Christian Michelsen: 1905, skipsfarten og Gamlehaugen

Christian Michelsen (1857–1925) var skipsrederen fra Bergen som ledet Norges regjering under unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Han var statsminister fra 1905 til 1907 og en sentral strateg bak Stortingets vedtak 7. juni. Hjemmet hans, Gamlehaugen, ble senere statlig eiendom og kongebolig i Bergen.

Fra jurist til skipsreder i Bergen

Christian Michelsens fulle navn var Peter Christian Hersleb Kjerschow Michelsen. Han vokste opp i et kjøpmannshjem i Bergen, med en far som også var stortingsrepresentant. Han utdannet seg til jurist og arbeidet som sakfører før skipsfarten ble hovedvirksomheten.

Som skipsreder bygde Michelsen opp en av Norges største rederivirksomheter. Han satset på større dampskip og brukte lån for å finansiere investeringene. Telefon og telegraf gjorde det mulig å styre mye av virksomheten fra kontoret.

Etter statsministerårene fortsatte han å utvikle rederiet. I 1909 fikk han levert Conrad Mohr, den første damptankeren bygd for norsk regning. Et tankskip frakter flytende last i tanker, blant annet olje.

Politikeren som samlet flere partier

Michelsen var ordfører i Bergen i 1892 og stortingsrepresentant i periodene 1892–1894 og 1903–1906. I 1903 ble han statsråd i Francis Hagerups regjering. To år senere brøt regjeringen sammen på grunn av uenighet om hvordan konflikten med Sverige skulle håndteres.

Michelsen hadde bakgrunn fra Venstre, men brøt med partiet i 1903 og var med på å danne Samlingspartiet, som samarbeidet med Høyre. Det bidro til at han kunne samle politikere som ellers sto langt fra hverandre. Den 11. mars 1905 ble han statsminister for en bred samlingsregjering, der løsningen av konsulatsaken ble satt foran andre partistridigheter.

Regjeringsskiftet kom mot slutten av unionen med Sverige. Michelsens viktigste oppgave var å samle norsk politikk om en handlemåte som kunne hevde landets selvstendighet.

Hvorfor konsulatsaken ble avgjørende

Norge og Sverige hadde et felles konsulatvesen under utenriksministeren i Stockholm. Konsuler hjalp blant annet handel og skipsfart i utlandet. Norske sjøfartsinteresser mente at ordningen ikke dekket behovene deres godt nok.

Kravet om egne norske konsuler handlet derfor både om økonomi og nasjonal selvbestemmelse. Norge ønsket å ivareta egne interesser uten å være underordnet den felles utenriksledelsen. Striden ble den formelle foranledningen til unionsbruddet.

Michelsens plan for 7. juni

Den 27. mai 1905 nektet kong Oscar II å godkjenne loven om et eget norsk konsulatvesen. Regjeringen svarte med å søke avskjed. Kongen avslo søknaden fordi han ikke så noen mulighet til å danne en ny norsk regjering.

Dette ga Michelsen et politisk handlingsrom. Argumentet hans var at kongen hadde opphørt å fungere som norsk konge når han ikke kunne skaffe landet en regjering. Siden den felles kongen bandt unionen sammen, skulle også unionen regnes som oppløst.

Begrunnelsen var politisk effektiv, men det juridiske grunnlaget var omstridt. Den 7. juni erklærte Stortinget unionen oppløst og ga regjeringen myndighet til å utføre kongens oppgaver. Vedtaket var enstemmig; Michelsen hadde vært en sentral strateg, men beslutningen ble tatt av Stortinget.

Forhandlingene som hindret krig

Etter unionsbruddet måtte Norge og Sverige bli enige om vilkårene for å skille lag. Folkeavstemningen 13. august ga et overveldende flertall for oppløsningen. Forhandlingene i Karlstad begynte 31. august og varte til 23. september.

Michelsen ledet den norske delegasjonen, som også besto av Jørgen Løvland, Carl Berner og Benjamin Vogt. I Karlstad-forliket godtok Norge blant annet å rive grensefestninger. Kongsvinger festning og de historiske delene av Fredriksten festning ble unntatt.

Kompromisset gjorde det mulig å avslutte konflikten uten krig. Michelsens rolle i unionsoppløsningen i 1905 besto dermed både i å drive fram bruddet og i å godta innrømmelser som sikret en avtale.

En ny konge for det selvstendige Norge

Michelsen arbeidet for at prins Carl av Danmark skulle bli norsk konge. Etter folkeavstemningen 12.–13. november valgte Stortinget prinsen til konge 18. november 1905. Han tok navnet Haakon VII.

Michelsen fortsatte som statsminister til oktober 1907. Samlingen som hadde fungert under unionskrisen, var vanskeligere å opprettholde da vanlige politiske motsetninger igjen fikk større plass.

Gamlehaugen: hjem, gravsted og kongebolig

Michelsen kjøpte Gamlehaugen i Fana i 1898 og flyttet inn i 1901. Den nye hovedbygningen ble tegnet av arkitekt Jens Zetlitz Monrad Kielland. Tårnene og murene gir huset preg av både slott og borg, mens parken ble anlagt i engelsk landskapsstil.

Gamlehaugen var opprinnelig Michelsens private bolig, ikke et kongelig slott. Innvendig fikk huset blant annet bibliotek, musikkværelse og arbeidsværelse. Trappehallen ble utformet med historiske motiver som passet inn i tidens nasjonale strømninger.

Han giftet seg i 1881 med Johanne Benedicte Wallendahl, kalt Benny. De fikk to barn, Einar og Benny. Michelsen døde på Gamlehaugen 29. juni 1925 og ble gravlagt på eiendommen; familiegravstedet ligger sørøst for hovedbygningen.

Etter dødsfallet ble det satt i gang en landsomfattende innsamling for å bevare Gamlehaugen. Staten overtok eiendommen i 1925. Den har siden vært kongebolig i Bergen, museum og nasjonaleiendom med offentlig tilgjengelig park.

Viktige år i Christian Michelsens liv

1. 1857
   Født i Bergen 15. mars.
2. 1881
   Gift med Johanne Benedicte Wallendahl.
3. 1892
   Ordfører i Bergen og stortingsrepresentant.
4. 1898
   Kjøper Gamlehaugen.
5. 1901
   Flytter inn på Gamlehaugen.
6. 1903
   Blir statsråd i Hagerups regjering.
7. 1905
   Blir statsminister 11. mars; leder regjeringen ved unionsbruddet 7. juni.
8. 1905
   Deltar i Karlstad-forhandlingene i august og september.
9. 1907
   Går av som statsminister i oktober.
10. 1909
    Får levert damptankeren Conrad Mohr.
11. 1925
    Dør på Gamlehaugen 29. juni.

Formuen som finansierte forskning

Michelsen testamenterte det meste av formuen til et fond for vitenskap og åndsfrihet. Midlene gjorde det mulig å opprette Chr. Michelsens Institutt 15. mars 1930, på fødselsdagen hans. Instituttet skulle støtte forskning og arbeid for toleranse mellom mennesker og nasjoner.

Han trakk seg heller ikke helt ut av politikken etter statsministertiden. I sine siste år støttet han Fedrelandslaget, en borgerlig bevegelse som arbeidet mot sosialismen. Livet hans tilhører derfor både selvstendighetskampen og de politiske motsetningene som preget nasjonsbyggingen i Norge.