Vidkun Quisling: Nasjonal Samling, landssvik og henrettelse

Vidkun Quisling (1887–1945) ledet Nasjonal Samling og samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Han forsøkte å overta regjeringsmakten 9. april 1940 og ble ministerpresident i et ulovlig norsk styre i 1942. Etter krigen ble han dømt til døden og henrettet på Akershus festning 24. oktober 1945; etternavnet hans ble et internasjonalt ord for landssviker.

Fra Nansens hjelpearbeid til forsvarsminister

Vidkun Quisling ble født i Fyresdal i Telemark 18. juli 1887. Han utdannet seg til offiser og arbeidet senere med diplomatiske oppgaver og internasjonal nødhjelp.

I 1920-årene var han medarbeider for Fridtjof Nansen. I 1922 ledet han hjelpearbeid i Ukraina og på Krim under hungersnøden, og senere deltok han i arbeidet for armenske flyktninger. Den humanitære innsatsen gjorde ham kjent før han gikk inn i norsk rikspolitikk.

Fra 1931 til 1933 var Quisling forsvarsminister i Bondepartiets regjeringer, uten selv å være medlem av partiet. Overgangen til partileder skjedde i en mellomkrigstid preget av økonomiske kriser og sterke politiske motsetninger.

Nasjonal Samling: et lite parti mot demokratiet

Quisling grunnla Nasjonal Samling i 1933. Partiet var påvirket av fascismen og nærmet seg etter hvert den tyske nazismen. Det avviste parlamentarismen, altså ordningen der regjeringen må ha Stortingets tillit.

NS bygde organisasjonen på førerprinsippet: Quisling skulle være den øverste lederen, og makten skulle gå ovenfra og ned. Partiet hadde også en uniformert, halvmilitær organisasjon, Hirden. Antisemittismen, fiendtlighet mot jøder, fikk en stadig sterkere plass i ideologien.

Velgerne ga partiet liten støtte. Ved stortingsvalget i 1933 fikk NS 2,2 prosent av stemmene på landsbasis, og i 1936 fikk det 1,8 prosent. Partiet fikk ingen stortingsrepresentanter.

Radiokuppet 9. april 1940

Om kvelden 9. april 1940, mens tyske styrker invaderte Norge, gikk Quisling på radio. Han erklærte seg som regjeringssjef og ga ordre om at mobiliseringen skulle stanse. Det var et forsøk på statskupp: å overta makten uten lovlig grunnlag.

Kong Haakon VII og regjeringen Nygaardsvold hadde forlatt Oslo. Den 10. april krevde den tyske sendemannen Curt Bräuer at kongen skulle utnevne Quisling til leder for en ny regjering. Haakon avviste kravet, og regjeringen sluttet seg til kongens nei.

Quislings kuppregjering varte bare noen dager. Hitler støttet først forsøket, men trakk støtten da det bidro til å skjerpe den norske motstanden. Quisling måtte tre til side i april, men fortsatte å arbeide for en lederrolle under okkupasjonen.

Ministerpresident, men under tysk overmakt

Den 25. september 1940 forbød rikskommissær Josef Terboven alle andre politiske partier enn NS. Rikskommissæren var Hitlers øverste sivile representant i det okkuperte Norge. Partiforbudet ga NS en særstilling som partiet aldri hadde vunnet ved valg.

Den 1. februar 1942 ble Quislings ulovlige regjering markert med den såkalte statsakten på Akershus slott. Han tok tittelen ministerpresident, og alle ministrene var NS-medlemmer. Norges lovlige regjering fortsatte arbeidet fra London.

Tittelen gjorde ikke Norge selvstendig. Terboven beholdt den øverste sivile makten og kunne gripe inn i det norske styret. Samtidig hadde Quisling og ministrene hans myndighet gjennom departementene og ansvar for politikken de gjennomførte.

Det er derfor misvisende både å fremstille ham som Norges uavhengige leder og som en maktesløs tilskuer. Regimet var underlagt okkupasjonsmakten, men deltok aktivt i forsøket på å omforme samfunnet etter nazistiske prinsipper. Dette var en sentral del av andre verdenskrig i Norge.

Ansvaret for jødeforfølgelsen

I mars 1942 gjeninnførte Quisling-regimet bestemmelsen som nektet jøder adgang til Norge, den såkalte jødeparagrafen. Høsten samme år deltok norsk politi i arrestasjonene av jødiske menn, kvinner og barn. De fleste av de arresterte ble overlevert til tyskerne og deportert, i hovedsak til Auschwitz. Noen ble holdt internert i Norge, blant annet jødiske menn som var gift med ikke-jødiske kvinner.

Jødeforfølgelsen i Norge var dermed ikke bare et tysk overgrep utført uten norsk medvirkning. Quislings styre bidro til forfølgelsen, og ansvaret hans inngikk i rettssaken etter krigen.

Rettssaken og henrettelsen i 1945

Quisling ble arrestert 9. mai 1945, dagen etter frigjøringen. Saken mot ham ble en av de mest kjente i landssvikoppgjøret, det rettslige oppgjøret med dem som hadde bistått fienden under krigen.

Den 10. september 1945 ble han dømt til døden i Eidsivating lagmannsrett for landsforræderi, drap og tyveri. Dommen gjaldt altså konkrete forbrytelser, ikke bare hans politiske oppfatninger eller medlemskap i NS.

Quisling hevdet at han var uskyldig og anket dommen. Høyesterett forkastet anken. Han ble henrettet ved skyting på Akershus festning i Oslo 24. oktober 1945.

Quislings liv i korte trekk

1. 1887
   Født i Fyresdal 18. juli.
2. 1922
   Leder nødhjelpsarbeid for Nansen i Ukraina og på Krim.
3. 1931–1933
   Forsvarsminister i Bondepartiets regjeringer.
4. 1933
   Grunnlegger Nasjonal Samling.
5. 9. april 1940
   Forsøker å overta regjeringsmakten gjennom en radiotale.
6. 25. september 1940
   Terboven gjør NS til eneste tillatte politiske parti.
7. 1. februar 1942
   Blir ministerpresident ved statsakten på Akershus.
8. 9. mai 1945
   Blir arrestert etter frigjøringen.
9. 10. september 1945
   Blir dømt til døden.
10. 24. oktober 1945
    Blir henrettet på Akershus festning.

Hva betyr ordet «quisling»?

En quisling er en landssviker som slutter seg til sitt eget lands fiender. Ordet brukes blant annet om personer som samarbeider med en okkupasjonsmakt.

Betegnelsen fantes i norsk politisk språk allerede før krigen, da om tilhengere av Quisling og lignende bevegelser. Etter kuppforsøket i april 1940 tok britiske aviser ordet i bruk, og BBC bidro til å spre det internasjonalt.

Som etternavn skrives Quisling med stor forbokstav. Som betegnelse på en forræder skrives quisling med liten forbokstav.

Villa Grande: fra førerbolig til HL-senter

Under okkupasjonen bodde Vidkun og Maria Quisling i Villa Grande på Bygdøy i Oslo. Boligen ble kalt Gimle og ble brukt som residens fra 1941 til 1945.

I dag holder HL-senteret, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, til i bygningen. Senteret åpnet der i 2006 og arbeider med forskning, undervisning og formidling om Holocaust og minoriteters vilkår. Quislings tidligere bolig er dermed blitt et sted der forfølgelsen og ofrenes historie står sentralt.