Birkebeinerne og borgerkrigstiden i Norge

Birkebeinerne var en politisk og militær flokk som kjempet om kongemakten i den norske borgerkrigstiden, 1130–1240. Under Sverre Sigurdsson vant de makten, men møtte langvarig motstand fra baglerne. Mest kjent er ferden i 1206, da birkebeinere førte den lille Håkon Håkonsson i sikkerhet over fjellet og videre til Trondheim.

Hvem var birkebeinerne?

Birkebeinerne var en av flere væpnede flokker som samlet seg rundt rivaliserende kongsemner i norsk middelalder. Et kongsemne var en person som hadde, eller hevdet å ha, rett til å bli konge. Flokkene var ikke politiske partier slik ordet brukes i dag, men nettverk av ledere, støttespillere og krigsfolk.

Birkebeinerne omtales første gang i 1174, da de støttet Øystein Møyla mot kong Magnus Erlingsson. Navnet skal ha vært et skjellsord: Tilhengerne ble framstilt som så fattige at de måtte surre bjørkenever rundt føttene i mangel av ordentlig fottøy. Forklaringen hører til sagatradisjonen; kunnskapen om flokkens første år er begrenset.

Øystein Møyla døde etter nederlaget på Re i 1177. Restene av flokken valgte deretter Sverre Sigurdsson til leder og kongsemne. Under ham gikk birkebeinerne fra å være en opprørsflokk til å bli kongens maktgrunnlag.

Hvorfor begynte borgerkrigstiden?

Borgerkrigstiden regnes fra kong Sigurd Jorsalfares død i 1130. Sønnen Magnus og Harald Gille ble rivaliserende konger. Harald hevdet at han var Sigurds bror, og dermed også hadde rett til kongemakten.

Den eldre norske kongeskikken ga i utgangspunktet alle kongssønner et arvekrav, dersom de kunne skaffe tilstrekkelig støtte og bli hyllet på tinget. Tinget var en forsamling med rettslige og politiske oppgaver. Det fantes ikke en ubestridt ordning der bare den eldste sønnen overtok, og flere konger kunne styre samtidig.

Dette gjorde det mulig for konkurrerende grupper av stormenn å samle seg om hver sin kandidat. Kongelig avstamning var viktig, men støtte, allianser og militær styrke avgjorde om et krav kunne omsettes i makt. Derfor rommer den norske kongerekken flere konger med overlappende regjeringstid.

Et forsøk på tydeligere arveregler

Magnus Erlingssons tronfølgelov fra 1163 eller 1164 skulle begrense konkurransen om tronen. Den ga forrang til kongens eldste ektefødte sønn, med forbehold om skikkethet, og ga biskopene og utvalgte menn en viktig rolle dersom en annen måtte velges. Loven stanset likevel ikke tronstridene.

Arvekrav alene forklarer ikke hele perioden. Andreas Holmsen la vekt på knapphet på ressurser og sosiale motsetninger, mens Hans Jacob Orning har framhevet dansk press og nye forestillinger om kongens myndighet. Historikerne er ikke enige om én samlet årsak.

Sverre Sigurdsson vinner kongemakten

Sverre var oppvokst på Færøyene og hadde fått presteutdanning. Han hevdet at han var sønn av kong Sigurd Munn, men opphavet hans er usikkert. Påstanden ga ham et arvekrav som birkebeinerne kunne samle seg om.

I begynnelsen brukte Sverre overraskende angrep for å skaffe mat, penger og utstyr til flokken. Seieren på Kalvskinnet i Trondheim i 1179 ble et vendepunkt; der falt Magnus Erlingssons far og viktigste støttespiller, Erling Skakke. I slaget ved Fimreite i 1184 vant Sverre over Magnus, som omkom.

Seieren gjorde ikke slutt på motstanden. Sverre kom også i konflikt med kirkeledere om kirkens selvstendighet og kongens myndighet. I 1194 ble han lyst i bann, det vil si utestengt fra kirkens fellesskap, med støtte fra paven. Striden gjaldt makt innenfor et kristent samfunn, ikke et forsøk på å reversere kristningen av Norge.

Baglere og birkebeinere: hva skilte dem?

Baglerflokken ble dannet i 1196 med biskop Nikolas Arnesson som en sentral leder. Navnet kommer fra det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav. Baglerne fikk kirkelig og dansk støtte, men forbindelsen mellom kirkeledelsen og flokken endret seg underveis.

