Vikingtiden i Norge: samfunn, tokt og kongemakt 793–1066

Når var vikingtiden?

Det korte svaret er ca. 800–1050. Årene 793–1066 gir likevel to tydelige holdepunkter: angrepet på klosteret Lindisfarne i Nord-England og nederlaget til Harald Hardråde ved Stamford Bridge. De markerer kjente hendelser, ikke en brå begynnelse og slutt for hele samfunnet.

I Store norske leksikons periodisering av vikingtiden settes perioden vanligvis til omkring 800–1050. Begynnelsen kan også trekkes tilbake til ca. 750 når utviklingen av havgående skip og andre forutsetninger for vikingferdene tas med.

Vikingtiden var den siste delen av jernalderen i Norge. Samtidig overlapper den med det som i europeisk historie kalles tidlig middelalder. Ulike betegnelser brukes fordi samfunnsutviklingen ikke fulgte samme tempo overalt.

Hva kjennetegnet vikingtiden i Norge?

De lange sjøferdene er periodens mest synlige kjennetegn, men de var bare én del av livet. Folk dyrket jorda, holdt husdyr, fisket og laget redskaper og tekstiler. Handel og krigsbytte ga noen høvdinger større rikdom, mens konger forsøkte å knytte stadig flere områder til seg.

Betegnelsen vikinger brukes i dag både om sjøfarere og mer løst om befolkningen i vikingtidens Skandinavia. Den bør ikke forstås som navnet på ett samlet folk med én leder. Folk fra områdene som nå er Norge, Danmark og Sverige, deltok i ferdene, og tilhørigheten deres var ofte lokal eller regional.

Samfunnet: stormenn, bønder og treller

Gården var grunnlaget

Gården var både hjem, arbeidsplass og økonomisk fellesskap. Husholdet kunne romme ekteparet og barna deres, andre slektninger, arbeidsfolk og treller. Tilgang til jord, husdyr og arbeidskraft avgjorde mye av familiens stilling.

Det var store forskjeller mellom små gårder og mektige stormannsgårder. Kvinners arbeid og ansvar var viktig for husholdets drift, og dyktighet i gårdsdrift og gjestebud kunne gi sosial status. Frihet og økonomiske ressurser hadde samtidig stor betydning: en fri kvinne og en trellkvinne levde under svært ulike vilkår.

Stormennenes makt bygde på nettverk

En høvding måtte ha mennesker som ville støtte ham i konflikter. Rikdom kunne brukes til gaver og gjestebud, og bønder kunne søke beskyttelse hos en mektig leder. Slike gjensidige forbindelser mellom høvdinger og bønder var en viktig del av maktgrunnlaget.

Ekteskap og oppfostring av barn hos andre familier kunne også knytte allianser. Derfor var makt mer enn evnen til å vinne et slag: en leder måtte holde støttespillerne samlet. Forbindelsene kunne endres når en rival tilbød bedre beskyttelse eller større fordeler.

Trellene var ufrie

En trell var et menneske som ble holdt som slave og behandlet som eiendom. Treller utførte arbeid i husholdet og på gårdene, og noen var tatt til fange under krig og tokt. Trellestatus kunne gå i arv.

Hvor stor del av befolkningen som var treller, er usikkert. Det finnes ikke et sikkert befolkningstall eller en opptelling som gjør det mulig å fastslå andelen. Slaveriet var likevel en reell del av samfunnet og av handelen over store avstander.

Tinget: lover og konflikter

Et ting var en forsamling der folk behandlet rettssaker, gjorde seg kjent med lover og løste konflikter. Tingene kunne også anerkjenne konger og fungere som møteplasser for handel og avtaler. Gulating på Vestlandet og Frostating i Trøndelag var viktige regionale ting.

Dette var ikke demokrati i moderne forstand. Ufrie mennesker hadde ikke de samme rettighetene som frie, og mektige nettverk påvirket utfallet av konflikter. Lover og forhandlinger eksisterte side om side med trusler, hevn og vold.

Vikingskipene gjorde langferdene mulige

Vikingskipene kunne drives med både årer og seil. De var klinkbygde: bordene i skroget overlappet hverandre og ble festet sammen, vanligvis med jernnagler. Den smidige konstruksjonen og den beskjedne dybden i vannet gjorde mange av skipene egnet til både kystseilas og ferdsel på åpent hav.

