Kalmarunionen: tre nordiske riker under én konge

Kalmarunionen var et kongefellesskap mellom Norge, Danmark og Sverige, samlet ved kroningen av Erik av Pommern i 1397 med dronning Margrete som den egentlige makthaveren. Sverige brøt endelig ut gjennom opprøret i 1521 og valget av Gustav Vasa til konge i 1523. Norge fortsatte i union med Danmark, men mistet sitt selvstendige riksstyre i 1536–1537.

Hva var Kalmarunionen?

Kalmarunionen samlet tre kongeriker under samme monark, men gjorde dem ikke til ett land. Norge, Danmark og Sverige beholdt egne lover og riksråd: forsamlinger av ledende adelsmenn og biskoper som deltok i styret. Unionen skulle ha felles utenrikspolitikk og forsvare rikene mot fiender utenfra.

Dette var en personalunion, altså et fellesskap knyttet til kongens person. Den hører til den siste delen av middelalderen i Norge, da kampen om makten i økende grad foregikk på tvers av de nordiske rikene.

Hvorfor kom Norge i union med Danmark i 1380?

Utgangspunktet var kongeslektens arverett, ikke en dansk erobring. Håkon VI av Norge var gift med Margrete, datter av den danske kongen Valdemar Atterdag. Deres sønn Olav Håkonsson ble valgt til dansk konge i 1376 og arvet Norge da faren døde i 1380.

Dermed hadde Norge og Danmark samme konge allerede før Kalmarunionen. Olav var et barn, og Margrete fikk en sentral rolle i styret. Da han døde i 1387, måtte hun sikre både sin egen posisjon og en ny etterfølger.

Dronning Margrete samlet de tre rikene

Margrete ble valgt til norsk riksstyrer 2. februar 1388. I Sverige samarbeidet hun med stormenn som var i opposisjon til kong Albrecht av Mecklenburg. Da hennes hær beseiret Albrecht i 1389, var grunnlaget lagt for et fellesskap mellom alle tre rikene.

Margrete valgte sin søsterdattersønn Erik av Pommern som etterfølger. Han ble anerkjent som norsk konge i 1389 og som konge i Danmark og Sverige i 1396. Kroningen i Kalmar året etter samlet de tre kongeverdighet­ene i én seremoni.

En nordisk union kunne gi større tyngde overfor andre makter, blant dem hansaforbundet, sammenslutningen av handelsbyer som dominerte mye av handelen i Nord-Europa. For Norge var dette særlig merkbart gjennom hanseatenes handel og makt i Bergen.

Kalmarunionen i 1397: kroning og unionsbrev

Erik ble kronet til felles konge i den svenske byen Kalmar 17. juni 1397. Det er denne byen som har gitt unionen navn. Margrete beholdt likevel den reelle regjeringsmakten helt til sin død i 1412.

Unionsbrevet fra juli 1397 skisserte hvordan fellesskapet skulle fungere. Rikene skulle ha én konge, holde fred med hverandre og hjelpe hverandre i krig. Samtidig skulle hvert rike beholde sin egen lov og rett.

Dokumentets juridiske status er omstridt. Det bevarte brevet er skrevet på papir, har rettelser og ble ikke fulgt av den utvekslingen av fullstendig beseglede pergamentbrev som teksten la opp til. Likevel ble brevet senere brukt som et gyldig dokument, blant annet da Erik fikk laget en bekreftet avskrift i 1425.

Hvorfor ble unionen ustabil?

Unionen samlet kongemakten, men ikke interessene til alle som skulle styres. Kongen ønsket kontroll over inntekter, festninger og embeter, mens riksrådene ville sikre innflytelsen sin i hvert enkelt rike. Danmark ble den dominerende parten, og danske interesser fikk stor betydning for unionspolitikken.

Under Erik av Pommern førte kriger, ekstraskatter og problemer for handelen til økende motstand i Sverige. Også kongens utnevnelser av embetsmenn skapte misnøye. I 1434 brøt det ut et stort svensk opprør.

