Mellomkrigstiden i Norge 1918–1940: krise og samarbeid

Mellomkrigstiden var perioden mellom første og andre verdenskrig, vanligvis avgrenset til 1918–1939. I norsk historie brukes også 1918–1940, fordi Norge holdt seg utenfor krigen frem til det tyske angrepet 9. april 1940. Perioden var preget av bankkriser, høy arbeidsledighet og harde arbeidskonflikter, men også av økonomisk vekst og samarbeid gjennom kriseforliket og Hovedavtalen i 1935.

Fra verdenskrig til økonomisk tilbakeslag

Freden i 1918 avsluttet ikke de økonomiske problemene i Norge. Under første verdenskrig hadde Norge vært nøytralt, men handel, skipsfart og priser var sterkt påvirket av krigen. Store eksportinntekter og lett tilgang på lån hadde bidratt til spekulasjon og investeringer som viste seg å være lite bærekraftige.

Da etterspørselen og prisene falt etter krigen, fikk bedrifter problemer med å betale gjelden sin. Bankene som hadde lånt dem penger, ble også rammet. Allerede i 1920 måtte flere banker be Norges Bank om hjelp.

Nesten 70 banker kom under offentlig administrasjon under nedgangstidene i 1920-årene. Det betydde at myndighetene overtok håndteringen av kriserammede banker. Bankkrisen gjorde dermed tilbakeslaget til et problem for både næringslivet, innskyterne og staten.

Paripolitikken gjorde kronen sterkere – og gjelden tyngre

Norges Bank ønsket å føre kronen tilbake til gullverdien den hadde hatt før krigen. Dette kalles paripolitikk. Etter at den verste bankkrisen var håndtert, ble dette hovedmålet for pengepolitikken fra 1925.

Målet ble nådd 1. mai 1928, da plikten til å løse inn sedler i gull ble gjeninnført. Men omstillingen hadde store kostnader: høy arbeidsledighet og mange tvangsauksjoner. Når prisene og inntektene falt uten at gjelden ble tilsvarende redusert, ble lån vanskeligere å betjene.

Krisene kom altså ikke først med 1930-årene. For Norge var også 1920-årene en hard periode, og problemene rammet både industrisamfunnet som hadde vokst frem gjennom industrialiseringen og folk som levde av jordbruk og fiske.

Hvordan rammet 30-tallskrisen Norge?

Den store depresjonen begynte med børskrakket i New York i oktober 1929. Verdenskrisen slo for alvor inn i norsk økonomi høsten 1930. Fallende priser og etterspørsel rammet et land som var avhengig av handel med utlandet.

Industriproduksjonen falt med 22 prosent fra 1930 til 1931. Den nådde først tilbake til 1930-nivået i 1935. På landsbygda gjorde lave priser på jordbruksvarer gjelden enda mer belastende.

I 1933 var 33,4 prosent av de fagorganiserte arbeiderne uten arbeid. I vintersesongen kunne andelen komme opp i 40 prosent. Dette var en alvorlig krise, men tallene gjaldt ikke hele den norske arbeidsstyrken.

For mange innebar ledigheten avhengighet av fattighjelp. Samtidig kunne økonomien vokse uten at alle fikk arbeid: store ungdomskull kom inn på arbeidsmarkedet, og færre utvandret. Produksjonsvekst og høy arbeidsledighet kunne derfor eksistere side om side.

Menstadslaget: arbeidskonflikten ble voldelig

Den økonomiske krisen skjerpet motsetningene mellom arbeidsgivere og arbeidere. I 1931 krevde arbeidsgiverne lønnsnedslag, og konflikten utviklet seg til en storlockout og sympatistreiker. En lockout betyr at arbeidsgiverne stenger arbeidere ute fra arbeidsplassene for å presse frem en løsning.

Ved Norsk Hydros lasteplass på Menstad fortsatte kontraktsarbeidere å arbeide under konflikten. De var ikke omfattet av tariffavtalen, avtalen om lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen oppfattet arbeidet deres som streikebryteri.

Menstadslaget fant sted 8. juni 1931, da rundt 2 000 demonstranter marsjerte til lasteplassen ved Skien. Der kom de i voldelig sammenstøt med politiet, som ble jaget bort. Flere politifolk ble alvorlig skadet.

Regjeringen sendte deretter militære styrker og marinefartøyer til området. Sammenstøtet viste hvor dypt mistilliten mellom samfunnsgruppene stakk. Men konflikten førte ikke til revolusjon: flertallet i fagbevegelsen ønsket ikke en slik konfrontasjon, og partene vendte tilbake til forhandlinger.