Skipene var ikke alle like. Lange, slanke fartøyer egnet seg til raske krigsferder, mens bredere lasteskip kunne frakte varer, mennesker og forsyninger. Sjøveien bandt sammen norske kystbygder og åpnet forbindelser til fjerne markeder.

Osebergskipet ble lagt i en gravhaug i Vestfold i 834 sammen med to kvinner og et rikt utvalg av gjenstander. Graven viser både avansert håndverk og store sosiale forskjeller. Kvinnene er ikke sikkert identifisert, og den eldre forestillingen om at én av dem var dronning Åsa, regnes som lite sannsynlig.

Hvorfor dro folk på tokt?

Det fantes ikke én årsak til alle vikingferdene. Rikdom, jord, politisk makt og muligheter for handel kunne trekke folk ut. Bedre skip gjorde reisene mulige, mens maktkamper og oppsplittede riker i deler av Europa ga angriperne handlingsrom.

Vikingtoktene kunne ha svært ulike formål: plyndring, handel, leiesoldattjeneste eller bosetning. Et tokt krevde investeringer i skip, utstyr og mannskap. De som kom hjem med verdifulle varer eller krigsbytte, kunne bruke rikdommen til å bygge makt.

Angrepene innebar drap, fangenskap og tap for menneskene som ble rammet. At sjøfarerne også handlet og bosatte seg, gjør ikke plyndringen mindre virkelig. Etter hvert ble enkelte angrep til større felttog, og hærer kunne overvintre utenfor Skandinavia.

Handel fra Kaupang til fjerne markeder

Kaupang ved dagens Larvik var en tidlig by og handelsplass med bosetning året rundt. Stedet ble anlagt i begynnelsen av 800-tallet og var i virksomhet til et stykke ut på 900-tallet. Her møttes håndverkere og handelsfolk med forbindelser til store deler av Nord-Europa.

Jern, brynestein og kleberstein var blant varene som ble fraktet ut fra Norge. Importerte gjenstander omfattet glassperler, keramikk, smykker og våpen. Sølv ble brukt som betalingsmiddel og kunne veies, også når det var klippet opp i mindre biter.

På slutten av 800-tallet fortalte sjøfareren Ottar fra Hålogaland om reisene sine til den engelske kongen Alfred. Beretningen viser forbindelser mellom Nord-Norge, Kaupang, Hedeby og England. Ressurser fra nord, blant annet pelsverk og hvalrosstenner, inngikk i handelen.

Østover gikk skandinaviske handelsruter langs elvene mot Svartehavet og områdene rundt Det kaspiske hav. Arabiske sølvmynter funnet i Skandinavia viser hvor vidt forbindelsene strakte seg. Handel og tokt kunne gi rikdom til de samme miljøene, og kontroll over ferdselsårer ble viktig i kampen om makten.

Bosetning i vest og ferdene til Vinland

Nordboere slo seg ned på blant annet Orknøyene, Shetland, Hebridene, Færøyene og Island. Landnåm betyr å ta land i bruk og etablere bosetning. På Island foregikk en omfattende innvandring fra slutten av 800-tallet, både fra Norge og fra norrøne miljøer på de britiske øyene.

Fra Island gikk ferdene videre til Grønland. Sagaene knytter Leiv Eiriksson og Vinland til reiser til Nord-Amerika omkring år 1000, men fortellingene er skrevet ned senere og er ikke enige om hvordan ferden foregikk.

Arkeologiske funn ved L’Anse aux Meadows på Newfoundland dokumenterer norrøn tilstedeværelse i Nord-Amerika. Funnstedet bekrefter sjøferdene vestover, men identifiserer ikke sikkert Leiv som personen som oppholdt seg der. Områdene nordboerne kom til i Nord-Amerika, hadde allerede en urfolksbefolkning.

Rikssamlingen: hvordan vokste Norge fram?

Ved begynnelsen av vikingtiden fantes det ikke et samlet norsk kongedømme. Lokale og regionale ledere konkurrerte om jord, mennesker og inntekter. Rikssamling betyr prosessen der flere områder ble knyttet til en mer omfattende kongemakt.

