Kristningen av Norge: fra norrøn religion til kristendom

Kristningen av Norge var en gradvis overgang fra norrøn religion til kristendom, gjennom handel, misjon og kongelig makt over antakelig et par hundre år. Mostertinget, tradisjonelt datert til 1024, regnes som en viktig milepæl for kristendommen som rikets religion, men verken årstallet eller overgangen i hele befolkningen kan tidfestes så presist.

Når ble Norge kristnet?

Det korte svaret er at kristendommen fikk sitt politiske og rettslige gjennombrudd på 1000-tallet. Årstallet 1024 brukes ofte som svaret på når Norge ble kristnet, fordi kristenretten knyttes til tingmøtet på Moster. Det er likevel en milepæl, ikke datoen da alle innbyggerne skiftet tro.

Tre endringer må skilles fra hverandre: at mennesker ble kristne, at kongen og lovene krevde kristen religionsutøvelse, og at kirken fikk en varig organisasjon. Disse endringene skjedde ikke samtidig. Trosskiftet begynte i vikingtiden, mens utbyggingen av kirken fortsatte inn i middelalderen.

Kristendommen kom langs sjøveiene

Kristendommen begynte å komme til Norge på 800-tallet. Impulsene kom fra De britiske øyer til Vestlandet og fra Tyskland og Frisland gjennom Danmark til Østlandet. Munker, biskoper og nordboere som hadde blitt kristne i utlandet, bidro til spredningen.

Handelsreiser og vikingferder skapte kontakt med kristne samfunn lenge før kongene forsøkte å innføre religionen i større områder. Vikingene møtte derfor kristendommen både som en fremmed religion og som en del av samfunnene de handlet med, angrep eller slo seg ned i.

Hvilken religion hadde folk før kristendommen?

Norrøn religion omfattet guder som Odin, Tor, Frøy og Frøya, men også andre makter og forestillinger om forfedrene. Religionen varierte mellom områder og over tid. Den var ikke én ensartet troslære som alle fulgte på samme måte.

Blot var ofringer og rituelle måltider til ære for guder og makter. Slike handlinger kunne foregå ved årstidsskifter, under kriser eller på gårdene. En jarl, storbonde eller husfrue kunne lede ritualene, slik at religiøse oppgaver var knyttet til lokalsamfunnets ledere.

Fortellingene om gudene er bare én del av religionen. Gravfunn, bygninger, gjenstander og stedsnavn gir også kunnskap om religionsutøvelsen. Mange detaljerte skildringer ble skrevet ned i kristen tid og kan være påvirket av forfatternes eget livssyn.

De tre misjonskongene

Håkon den gode: kristen konge med begrenset handlingsrom

Håkon den gode, også kalt Håkon Adalsteinsfostre, regjerte fra 930-årene til omkring 961. Han var oppfostret hos kong Adalstein i England og ble kristen der. Sagaene forteller at han senere hentet engelske misjonærer til Norge.

På Vestlandet gjorde kontakten med kristne land forholdene gunstige for misjon. En kristen kirkegård på Veøy i Romsdal fra midten av 900-tallet passer med dette bildet. Håkon forsøkte likevel ikke å tvinge gjennom et alminnelig trosskifte.

Snorre forteller at Håkon ble presset til å delta i blot i Trøndelag. Det er en senere sagafortelling, ikke en samtidig øyenvitneskildring. Den illustrerer konflikten mellom kongens kristne tro og maktmiljøene han måtte samarbeide med.

Olav Tryggvason: kirker og kongelige påbud

Olav Tryggvason var konge fra omkring 995 til 1000. Kristendommen var allerede forholdsvis utbredt i Viken og deler av Vestlandet da han kom til makten. Han støttet misjon og kirkebygging og hadde prester med seg fra England.

