Vikingskip: Gokstad, Tune og kunsten å bygge skip

Vikingskip var klinkbygde trefartøyer som gjorde det mulig å drive handel, føre krig og reise over havet. Gokstadskipet og Tuneskipet viser hvordan båtbyggerne kombinerte lette skrog med seil og årer. Skipene tilhører Vikingtidsmuseet på Bygdøy, som er stengt for publikum per 2. oktober 2026 og etter planen åpner i 2027.

Hva kjennetegner et vikingskip?

Vikingskip er en samlebetegnelse for nordiske fartøyer fra vikingtiden og tidlig middelalder. De ble brukt til langt mer enn plyndring. Skipene fraktet også mennesker og handelsvarer, og mange kunne både seiles og ros.

Skrogene var lette og fleksible. Mange fartøyer stakk forholdsvis grunt i vannet, slik at de kunne legge til der større, dypere skip ikke kom inn. Sjødyktighet og muligheten til å gå nær land gjorde skipene til viktige redskaper for vikingene og ferdselen deres.

Langskip og knarr hadde ulike oppgaver

Langskip og knarr var tilpasset forskjellige behov. Langskipene var slanke og raske, mens knarrene var bredere og dypere, med større plass til last.

Forskjellen handlet om hva skipet skulle gjøre: flytte mange mennesker raskt eller frakte varer. De norske gravskipene gir derfor ikke alene et fullstendig bilde av alle fartøyene som var i bruk.

Hvordan ble vikingskip bygget?

Vikingskipene var klinkbygde: Plankene i skipssiden overlappet hverandre og ble festet med jernnagler. En sammenhengende rekke planker langs skroget kalles en bordgang. Overlappingen bidro til styrke uten at skroget måtte bli tungt.

Arbeidet begynte med kjølen, den langsgående delen i bunnen av skipet, og stevnene i hver ende. Deretter bygde håndverkerne opp skroget med bordplanker. Spant, de tverrgående delene som støtter skipssiden, ble tilpasset skrogets form.

Planker kløvd langs treets fibre ga sterke materialer selv når plankene var tynne. Byggerne utnyttet også treverkets naturlige form i delene som støttet skroget. Det var kombinasjonen av materialvalg og byggemåte som gjorde skipene både lette og sterke.

Inne i fartøyet støttet kraftige trekonstruksjoner masten, mens tverrbjelker avstivet skroget. Klinkbygging var ikke en oppfinnelse fra vikingtiden; teknikken hadde utviklet seg gjennom flere hundre år før de kjente gravskipene ble bygd.

Gokstadskipet: et skip for havseilas

Gokstadskipet ble bygd i 890-årene og lagt i en gravhaug omkring år 900. Det ble gravd ut fra Kongshaugen på Gokstad i Sandefjord i 1880, under ledelse av Nicolay Nicolaysen.

Skipet er over 23 meter langt og omtrent 5 meter bredt. Det er bygd hovedsakelig av eik, med innslag av furu, og har 16 bordganger. Tynne bord under vannlinjen bidro til et fleksibelt skrog egnet for havseilas.

Med 16 par årer kunne 32 personer ro samtidig. Det samlede mannskapet var trolig godt over 30, med roere, styrmann og utkikk. Dette er et anslag, ikke et bevart mannskapsregister.

I forskipet lå hvite ulltekstiler med påsydde røde striper, tolket som mulige rester av seilet. Graven inneholdt også tre småbåter og omfattende gravutstyr. Blåleire rundt den nederste delen av skipet bidro til at treverket ble bevart.

Tuneskipet: dårligere bevart, men ingen dårlig seiler

Tuneskipet ble utgravd i 1867 fra Båthaugen på gården Haugen på Rolvsøy i dagens Fredrikstad. Arkeologen Oluf Rygh ledet undersøkelsen. Navnet kommer av at Rolvsøy den gangen hørte til Tune prestegjeld.

Skipet er fra rundt 910. Årringsdatering, som tidfester treverk ved å sammenligne vekstmønstre i årringene, viser at graven ble anlagt omkring dette året eller noe senere. Skipet var da nokså nytt.

Den opprinnelige lengden er usikker. SNLs museumsoppslag oppgir cirka 20 meter, mens oppslaget om Tuneskipet omtaler en lengde på inntil 22 meter. Den øvre delen av fartøyet er langt dårligere bevart enn bunnen.

Lenge ble Tuneskipet oppfattet som mindre sjødyktig enn de andre gravskipene. Knut Paasches digitale rekonstruksjon på begynnelsen av 2000-tallet endret dette bildet: Skipet må ha vært en rask seiler som også kunne ros. Dårlig bevaring er altså ikke det samme som dårlig skipsbygging.

Tre kjente skip – tre gravfunn

Gokstad, Tune og Osebergskipet ble alle funnet i gravhauger. Oseberggraven rommet to kvinner og et særlig rikt gravutstyr; skipet ble bygd omkring 820 og gravlagt i 834.

Gravfunnene forteller både om fartøyenes konstruksjon og om begravelsene. Hva et skip kunne brukes til, er likevel ikke alltid det samme som hva det faktisk ble brukt til. Å skille mellom funn og tolkning er en viktig del av kildekritikk i historie.

Vikingskipshuset og Vikingtidsmuseet på Bygdøy

Vikingtidsmuseet tilhører Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo. Det tidligere Vikingskipshuset, tegnet av Arnstein Arneberg, åpnet sin første fløy i 1926.

Per 2. oktober 2026 er museet stengt for publikum. Vikingskipshuset stengte for ombygging i 2021. Planlagt åpning som Vikingtidsmuseet er i 2027; årstallet er en plan, ikke en garanti for en bestemt åpningsdag.

Fra utgravninger til nytt museum

1. 1867
   Tuneskipet graves ut.
2. 1880
   Gokstadskipet graves ut.
3. 1904
   Osebergskipet graves ut.
4. 1926
   Osebergfløyen i Vikingskipshuset åpner.
5. 1932
   Fløyene for Gokstad og Tune åpner.
6. 2021
   Museet stenger for ombygging.
7. 2026
   Tuneskipet flyttes inn i nye lokaler i februar.
8. 2027
   Planlagt åpning av Vikingtidsmuseet.