9. april 1940: dagen Tyskland angrep Norge

9. april 1940 angrep Nazi-Tyskland Norge med krigsskip, fly og bakkestyrker som del av operasjon Weserübung. Tyskerne tok flere viktige byer samme dag, men senkingen av Blücher ved Oscarsborg forsinket angrepet på Oslo og ga kongen, regjeringen og stortingsrepresentantene tid til å flykte. Angrepet innledet felttoget i Norge og fem års tysk okkupasjon.

Hvorfor angrep Tyskland Norge?

Norge hadde erklært seg nøytralt da andre verdenskrig brøt ut i 1939. Det innebar at landet skulle stå utenfor krigen. Men norskekysten og transporten av svensk jernmalm gjorde Norge viktig for både Tyskland og de allierte, særlig Storbritannia og Frankrike.

Jernmalmen var råstoff for den tyske våpenindustrien. Om vinteren, når transporten gjennom Østersjøen ble vanskeligere, var utskipingen gjennom Narvik særlig viktig. Tyskland ville sikre denne forbindelsen og hindre at britene stanset malmtransporten.

Den lange kysten hadde også militær verdi. Norske havner kunne gi tyske krigsskip bedre tilgang til Nordsjøen og Atlanterhavet. Samtidig ville tysk kontroll hindre de allierte i å bruke Norge som base mot Tyskland.

Hva var operasjon Weserübung?

Operasjon Weserübung var det tyske angrepet på Norge og Danmark 9. april 1940. Okkupasjonen av Danmark skulle blant annet gjøre det lettere å bruke fly i operasjonene mot Norge.

Angrepet skulle ramme flere steder samtidig. Tyskerne ville ta havner og flyplasser, stanse norsk mobilisering og sette landets politiske ledelse ut av spill. Mobilisering betyr å kalle inn og organisere soldater til krigstjeneste.

8. april la britene miner i norsk farvann for å ramme malmtransporten. Norge protesterte mot bruddet på nøytraliteten, men den tyske invasjonsplanen var allerede utarbeidet. Mineleggingen dagen før var derfor ikke starten på planleggingen av angrepet.

Hvorfor var Norge dårlig forberedt?

Forsvaret hadde blitt svekket av nedbygging i mellomkrigstiden. Opprustningen kom sent, og i 1940 manglet norske avdelinger både moderne materiell og tilstrekkelig øvelse. Den raske invasjonen gjorde dessuten at viktige hovedkvarter og mobiliseringsdepoter falt før en samlet norsk styrke kunne organiseres.

Den tyske planen bygde på et samtidig overraskelsesangrep mot de viktigste havnebyene. Dermed kunne forholdsvis små angrepsstyrker få kontroll over sentrale knutepunkter før norske forsterkninger rakk fram. Motstanden ble mange steder avhengig av lokale beslutninger og improvisasjon.

Angrepene på byene

Tyske styrker gikk mot mål langs kysten fra Oslofjorden til Narvik. Noen steder møtte de kanonild eller luftkamp; andre steder overtok de raskt kontrollen. At en by falt, betydde ikke at motstanden i området var slutt.

Oscarsborg og senkingen av Blücher

Den tyske krysseren Blücher ledet styrken som skulle ta Oslo fra sjøen. Ved Drøbaksundet lå Oscarsborg festning, under kommando av oberst Birger Eriksen. Tidlig om morgenen beordret han ild mot inntrengerne.

Hovedbatteriets kanoner «Moses» og «Aron» traff skipet. Batterier på fastlandet og festningens torpedobatteri bidro også til senkingen av Blücher. Skipet sank samme morgen.

De øvrige tyske skipene trakk seg tilbake. Senkingen forsinket framrykningen mot hovedstaden med flere timer og ga norske myndigheter tid til å komme seg unna. Hendelsene er dokumentert i vaktjournalen fra Oscarsborg.

Regjeringen sa nei og forlot Oslo

Mens angrepet pågikk, møtte den tyske sendemannen Curt Bräuer utenriksminister Halvdan Koht på Victoria Terrasse i Oslo. Han krevde at Norge skulle godta den tyske militære innmarsjen. Johan Nygaardsvolds regjering avslo kravet enstemmig tidlig om morgenen 9. april.

Stortingspresident C. J. Hambro organiserte evakueringen. Rett før klokken 07.30 forlot et ekstratog Østbanen med kongefamilien, regjeringen og om lag 100 stortingsrepresentanter. Målet var Hamar, der Stortinget kunne møtes utenfor den okkuperte hovedstaden.

Om kvelden måtte møtet avbrytes fordi tyske styrker nærmet seg. Stortinget dro videre til Elverum. Der fikk regjeringen Elverumsfullmakten, som ga den myndighet til å ivareta rikets interesser inntil Stortinget igjen kunne samles.

Fullmakten ble gitt uten formell votering. Den rettslige statusen har vært diskutert, men fullmakten ga regjeringens videre myndighetsutøvelse politisk legitimitet.

Quislings kupp på radio

Om kvelden 9. april brukte Vidkun Quisling, lederen for Nasjonal Samling, radioen til å utrope seg selv til regjeringssjef. Han hevdet at Nygaardsvolds regjering hadde gått av. Påstanden var uriktig: regjeringen hadde forlatt Oslo, ikke oppgitt sitt embete.

Kuppet kom overraskende også på mange i den tyske legasjonen, men Hitler stilte seg bak Quisling. Tyskerne krevde deretter at kong Haakon VII skulle godkjenne en regjering under hans ledelse.

10. april avviste kongen dette. Han ville heller abdisere, altså frasi seg tronen, enn å utnevne Quisling. Regjeringen støttet avslaget i statsrådet i Nybergsund og opprettholdt motstanden.

Tidslinje: fra angrep til fortsatt motstand

1. 8. april 1940, sent om kvelden
   Vaktfartøyet Pol III møter tyske krigsskip ytterst i Oslofjorden.
2. 9. april, tidlig morgen
   Oscarsborg åpner ild mot Blücher. Skipet synker samme morgen.
3. 9. april, tidlig morgen
   Regjeringen avviser det tyske kravet om å godta innmarsjen.
4. 9. april, før klokken 07.30
   Ekstratoget med landets politiske ledelse forlater Oslo.
5. 9. april, gjennom dagen
   Tyske styrker tar viktige byer og flyplasser.
6. 9. april, om kvelden
   Quisling utroper seg til regjeringssjef på radio.
7. 9. april, sent om kvelden
   Stortinget gir regjeringen Elverumsfullmakten.
8. 10. april
   Kongen og regjeringen avviser kravet om en Quisling-regjering.

Krigen var ikke avgjort på én dag

Invasjonen ga tyskerne kontroll over viktige knutepunkter, men kampene fortsatte. Norske avdelinger tok opp motstanden, og britiske, franske og polske styrker kom til hjelp. Under slaget om Narvik ble byen gjenerobret 28. mai, før de allierte trakk seg ut.

Kong Haakon, kronprins Olav og regjeringen forlot Norge 7. juni. De norske styrkene på fastlandet kapitulerte 10. juni, men regjeringen fortsatte krigen fra Storbritannia. Dermed ble Norge under andre verdenskrig både et okkupert land og en stat som fortsatte kampen på alliert side.