Unionsoppløsningen 1905: slik ble Norge selvstendig

Unionsoppløsningen i 1905 avsluttet unionen mellom Norge og Sverige, som hadde vart siden 1814. Stortinget erklærte unionen oppløst 7. juni, men Sverige anerkjente norsk selvstendighet først 26. oktober etter folkeavstemning og forhandlinger. I november valgte Stortinget prins Carl av Danmark til norsk konge under navnet Haakon VII.

Hvorfor ville Norge ut av unionen?

Norge var ikke en svensk provins før 1905. Etter omveltningene i 1814 hadde landet beholdt sin egen grunnlov, sitt eget storting og sin egen regjering. Unionen med Sverige innebar først og fremst felles konge og utenrikspolitikk.

Mot slutten av 1800-tallet vokste kravet om norsk likestilling i unionen. Striden om egne norske konsuler ble avgjørende. Konsuler var representanter i utlandet som blant annet skulle ivareta handelens og skipsfartens interesser.

Norsk handel og sjøfart hadde vokst, og mange mente at det felles konsulatvesenet ikke dekket norske behov godt nok. Samtidig handlet saken om hvem som skulle bestemme: Kunne Norge opprette egne konsulater, eller måtte Sverige godkjenne ordningen? En praktisk handelssak ble dermed en strid om nasjonal selvbestemmelse.

7. juni 1905: Stortinget erklærer unionen oppløst

Christian Michelsen ble statsminister i mars 1905 og ledet regjeringen gjennom bruddet. I mai vedtok Stortinget en lov om eget norsk konsulatvesen. Da Oscar II nektet å sanksjonere loven 27. mai, altså å gi den kongelig godkjenning, søkte regjeringen avskjed.

Kongen nektet også å godta avskjedssøknaden. Han begrunnet det med at han ikke kunne skaffe Norge en ny regjering. Denne fastlåste situasjonen ble grunnlaget for Stortingets enstemmige beslutning 7. juni.

Stortingets argument var at kongemakten hadde sluttet å fungere når kongen ikke kunne sørge for en regjering. Dermed var også unionen under én konge oppløst. Regjeringsmedlemmene fikk fullmakt til midlertidig å utøve kongens myndighet etter Grunnloven og norske lover.

Oscar II og den svenske regjeringen avviste at vedtaket var lovlig. Fra norsk side var unionen avsluttet; fra svensk side gjensto spørsmålet om den kunne oppløses og på hvilke vilkår.

Folkeavstemningen 13. august: 368 208 ja og 184 nei

Sverige krevde en folkeavstemning før landet ville forhandle om unionsoppløsningen. Avstemningen 13. august gjaldt støtte til bruddet som allerede hadde skjedd, ikke et forslag om å bryte unionen senere. Resultatet var 368 208 ja-stemmer og 184 nei-stemmer, med en valgdeltakelse på 85,4 prosent.

Resultatet ga regjeringen en svært tydelig støtte før forhandlingene. Men det var ikke hele befolkningen som fikk stemme: Bare menn hadde stemmerett i folkeavstemningen.

Kvinnene svarte med underskrifter

Landskvinnestemmerettsforeningen ba om at kvinner også måtte få delta, men regjeringen sa nei. I stedet organiserte kvinner en omfattende underskriftsaksjon til støtte for unionsoppløsningen. Listene som fulgte foreningens adresse til Stortinget i august, inneholdt 244 765 navn.

Ytterligere 35 113 navn ble sendt inn i oktober, og det kom også støtte gjennom andre kvinneorganisasjoner. Stortingets historiske oversikt anslår den samlede støtten til omkring 300 000 kvinner. Aksjonen synliggjorde kvinners politiske engasjement og styrket kampen for kvinners stemmerett.

Karlstad-forhandlingene: fred krevde kompromisser

Fire delegater fra hvert land møttes i Karlstad 31. august. Den norske delegasjonen ble ledet av Michelsen, den svenske av statsminister Christian Lundeberg. Forhandlingene i Karlstad pågikk fram til 23. september, med et opphold underveis.

