Unionen med Sverige 1814–1905: selvstyre og strid

Norge var i union med Sverige fra 4. november 1814 til 1905. Landene hadde felles konge og utenrikspolitikk, men Norge beholdt Grunnloven, Stortinget og sin egen regjering. Striden om norske konsulater utløste bruddet: Stortinget erklærte unionen oppløst 7. juni, mens Sverige godtok oppløsningen senere samme høst.

To riker med én konge

Den svensk-norske unionen var en personalunion: To egne riker delte konge. Norge hadde sin egen regjering, lovgivning og administrasjon, i tillegg til Stortinget og egen hær og flåte. Unionstiden ble dermed også en periode med norsk nasjonsbygging.

Utenrikspolitikken var felles og ble ledet fra Stockholm, med en svensk utenriksminister. Norske statsråder fikk etter hvert større adgang til å delta i behandlingen av utenrikssaker, men Norge hadde ikke et selvstendig utenriksstyre.

Dette var ikke den samme unionen som Kalmarunionen, der også Danmark hadde vært med. Unionen fra 1814 omfattet bare Norge og Sverige.

Hvorfor kom Norge i union med Sverige i 1814?

Unionen sprang ut av Napoleonskrigene. Danmark-Norge hadde støttet Napoleon, mens Sverige sluttet seg til motstanderne hans. Ved Kieltraktaten 14. januar 1814 måtte den danske kongen avstå Norge til den svenske kongen.

Nordmennene godtok ikke overføringen uten motstand. Riksforsamlingen på Eidsvoll vedtok Grunnloven i endelig form 16. mai 1814. Grunnloven ble datert 17. mai, og samme dag ble Christian Frederik valgt til konge. Sverige svarte med et militært angrep sommeren 1814.

Den korte krigen endte med Mossekonvensjonen 14. august. Christian Frederik måtte tre til side, men Norge fikk beholde Grunnloven med nødvendige tilpasninger til unionen. Dermed ble utfallet av 1814 noe annet enn en ren overføring av landet mellom to konger.

Stortinget vedtok unionen på bestemte vilkår 20. oktober. Den reviderte Grunnloven ble vedtatt 4. november, og samme dag ble Karl 13. av Sverige valgt til norsk konge, som Karl II i den norske kongerekken. Riksakten av 1815 fastsatte nærmere regler for blant annet tronfølge og behandlingen av felles saker.

Karl Johan: fra fransk marskalk til unionskonge

Karl Johan het opprinnelig Jean-Baptiste Bernadotte og hadde vært marskalk under Napoleon. I 1810 ble han valgt til svensk tronfølger. Som kronprins var han den viktigste drivkraften bak Sveriges politikk overfor Norge i 1814.

Han ble konge i begge land i 1818 og regjerte til sin død i 1844. I Norge var kongenavnet Karl III Johan, i Sverige Karl 14. Johan.

Karl Johan ønsket en tettere union og sterkere kongemakt. I 1821 foreslo han blant annet absolutt veto, altså rett til å stanse lovvedtak endelig, og en ubegrenset rett til å oppløse Stortinget. Stortinget avviste forsøkene på å endre Grunnloven i denne retningen.

Også feiringen av 17. mai skapte motsetninger. For nordmennene markerte dagen Grunnloven og selvstendigheten fra våren 1814; Karl Johan reagerte på markeringene. Etter hans død ble forholdet mellom rikene mindre spent, og 1850-årene omtales gjerne som «unionens lykkelige tid».

Økonomien: fra krise til vekst

De første unionsårene var økonomisk vanskelige. Krigsårene hadde svekket pengevesenet, og eksportnæringene ble rammet av krisen i Europa etter Napoleonskrigene. Norsk trelast møtte dessuten britiske tollordninger som favoriserte trelast fra Canada.

Norges Bank ble opprettet i 1816 for å bidra til et mer stabilt pengevesen. Banken fikk et sølvfond, men det tok mange år før valutaen gjenvant den fastsatte sølvverdien.

Fra 1830-årene kom økonomisk fremgang. Grunnlaget for moderne industri ble lagt i 1840-årene med tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Den første jernbanen åpnet i 1854, og bedre veier og telegraf knyttet landet tettere sammen.

Industrialiseringen foregikk innenfor unionen, men Norge styrte i stor grad sin egen innenlandske økonomiske politikk. Skipsfarten vokste kraftig, særlig etter at britiske skipsfartsrestriksjoner ble opphevet i 1849. Den økende handelen med utlandet gjorde spørsmålet om hvem som representerte norske interesser, stadig viktigere.

Konfliktene som endret unionen

Stattholderen: kongens stedfortreder i Norge

Stattholderen representerte kongen i Norge og ledet den delen av regjeringen som satt i Christiania. Mange norske politikere oppfattet embetet som et tegn på underordning, selv etter at nordmenn overtok stillingen.