Kriseforliket i 1935 åpnet for Nygaardsvold

I mars 1935 inngikk Arbeiderpartiet og Bondepartiet kriseforliket. Bondepartiet støttet Arbeiderpartiets budsjettforslag for å øke sysselsettingen. Til gjengjeld støttet Arbeiderpartiet økte jordbrukssubsidier, altså økonomisk støtte til jordbruket.

Forliket knyttet arbeidernes behov for arbeid sammen med bøndenes behov for bedre inntekter. Det ga Johan Nygaardsvold grunnlag for å danne regjering. Regjeringen ble utnevnt 19. mars og tiltrådte 20. mars 1935.

Nygaardsvold ledet en mindretallsregjering: Arbeiderpartiet hadde ikke flertall alene på Stortinget og måtte sikre støtte fra andre partier. Regjeringen økte bevilgningene til sysselsettingstiltak, kommuner og jordbruk. Den innførte også alderstrygd og arbeidsløshetstrygd og utvidet syketrygden.

Hovedavtalen var et annet forlik

Samme år inngikk Arbeidernes faglige landsorganisasjon, senere LO, og Norsk Arbeidsgiverforening Hovedavtalen. Den var en avtale mellom partene i arbeidslivet, ikke mellom politiske partier. Kriseforliket og Hovedavtalen må derfor holdes fra hverandre.

Hovedavtalen styrket ordningen med å løse spørsmål gjennom forhandlinger og avtaler. Den bidro til samarbeidet regjeringen trengte for å møte krisen, men fjernet ikke alle arbeidskonflikter. Sammen med sosialpolitiske reformer ble den en viktig forutsetning for utviklingen av den norske velferdsstaten.

Oppgang uten at krisen forsvant for alle

Norge forlot gullstandarden i september 1931. Kronen ble svakere, noe som bedret konkurranseevnen til norsk industri. I 1933 ble kronen i praksis stabilisert mot det britiske pundet.

Oppgangen kan derfor ikke forklares med Nygaardsvold-regjeringens politikk alene. Endringene i pengepolitikken kom før regjeringen tiltrådte. Gjennom mellomkrigstiden økte dessuten realinntekten per innbygger betydelig, selv om krisene skapte store forskjeller i levekår.

Perioden rommet både modernisering og nød. Norge beholdt det parlamentariske demokratiet, mens økonomiske og politiske konflikter i flere europeiske land bidro til diktatur. I norsk politikk og arbeidsliv fikk kompromissene større plass utover i 1930-årene.

Forsvarspolitikken før 1940

Norge satset på nøytralitet, men Forsvaret ble svekket gjennom lave bevilgninger og mindre øving. Mange marinefartøyer var gamle, og hæren manglet moderne utrustning. Mistillit mellom arbeiderbevegelsen og Forsvaret gjorde forsvarspolitikken særlig konfliktfylt.

Borgerkrigen i Spania i 1936 skjerpet frykten for en ny europeisk krig. Høsten samme år tok Nygaardsvold-regjeringen initiativ til opprustning av nøytralitetsvernet i samarbeid med opposisjonen. Nøytralitetsvern var militære tiltak for å hindre at krigførende land krenket norsk territorium.

Opprustningen måtte likevel ta igjen mange års etterslep. Norge var avhengig av våpenimport samtidig som andre land rustet opp, og materiell ble vanskeligere å skaffe. Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, var svakhetene langt fra rettet opp.

Tidslinje: mellomkrigstiden i Norge

Perioden avslutter epoken 1814 og nasjonsbyggingen og viser overgangen fra harde økonomiske konflikter til bredere samarbeid.

1. 1918
   Første verdenskrig slutter.
2. 1920–1928
   Bankkrisen rammer norsk økonomi.
3. 1925–1928
   Paripolitikken fører kronen tilbake til gammel gullverdi.
4. 1929
   Børskrakket i New York innleder verdenskrisen.
5. 1930
   Verdenskrisen slår for alvor inn i Norge om høsten.
6. 1931
   Menstadslaget 8. juni; Norge forlater gullstandarden i september.
7. 1933
   Arbeidsledigheten blant fagorganiserte når 33,4 prosent.
8. 1935
   Kriseforliket, Nygaardsvold-regjeringen og Hovedavtalen.
9. 1936
   Regjeringen og opposisjonen samarbeider om økte forsvarsbevilgninger.
10. 1939
    Andre verdenskrig begynner; Norge er fortsatt nøytralt.
11. 1940
    Det tyske angrepet 9. april avslutter mellomkrigstiden i Norge.