Baglerne hadde tre ledere som brukte kongenavn: Inge Magnusson, Erling Steinvegg og Filippus Simonsson. Den grunnleggende striden gjaldt hvem som skulle styre Norge. Under Sverre var også forholdet mellom kongemakt og kirke en viktig motsetning.

Forliket på Kvitsøy i 1208 fordelte styret mellom birkebeinerkongen Inge Bårdsson, jarlen Håkon Galen og baglerkongen Filippus. Filippus fikk Viken og Opplandene og skulle anerkjenne Inges overhøyhet, men fortsatte i praksis å bruke kongenavn. Avtalen dempet konflikten uten straks å samle landet under én hersker.

Hvor gikk birkebeinerne med Håkon i 1206?

Håkon Håkonsson ble født i 1204 og ble regnet som sønn av den avdøde birkebeinerkongen Håkon Sverresson og Inga fra Varteig. Gutten befant seg på det baglerdominerte Østlandet. Som mulig framtidig konge var han viktig for birkebeinerne og måtte bringes i sikkerhet.

Vinteren 1205–1206 ble Håkon ført til kong Inge Bårdsson i Trondheim. Den berømte ski-etappen gikk fra Lillehammerområdet over fjellet til Østerdalen. Derfra fortsatte ferden nordover til Trondheim, middelalderens Nidaros.

Sagaberetningen navngir Torstein Skevla og Skjervald Skrukka som skiløperne som førte barnet over fjellet i kulde og snøvær. De bar ham altså på en del av reisen, ikke på ski hele veien fra Østfold til Trondheim. Den nøyaktige traseen over fjellet er ikke sikkert fastslått.

Fra kongsskiftet i 1217 til slutten i 1240

I 1217 døde både Inge Bårdsson og Filippus Simonsson. Birkebeinerne valgte den unge Håkon til konge, og baglerne valgte ikke en ny motkonge. Mange av lederne deres gikk i Håkons tjeneste.

Likevel fortsatte maktkampen. Inges halvbror Skule Bårdsson ble riksstyrer mens Håkon var umyndig og fikk styre en tredjedel av riket. Håkon giftet seg med Skules datter Margrete i 1225, men ekteskapet løste ikke rivaliseringen.

I 1239 tok Skule kongenavn og gjorde opprør. Etter nederlaget i Oslo 21. april 1240 trakk han seg tilbake til Nidaros. Håkons menn drepte ham ved Elgeseter kloster 24. mai 1240; dette regnes som slutten på borgerkrigstiden.

Håkon satt deretter uten en rivaliserende konge fram til sin død i 1263. Perioden åpnet for Håkon Håkonssons storhetstid og videre utbygging av kongedømmets styre. Lovarbeidet ble senere ført videre av Magnus Lagabøte.

Tidslinje over borgerkrigstiden

1. 1130
   Sigurd Jorsalfare dør; Magnus og Harald Gille blir rivaliserende konger.
2. 1163/1164
   Magnus Erlingsson krones; en ny tronfølgelov utformes.
3. 1174
   Birkebeinerne omtales som Øystein Møylas flokk.
4. 1177
   Øystein dør etter nederlaget på Re; Sverre overtar ledelsen.
5. 1179
   Erling Skakke faller på Kalvskinnet.
6. 1184
   Sverre vinner ved Fimreite; Magnus Erlingsson omkommer.
7. 1196
   Baglerflokken dannes.
8. 1202
   Sverre dør.
9. 1206
   Håkon føres over fjellet og videre til Trondheim.
10. 1208
    Forliket på Kvitsøy fordeler styret mellom tre herskere.
11. 1217
    Håkon blir konge; baglerne velger ingen ny motkonge.
12. 1239
    Skule tar kongenavn og gjør opprør.
13. 1240
    Skule blir drept; borgerkrigstiden regnes som avsluttet.

Birkebeinerrennet: minnet om fjellferden

Birkebeinerrennet ble arrangert første gang i 1932, inspirert av ferden med Håkon. Det første rennet gikk fra Rena til Lillehammer, altså motsatt vei av den historiske fjellferden. Fram til 1991 vekslet startstedet mellom de to stedene.

Deltakernes sekk symboliserer kongssønnen, men skal også romme nødvendig sikkerhetsutstyr. Minstevekten var 5,5 kg i de første tiårene og 3,5 kg fra 1993. Fra juni 2026 er vektkravet 2 kg.