Stattholderstriden ble derfor en kamp om Norges stilling i unionen. Stortinget vedtok å avskaffe embetet i 1854, men kong Oscar I nektet å godkjenne vedtaket. Et nytt vedtak i 1859 strandet da Karl 15. gikk tilbake på løftet om godkjenning etter svensk press.

For norske politikere var dette en sak Norge skulle avgjøre selv. På svensk side ble den behandlet som et felles unionsspørsmål. Først i 1873 godtok Oscar II at stattholderembetet ble avskaffet.

Flagget: fra unionsmerke til rent norsk flagg

I 1844 fikk både det norske og det svenske flagget et unionsmerke øverst ved stangen. Merket kombinerte landenes flaggfarger og ble kjent som «sildesalaten». Det skulle uttrykke likestilling, men ble senere et omstridt symbol på unionsbåndet.

Kravet om et norsk flagg uten unionsmerke ble en viktig sak for Venstre. Etter gjentatte stortingsvedtak ble flaggloven kunngjort i 1898 uten kongelig godkjenning. Det rene norske handelsflagget ble tatt i bruk 15. desember 1899.

Dette gjaldt ikke alle flagg. Unionsmerket ble stående i det norske orlogsflagget, flagget brukt av marinen, til juni 1905. Flaggsaken viste at Norge kunne vinne større selvstendighet uten straks å bryte unionen.

Parlamentarismen svekket kongemakten

Kampen mellom Stortinget og kongen handlet også om hvem regjeringen skulle være ansvarlig overfor. Etter striden om statsrådenes adgang til Stortinget og riksrettssaken mot Selmer-regjeringen fikk parlamentarismen sitt gjennombrudd i 1884.

Parlamentarisme innebærer at en regjering må gå av dersom et flertall i Stortinget uttrykker mistillit. Prinsippet ble ikke fullt innarbeidet med én gang, men utviklingen flyttet makt fra kongen til de folkevalgte. Dermed ble kongens rolle i unionen også mindre selvstendig.

Konsulatsaken utløste bruddet

Et konsulat ivaretar blant annet et lands borgere og næringsinteresser i utlandet. For en sjøfartsnasjon som Norge var hjelpen til skip, sjøfolk og handel viktig. Norske næringsinteresser mente det felles konsulatvesenet ikke dekket behovene godt nok.

Kravet om egne norske konsulater fikk derfor både en økonomisk og en politisk side. Norge ønsket større kontroll over sine interesser i utlandet. Sverige motsatte seg løsninger som kunne svekke det felles utenriksstyret.

I mars 1905 ble Christian Michelsen statsminister. Regjeringen ville gjennomføre et eget norsk konsulatvesen. Lovforslaget ble vedtatt i mai, men Oscar II nektet godkjenning 27. mai.

Regjeringen søkte avskjed, som kongen nektet å innvilge. Da han ikke kunne danne en ny norsk regjering, brukte Stortinget dette som begrunnelse for at han hadde sluttet å fungere som norsk konge. Et enstemmig Storting erklærte unionen oppløst 7. juni 1905.

Fra norsk vedtak til fredelig oppløsning

Sverige godtok ikke at det norske vedtaket alene avgjorde saken. Folkeavstemningen 13. august 1905 ga overveldende støtte til unionsoppløsningen. Bare menn kunne stemme; norske kvinner viste sin støtte gjennom en omfattende underskriftskampanje.

Forhandlingene i Karlstad endte med en avtale 23. september. Begge land hadde militære styrker i beredskap, men konflikten ble løst uten krig. Den 26. oktober frasa Oscar II seg den norske kronen, og unionen var formelt oppløst.

Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk Norge sitt eget utenriksstyre. Stortinget valgte prins Carl av Danmark til konge 18. november. Han tok navnet Haakon VII

Tidslinje: unionen med Sverige

1. 14. august 1814
   Mossekonvensjonen avslutter den korte krigen.
2. 4. november 1814
   Grunnloven tilpasses unionen; Karl 13. velges til norsk konge.
3. 1815
   Riksakten fastsetter regler for unionen.
4. 1816
   Norges Bank opprettes.
5. 1818
   Karl Johan blir konge i begge riker.
6. 1844
   Karl Johan dør; unionsmerket innføres i flaggene.
7. 1873
   Stattholderembetet avskaffes.
8. 1884
   Parlamentarismen får sitt gjennombrudd.
9. 15. desember 1899
   Handelsflagget tas i bruk uten unionsmerke.
10. 27. mai 1905
    Oscar II nekter å godkjenne konsulatloven.
11. 7. juni 1905
    Stortinget erklærer unionen oppløst.
12. 13. august 1905
    Folkeavstemningen støtter unionsoppløsningen.
13. 23. september 1905
    Forhandlingene i Karlstad ender med en avtale.
14. 26. oktober 1905
    Oscar II frasier seg den norske kronen.