Sagaene fremstiller ham som en konge som brukte hard tvang for å kristne folk. Detaljene må behandles varsomt: hendelsesforløpet i Olavs kristningsverk er usikkert. Påbud om dåp og kristne skikker, sammen med kirker på sentrale steder, knyttet likevel religionen til kongens nærvær og myndighet.

Olav Haraldsson: kristendom som lov og kongemakt

Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, var konge fra 1015 til 1028. Under ham ble kristendommen kongerikets eneste tillatte religion. Dåp, faste og kristen gravlegging ble rettslige plikter, og brudd kunne føre til tap av eiendom og landsforvisning.

Trosskiftet handlet dermed også om makt. Kongen kunne bruke kristne lover til å kreve lydighet, mens lokale ledere måtte forholde seg til en ny religiøs orden. Kristningen og utbyggingen av kongedømmet var tett sammenvevd.

Mostertinget i 1024: hva ble vedtatt?

Mostertinget ble holdt i 1020-årene, muligens i 1024, på Moster i Bømlo. Olav Haraldsson og biskop Grimkjell fikk i samråd med bøndene utarbeidet en kristenrett: lovregler om kirken og kristen religionsutøvelse. Bestemmelsene ble senere vedtatt på lagtingene.

Mostertinget er omtalt i de eldre norske lovene, ikke i sagaene. De eldste bevarte lovmanuskriptene som viser til møtet, er fra slutten av 1100-tallet. Derfor er både den nøyaktige dateringen og innholdet i de opprinnelige vedtakene usikkert.

Kristenretten omfattet trolig plikter knyttet til kirkebygg, dåp, ekteskap og begravelser. Møtets betydning ligger i at kristendommen fikk en plass i rikets lovverk, ikke i at alle plutselig fikk samme overbevisning.

Tidslinje for kristningen av Norge

1. 800-tallet
   Kristne impulser kommer gjennom kontakt med utlandet.
2. 930-årene–ca. 961
   Håkon den gode fremmer kristendommen som konge.
3. Midten av 900-tallet
   En kristen kirkegård på Veøy viser tidlig religionsutøvelse.
4. Ca. 995–1000
   Olav Tryggvason støtter misjon og kirkebygging.
5. 1015–1028
   Olav Haraldsson styrker kristendommens stilling i riket.
6. 1020-årene, muligens 1024
   Mostertinget knyttes til innføringen av kristenretten.
7. 1030–1031
   Olav faller på Stiklestad og blir deretter erklært hellig.
8. Mot slutten av 1000-tallet
   Faste bispeseter gir kirken en mer varig organisasjon.

Stiklestad og helgenkongen

Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Slaget var først og fremst en kamp om kongemakten, ikke et rent oppgjør mellom kristne og tilhengere av norrøn religion. De fleste lederne på begge sider var allerede kristne, og kildene antyder at også tilhengere av norrøn religion kjempet på Olavs side.

I 1031 ble Olav erklært hellig av kirken. Dyrkelsen av ham som helgen ga kristendommen et norsk samlingspunkt og fikk stor betydning for kirkens gjennombrudd. Helgenstatusen må skilles fra de senere fortellingene om mirakler, som uttrykker religiøs tro.

Kirkene gjorde trosskiftet varig

Lovene måtte følges av steder der religionen kunne praktiseres. I hundreåret etter Mostertinget ble mange kirker reist, særlig av stormenn på egen grunn. Dette egenkirkesystemet innebar at eieren hadde omfattende kontroll over kirken.

Kirkebyggingen førte derfor ikke straks til at lokale stormenn mistet all religiøs innflytelse. De kunne fortsatt ha en sterk stilling, men nå som eiere av kristne kirker. Kongene bygde også kirker på sentrale steder.

Faste bispeseter ga etter hvert kirken en mer stabil organisasjon. I middelalderen fortsatte utbyggingen med prester, kirkegårder og stavkirker. Innen utgangen av 1100-tallet var kirken fast etablert: trosskiftet hadde blitt både en lovfestet religion og en varig del av lokalsamfunnene.