Det vanskeligste spørsmålet gjaldt de norske grensefestningene. Sverige krevde at de skulle fjernes, mens Norge krevde en demilitarisert sone på begge sider av grensen: et område uten militære befestninger. Kompromisset innebar at nyere befestninger måtte rives, mens de historiske festningene Kongsvinger og Fredriksten fikk stå.

Situasjonen var alvorlig. Begge land mobiliserte militære styrker mens forhandlingene pågikk. Likevel ønsket både Michelsen og Lundeberg å unngå krig, og stormaktenes ønske om fred bidro til å dempe konflikten.

Avtalen omfattet også framtidige tvister, transport gjennom nabolandet, grensevassdrag og flyttsamenes rett til reinbeite. Den skulle altså ikke bare avslutte unionen, men regulere viktige sider ved naboforholdet etterpå.

Partene kom til enighet 23. september. Stortinget godkjente Karlstad-forliket 9. oktober med 101 mot 16 stemmer. Den fredelige løsningen hadde bred støtte, men noen mente at Norge hadde gitt for store innrømmelser.

26. oktober: Sverige anerkjenner Norge

26. oktober undertegnet Oscar II loven om oppløsning av unionen og frasa seg retten til Norges trone for seg og sine etterkommere. Med den svenske anerkjennelsen av norsk selvstendighet var bruddet formelt gjennomført. Andre stater anerkjente deretter Norge og utvekslet diplomatiske representanter med den selvstendige staten.

Forskjellen mellom 1814 og 1905 er derfor viktig: Norge fikk Grunnloven og omfattende indre selvstyre i 1814. I 1905 opphørte kongefellesskapet med Sverige, og Norge kunne føre sin egen utenrikspolitikk. Utenriksdepartementet ble formelt opprettet 1. desember med Jørgen Løvland som leder.

Folkeavstemningen i november og valget av Haakon VII

Etter unionsbruddet måtte Norge avklare hvem som skulle være konge, og debatten om republikk tok fart. Stortinget hadde først tilbudt tronen til en prins fra det svenske kongehuset Bernadotte, men tilbudet ble avvist. Regjeringen arbeidet i stedet for prins Carl av Danmark, som var gift med Maud, datter av Storbritannias kong Edvard VII.

Carl ønsket et tydelig folkelig grunnlag før han overtok tronen. Folkeavstemningen 12.–13. november gjaldt formelt fullmakten til å tilby ham kongemakten. I praksis ble den også et valg mellom fortsatt monarki og republikk.

Nasjonalarkivet oppgir 69 264 nei-stemmer i november, mens SNLs oversikt over unionsoppløsningen oppgir 69 364. Oppslagsverkene er dermed ikke samstemte om dette tallet. Ja-flertallet var uansett om lag 78,9 prosent.

18. november valgte Stortinget enstemmig Carl til norsk konge. Han tok navnet Haakon VII, og sønnen Alexander fikk navnet Olav. Kongen kom til Kristiania sammen med dronning Maud og kronprins Olav 25. november og avla kongeeden i Stortinget 27. november.

Tidslinje for unionsoppløsningen i 1905

1. 27. mai 1905
   Oscar II nekter å godkjenne konsulatloven. Regjeringen søker avskjed.
2. 7. juni 1905
   Stortinget erklærer enstemmig unionen oppløst.
3. 13. august 1905
   Folkeavstemningen gir overveldende støtte til unionsbruddet.
4. 31. august 1905
   Forhandlingene i Karlstad begynner.
5. 23. september 1905
   Forhandlerne blir enige om Karlstad-forliket.
6. 9. oktober 1905
   Stortinget godkjenner forliket med 101 mot 16 stemmer.
7. 26. oktober 1905
   Sverige anerkjenner norsk selvstendighet. Oscar II frasier seg tronen.
8. 12.–13. november 1905
   Folkeavstemningen gir flertall for å tilby prins Carl tronen.
9. 18. november 1905
   Stortinget velger Carl til konge. Han tar navnet Haakon VII.
10. 25. november 1905
    Den nye kongefamilien kommer til Kristiania.
11. 27. november 1905
    Haakon VII avlegger kongeeden i Stortinget.