Erik Blodøks og Håkon den gode: kampen om kongemakten

Erik Blodøks, også skrevet Eirik Blodøks, var sønn av Harald Hårfagre og norsk konge i en kort periode omkring 930–935. Halvbroren Håkon den gode overtok makten, mens Erik senere ble konge i York i England. Da Håkon døde etter slaget ved Fitjar i 960 eller 961, gikk kongemakten til Eriks sønner, med Harald Gråfell i spissen.

Harald Hårfagres sønner konkurrerte om makten

Etter Harald Hårfagre var det ikke gitt at én sønn skulle arve hele kongemakten. Flere av sønnene fikk kongsnavn og makt i ulike landsdeler. Erik Blodøks fikk likevel en særstilling som farens medregent og etterfølger.

Erik var sønn av Harald og dronning Ragnhild Eriksdatter. Håkon hadde en annen mor, Tora Mosterstang. Brødrenes kamp hører til vikingtiden, da kongemakten fortsatt var avhengig av regionale makthavere og skiftende allianser.

Hvorfor het Erik Blodøks?

Tilnavnet Blodøks er belagt i skaldevers fra Eriks egen tid. En skald var en dikter som blant annet laget dikt om konger og kamper. Tilnavnet er altså ikke bare en senere sagaforfatters påfunn.

Den vanlige forklaringen knytter navnet til Eriks voldelige kamp mot brødrene, som kostet flere av dem livet. Sagaen Fagrskinna gir en annen forklaring: ryktet han vant på vikingferder. Den nøyaktige bakgrunnen er derfor usikker.

Sagaene fremstiller Erik som en hard konge og forklarer fordrivelsen hans med motstand mot styret. Håkon overtok omkring 934–935, med støtte fra Sigurd Ladejarl. Detaljene om maktskiftet varierer mellom fortellingene.

Erik Blodøks i York

Etter at Erik mistet makten i Norge, ble han senere konge i York, som på norrønt het Jorvik. Byen var sentrum i et skandinavisk kongedømme i Northumbria i Nord-England. Her konkurrerte lokale og skandinaviske herskere med den engelske kongemakten.

York Museums Trust daterer northumbrernes valg av Erik til 947, mens Store norske leksikon omtaler ham som konge i Den angelsaksiske krønike under året 948. Historikeren Peter Sawyer har foreslått at selve regjeringstiden kan ha vært begrenset til 950–952. Det bør derfor ikke settes opp en sikker, sammenhengende kongetid i York.

Erik døde i 954, da kong Eadred fikk kontroll over Northumbria. Dermed opphørte det selvstendige skandinaviske kongedømmet i York. Forbindelsen mellom Norge og England var likevel langt fra brutt.

Gunnhild kongemor: dronning og sagaskikkelse

Gunnhild kongemor var Eriks kone og mor til Eirikssønnene, blant dem Harald Gråfell. Hun fulgte trolig Erik utenlands og kom tilbake til Norge under sønnenes styre i 960-årene.

Bakgrunnen hennes er ikke sikkert kjent. Historia Norvegiæ gjør henne til datter av danskekongen Gorm den gamle, en forklaring mange historikere har godtatt. Snorre knytter henne derimot til Hålogaland og fortellinger om trolldom.

Håkon Adalsteinsfostre: en kristen konge

Håkon vokste opp hos den engelske kongen Athelstan, kalt Adalstein i norrøn tradisjon. Derfor fikk Håkon tilnavnet Adalsteinsfostre. Han ble oppdratt som kristen og regjerte fra 930-årene til omkring 961.

Håkons makt var sterkest på Vestlandet. I Trøndelag og Nord-Norge hadde ladejarlene avgjørende innflytelse. Sigurd Ladejarl var en viktig alliert, og Håkon bygde i større grad enn forgjengerne kongemakten på samarbeid med bøndene.

Håkon forsøkte å fremme kristendommen, men gjennomførte ikke en tvungen omvendelse av hele befolkningen. Alliansen med Sigurd, som holdt fast ved norrøn religion, krevde hensyn. Håkons regjering var dermed en tidlig fase i kristningen av Norge.

Lover, ting og forsvar

Et ting var en forsamling som behandlet rettssaker og rettsregler. Gulatinget på Vestlandet eksisterte trolig før 930, altså før Håkon ble konge. Gulatingsloven var lovsamlingen som gjaldt i dette rettsområdet.

På 900-tallet ser Gulatinget ut til å ha gått fra et allting, der frie bønder kunne møte, til et representantting med utvalgte menn fra bygdene. Håkon kan ha bidratt til omorganiseringen. Et større rettsområde og lange reiseveier gjorde representasjon mer praktisk.

Sagaene knytter også Håkon til organiseringen av leidangen, et sjøforsvar der bøndene stilte skip og mannskap. Ordningen passet kampen mot Eirikssønnene: Kongen og bøndene kunne forsvare landet gjennom et felles oppbud.

Fitjar: seier i slaget, tap av kongen

I 950-årene angrep Eirikssønnene Norge flere ganger med støtte fra Harald Blåtann av Danmark. De ville vinne tilbake farens kongemakt. Ved slaget ved Fitjar på Stord i 960 eller 961 møtte de Håkon på nytt.

Håkons styrker vant, men kongen ble dødelig såret. Ifølge sagaene døde han kort etter ved Håkonshella sør for Bergen. Den militære seieren sikret derfor ikke fortsatt styre for Håkon.

Øyvind Skaldespiller laget minnekvadet Hákonarmál etter dødsfallet. Diktet lar Håkon bli mottatt i Valhall, selv om han hadde vært kristen. Det er en poetisk fremstilling av den døde kongen, ikke en nøytral beretning om livet hans.

Harald Gråfell og dansk innflytelse

Etter Håkons død overtok Eirikssønnene kongemakten i fellesskap, med Harald Gråfell som den fremste. Harald var dermed ikke en ubestridt enekonge over et samlet Norge. Brødrene hadde først og fremst makt på Vestlandet og måtte anerkjenne Harald Blåtann som overherre.

De utvidet senere makten til Trøndelag og Hålogaland etter å ha drept Sigurd Ladejarl. Viken, området rundt Oslofjorden, lå under danskekongen. Kongemakten var fortsatt regional og omstridt.

Harald Gråfell ble drept i Limfjorden, og brødrenes styre tok slutt, mest sannsynlig omkring 970. Store norske leksikon nevner også mulige dateringer omkring 965 eller 975. Håkon Ladejarl, Sigurds sønn, overtok deretter som danskekongens jarl.

Tidslinje: fra brødrekamp til nye herskere

1. Ca. 930–935
   Erik Blodøks er konge i Norge.
2. Ca. 934–935
   Erik fordrives; Håkon overtar.
3. 947 eller 948
   Erik omtales som konge i Northumbria; dateringen varierer.
4. 950-årene
   Eirikssønnene angriper Norge med dansk støtte.
5. 954
   Erik dør; Eadred får kontroll over Northumbria.
6. 960 eller 961
   Håkon blir dødelig såret ved Fitjar.
7. Ca. 961
   Eirikssønnene overtar kongemakten.
8. Ca. 970
   Harald Gråfell blir drept; Håkon Ladejarl overtar.