullmann og flere andre fremmet grunnlovsforslag i 1886. Da saken kom til behandling i 1890, ble forslaget forkastet med 70 mot 44 stemmer.

Uenighet om veien til målet

Kvinnebevegelsen var ikke enig om strategien. Noen ville godta begrenset stemmerett som et første skritt. Krog holdt fast ved at kvinner skulle ha samme rettigheter som menn, og motsatte seg kompromisser som opprettholdt forskjellsbehandlingen.

Etter en splittelse ble Landskvinnestemmerettsforeningen opprettet i 1898, med Fredrikke Marie Qvam som leder. Den bygget opp et landsomfattende nettverk og presset Stortinget gjennom underskriftsaksjoner og henvendelser. Arbeiderpartiets Kvinneforbund krevde også allmenn stemmerett: Inntektsgrenser ville fortsatt holde mange arbeiderkvinner utenfor.

1901, 1907 og 1910: stemmerett i flere trinn

Det første store gjennombruddet kom i 1901. Kvinner fikk begrenset stemmerett ved kommunevalg dersom egen eller ektemannens skattlagte inntekt oppfylte kravene. Inntektsgrensen var 300 kroner på landet og 400 kroner i byene.

Omtrent 230 000 kvinner fikk dermed kommunal stemmerett, tilsvarende 42 prosent av kvinnene over 25 år. De fikk også rett til å bli valgt til kommunestyret. Reformen åpnet altså for både å velge representanter og selv å delta i lokalpolitikken.

I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg, fortsatt med økonomiske vilkår. Ved stortingsvalget i 1909 kunne kvinner bruke denne retten for første gang. I 1910 falt de særskilte økonomiske begrensningene bort ved kommunevalg, mens kvinner måtte vente til 1913 på samme gjennombrudd ved stortingsvalg.

1905 ga kampen større tyngde

Under unionsoppløsningen i 1905 fikk kvinner ikke delta i folkeavstemningen 13. august. De hadde ennå ikke stemmerett ved stortingsvalg, og det var disse stemmerettsreglene som lå til grunn for avstemningen.

Fredrikke Marie Qvam og Landskvinnestemmerettsforeningen organiserte i stedet en landsomfattende underskriftsaksjon til støtte for unionsoppløsningen. Stortingets arkiv oppbevarer lister med nær 300 000 kvinnenavn. Aksjonen viste at kvinner kunne mobilisere politisk over hele landet.

Mobiliseringen ble brukt som et argument for kvinnelig stemmerett. Kvinnene hadde vist engasjement i spørsmålet om Norges selvstendighet, selv om de ikke fikk avgi stemme i den offisielle folkeavstemningen.

Tidslinje: fra organisering til gjennombrudd

1. 1884
   Norsk kvinnesaksforening blir stiftet.
2. 1885
   Kvinnestemmerettsforeningen blir stiftet.
3. 1890
   Stortinget behandler og avviser kvinnestemmerett.
4. 1898
   Menn får allmenn stemmerett. Landskvinnestemmerettsforeningen blir stiftet.
5. 1901
   Kvinner får begrenset kommunal stemmerett.
6. 1905
   Kvinner samler underskrifter for unionsoppløsningen.
7. 1907
   Begrenset stemmerett ved stortingsvalg blir vedtatt for kvinner.
8. 1909
   Første stortingsvalg der kvinner kan stemme.
9. 1910
   Kvinner får allmenn kommunal stemmerett.
10. 1911
    Anna Rogstad møter som første kvinne på Stortinget.
11. 1913
    11. juni: Allmenn stemmerett for kvinner blir vedtatt.
12. 1915
    Første stortingsvalg med samme stemmerettsvilkår for kvinner og menn.
13. 1919
    Fattigunderstøttelse medfører ikke lenger tap av stemmerett.

Hvorfor vant kravet fram?

Gjennombruddet kom etter langvarig organisering og gjentatte forslag til Stortinget. Forkjemperne krevde like politiske rettigheter, mens motstandere hevdet at kvinner først og fremst hørte hjemme i familien og ikke i politikken.

De trinnvise reformene ga politikerne erfaring med kvinnelige velgere og folkevalgte. Anna Rogstad møtte som vararepresentant 17. mars 1911, to år før vedtaket om allmenn stemmerett. Sommeren 1912 hadde alle stortingspartiene tatt allmenn stemmerett for kvinner inn i programmene sine.

Når fikk fattige stemmerett?

Fattigdom i seg selv var ikke det samme som å miste stemmeretten. Etter reformene kunne også mennesker med lav inntekt ha stemmerett, men mottak av fattigunderstøttelse – offentlig fattighjelp – kunne føre til at retten ble suspendert, altså satt ut av kraft.

Ved stortingsvalg ble denne begrensningen innført i 1898, samtidig med allmenn stemmerett for menn. Den gjaldt også kvinner etter 1913. Bestemmelsen om fattigunderstøttelse ble opphevet i 1919, slik at behov for fattighjelp ikke lenger skulle stenge noen ute fra valg.

Var Norge først i verden?

Norge var tidlig ute, men ikke først. New Zealand innførte stemmerett for kvinner ved parlamentsvalg i 1893 og var det første selvstyrte landet som gjorde dette. Finland fulgte i 1906 og var først i Europa, mens Norge innførte allmenn stemmerett for kvinner i 1913.

Internasjonale forbindelser var viktige for den norske kvinnebevegelsen. Organisasjonene deltok i samarbeid på tvers av landegrensene, og Qvam ba våren 1913 om at vedtaket måtte komme før en internasjonal stemmerettskongress i Budapest. Da Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam reiste dit, kunne de representere et Norge som nettopp hadde fjernet kjønn som grunnlag for ulike stemmerettsvilkår.