Erik ble avsatt i Danmark og Sverige i 1439 og i Norge i 1442. Kristoffer av Bayern overtok som felles konge, men Sverige sto utenfor kongefellesskapet i lange perioder senere. Kalmarunionen var derfor ikke et sammenhengende, stabilt styre fra 1397 til 1523.

Norges vei mot sterkere dansk kontroll

Da Kristoffer døde i 1448, var Norges videre tilknytning ikke avgjort. Svenskekongen Karl Knutsson og danskekongen Christian I konkurrerte om den norske tronen. Karl ble kronet i Trondheim i 1449, men måtte oppgi Norge året etter.

Bergenstraktaten i 1450 fastsatte en union mellom to likestilte riker, Norge og Danmark, med felles konge. Avtalen innebar dermed ikke at Norge skulle være underordnet Danmark. Problemet var å sikre at kongen faktisk respekterte det norske selvstyret.

Norge var blitt svekket av befolkningsnedgangen etter svartedauden og de senere pestepidemiene. Den politiske eliten var mindre, og kongens fravær gjorde det vanskelig å kontrollere avgjørelsene hans. Likevel forsøkte det norske riksrådet gjentatte ganger å forsvare landets rettigheter.

Et svensk-norsk opprør mot kong Hans i 1501–1502 viste at Norge fortsatt kunne velge en annen vei. Knut Alvsson ledet den norske delen av opprøret. Etter at det var slått ned, arbeidet kongemakten mer målrettet for å sikre kontroll over norske festninger og viktige embeter.

Hvorfor gikk Sverige ut av Kalmarunionen?

Christian II erobret Sverige og ble kronet i Stockholm i 1520. Kort etter fulgte Stockholms blodbad, der kongens motstandere ble henrettet. Henrettelsene bidro til et nytt opprør mot unionsstyret.

Gustav Eriksson, kjent som Gustav Vasa, fikk i 1521 støtte til opprøret og ble valgt til riksforstander, en leder som styrte i stedet for en konge. Med hjelp fra Lübeck styrket han stillingen sin. Den 6. juni 1523 ble han valgt til svensk konge.

Sveriges brudd avsluttet Kalmarunionen i praksis, men det ble ikke vedtatt noen samlet, formell oppløsning. Norge og Danmark fortsatte sitt kongefellesskap.

Tidslinje: fra kongefellesskap til brudd

1. 1380
   Olav arver Norge og er allerede konge i Danmark.
2. 1388–1389
   Margrete sikrer sin maktstilling i Norge og Sverige.
3. 1397
   Erik av Pommern krones til felles konge i Kalmar.
4. 1412
   Margrete dør; Erik overtar det reelle styret.
5. 1434
   Stort opprør mot Erik i Sverige.
6. 1439–1442
   Erik avsettes; Kristoffer av Bayern overtar.
7. 1449–1450
   Karl Knutsson mister Norge til Christian I; Bergenstraktaten inngås.
8. 1497–1501
   Kong Hans gjenoppretter treriksunionen, men mister Sverige igjen.
9. 1520
   Christian II erobrer Sverige; Stockholms blodbad følger.
10. 1521–1523
    Gustav Vasa leder opprør og blir svensk konge.
11. 1536–1537
    Norge mister sitt selvstendige riksstyre og underordnes Danmark.

Fra Kalmarunionen til dansketiden

Sveriges utmeldelse gjorde ikke straks Norge til et dansk lydrike. Det avgjørende bruddet kom da Christian III lovet å underordne Norge under Danmarks krone i 1536. Løftet sto i kongens håndfestning, en avtale om vilkårene for kongens styre.

Under kongens militære maktovertakelse og reformasjonen i Norge i 1537 forsvant den katolske kirkens selvstendige maktstilling. Erkebiskop Olav Engelbrektsson flyktet, og det norske riksrådet opphørte å fungere. Kongen fikk dermed langt større kontroll over landet.

Norge ble ikke fullstendig innlemmet i Danmark: norske lover og en egen administrativ organisering besto. Men landet hadde ikke lenger sitt eget sentrale politiske råd. Dette markerer overgangen til dansketiden, som varte fram til bruddet med Danmark i 1814.