Harald Hårfagre har en sentral plass i fortellingen om denne prosessen. Kjernen i makten hans lå på Sør-Vestlandet, men det er omdiskutert hvor langt herredømmet strakte seg. Seieren i Hafrsfjord styrket stillingen hans, uten at den skapte en ferdig norsk stat.

Etter Harald fulgte nye maktkamper. Eirik Blodøks og Håkon den gode representerer ulike faser i utviklingen av kongedømmet. Håkon, som var oppfostret i England, knyttes til samarbeid med bøndene og utviklingen av leidangen, en ordning der distrikter stilte skip, mannskap og forsyninger.

Ladejarlene beholdt lenge en sterk stilling i Trøndelag og nordover, mens dansk kongemakt hadde innflytelse i Viken rundt Oslofjorden. Norske konger måtte derfor både kjempe mot rivaler og forhandle med lokale stormenn. Riket fikk fastere sammenheng gjennom 1000-tallet.

Norrøn religion og kristningen av Norge

Norrøn religion var vevd inn i hverdagsliv, jordbruk, politikk og krig. Folk forholdt seg til guder som Odin, Tor, Frøy og Frøya, men skikker og forestillinger varierte mellom steder. Blot var ofringer til guder og andre makter, blant annet for gode avlinger og krigslykke.

Mye av kunnskapen om gudefortellingene kommer fra tekster skrevet ned etter kristningen. Gravfunn, gjenstander, runer og stedsnavn gir andre innblikk i religiøs praksis. De senere fortellingene kan derfor ikke uten videre leses som en fullstendig beskrivelse av hva alle trodde.

Kristningen av Norge begynte med kontakt over havet og fortsatte gjennom flere generasjoner. Handelsfolk, sjøfarere og innflyttere møtte kristendommen før kongene gjorde den til et politisk program. Håkon den gode var kristen, men hadde begrenset gjennomslag for religionsskiftet.

Olav Tryggvason, konge fra rundt 995 til 1000, brukte kongemakten til å fremme kristendommen. Den var allerede kjent og utbredt i deler av landet da han kom til makten. Kristningen omfattet både påvirkning og press, og var samtidig en kamp om hvem som skulle bestemme.

Olav Haraldsson, senere Olav den hellige, videreførte rikssamlingen og kristningen i sin regjeringstid fra 1015 til 1028. Kongenes støtte til presteskap, kirkebygging og kristen lovgivning gjorde religionsskiftet til en varig samfunnsendring. Dåp, faste og begravelse i vigslet jord ble del av den nye ordenen.

Olav falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. Slaget var ikke et enkelt oppgjør mellom kristne og tilhengere av norrøn religion: kristendommen var etablert også blant motstanderne hans. Dyrkingen av Olav som helgen fikk senere stor betydning for kirken og kongemakten.

Tidslinje over vikingtiden

Hvorfor sluttet vikingtiden?

Harald Hardråde dro til England i 1066 for å vinne den engelske tronen. Ved Stamford Bridge 25. september møtte han styrkene til kong Harold Godwinsson og falt i slaget. Nederlaget avsluttet Haralds erobringsforsøk og brukes ofte som et symbolsk sluttpunkt for vikingtiden.

Harald var selv en kristen konge som styrte et rike med kirker og en voksende kongelig organisasjon. Felttoget viser at sjøkrig og erobringsambisjoner fortsatte etter at store deler av samfunnet hadde endret seg. Kristning gjorde ikke kongene fredelige over natten.

Den viktigste forklaringen på periodens slutt ligger i de langsomme endringene: sterkere kongemakt, utbygging av kirken, nye byer og tettere forbindelser med det kristne Europa. Under Olav Kyrre fikk kirkebygging, byutvikling og handel større plass i kongens politikk. Jordbruk og sjøfart fortsatte, men innenfor andre politiske og religiøse rammer.

Også etter 1066 kunne norske konger føre krig over havet. Sluttåret betyr derfor ikke at slike ferder opphørte. Det markerer overgangen til et samfunn der kongedømme og kirke satte et stadig tydeligere preg på organiseringen av landet.