Kongens nei: Haakon VII og valget 10. april 1940

Kongens nei var Haakon VIIs avvisning av det tyske kravet om å utnevne Vidkun Quisling til statsminister 10. april 1940. Under statsrådet i Nybergsund sa kongen at han heller ville abdisere enn å godta dette, og regjeringen sluttet seg til avslaget. Beslutningen opprettholdt den norske motstanden mot invasjonen og ble et symbol under okkupasjonen.

Hva var kongens nei?

Uttrykket «kongens nei» viser til et avgjørende valg under den tyske invasjonen av Norge. Kong Haakon VII ville ikke utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling på ordre fra Tyskland. Han gjorde sitt standpunkt klart for regjeringen i Nybergsund om kvelden 10. april 1940.

Det endelige avslaget var ikke bare kongens personlige beslutning. Regjeringen støttet ham, og avslaget ble vedtatt i statsråd, et formelt møte mellom kongen og regjeringen. Kongens nei betegner derfor både Haakons standpunkt og den felles beslutningen om å avvise de tyske kravene.

9. april: Regjeringen hadde allerede sagt nei

Da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, krevde den tyske sendemannen Curt Bräuer at norske myndigheter skulle godta den militære innmarsjen uten motstand. En sendemann var en diplomatisk representant, omtrent tilsvarende en ambassadør.

Johan Nygaardsvolds regjering avviste kravet tidlig samme morgen i Utenriksdepartementets lokaler på Victoria Terrasse i Oslo. Dette var Norges første nei til det tyske ultimatumet. Kongens nei dagen etter kom altså etter at regjeringen allerede hadde valgt å gjøre motstand.

Senkingen av Blücher i Drøbaksundet forsinket tyskernes framrykning mot Oslo. Kongen, regjeringen og stortingsrepresentanter fikk tid til å forlate hovedstaden med tog til Hamar. Da tyske styrker nærmet seg, fortsatte flukten til Elverum.

Om kvelden 9. april ga Stortinget regjeringen fullmakt til å ivareta landets interesser fram til Stortinget igjen kunne samles. Elverumsfullmakten ga regjeringen grunnlag for å fortsette arbeidet selv om de folkevalgte ikke kunne møtes som normalt.

Bräuers krav i Elverum 10. april

Mens landets lovlige myndigheter var på flukt, forsøkte Vidkun Quisling å overta makten. I en radiotale 9. april hevdet han at regjeringen Nygaardsvold hadde gått av, og erklærte seg som leder for en ny regjering. Hitler stilte seg bak kuppforsøket.

Bräuer møtte kong Haakon og utenriksminister Halvdan Koht i Elverum omkring klokken 15 den 10. april. Nå krevde han både norsk overgivelse og at kongen skulle utnevne Quisling til statsminister. Kongens godkjenning skulle gi den nye regjeringen en lovlig form.

Haakon og Koht ville ikke avgjøre saken uten å rådføre seg med regjeringen. Etter møtet vendte kongen tilbake til Nybergsund i Trysil, der regjeringen oppholdt seg. Der ble det holdt statsråd samme kveld.

Statsrådet i Nybergsund: Heller abdisere

På hotellet Karlslund i Nybergsund forklarte Haakon hvorfor han ikke kunne godta kravene. Quisling hadde ikke tillit hos folket eller Stortinget. Å utnevne ham under tysk press ville bryte med det konstitusjonelle kongedømmet Haakon hadde ønsket å bygge siden han ble norsk konge i 1905: et monarki der kongen handler innenfor folkestyrets rammer.

Haakon understreket samtidig at regjeringen måtte ta sin egen beslutning. Dersom den godtok de tyske kravene, ville han abdisere, altså gi avkall på tronen. I Nils Hjelmtveits gjengivelse av kongens tale heter det:

«så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere.»

– Haakon VII, Nybergsund 10. april 1940, gjengitt av statsråd Nils Hjelmtveit

Talen er kjent gjennom Hjelmtveits referat, som ble gjengitt i Verdens Gang 28. mai 1946. Det er ikke et samtidig lydopptak eller et ordrett stenografisk referat. Skillet er viktig når kongens nøyaktige formuleringer gjengis.

Regjeringen sluttet seg til kongens standpunkt. Avslaget ble nedfelt i en kongelig resolusjon, et formelt vedtak i statsråd, undertegnet av Haakon VII, statsminister Johan Nygaardsvold og statsrådsekretær Bredo Rolsted. Samme kveld fikk Bräuer beskjed fra Koht om det endelige avslaget.

Tidslinje: Fra invasjon til bombing

1. 9. april 1940, tidlig morgen
   Regjeringen avviser det første tyske ultimatumet i Oslo.
2. 9. april 1940, morgen
   Kongen, regjeringen og stortingsrepresentanter reiser til Hamar.
3. 9. april 1940, kveld
   Quisling erklærer i radio at han har overtatt regjeringsmakten.
4. 9. april 1940, kveld
   Stortinget samles i Elverum og gir regjeringen Elverumsfullmakten.
5. 10. april 1940, omkring kl. 15
   Bräuer møter Haakon og Koht i Elverum.
6. 10. april 1940, kveld
   Statsrådet i Nybergsund avviser kravet om Quisling som statsminister.
7. 11. april 1940
   Tyske fly bomber Nybergsund. Kongen og kronprinsen søker dekning.

Bombingen av Nybergsund 11. april

Dagen etter avslaget ble Nybergsund angrepet av tyske bombefly. Kong Haakon, kronprins Olav, deler av regjeringen og innbyggere søkte ly i et skogholt. Regjeringens buss ble bombet i stykker, men kongen og kronprinsen overlevde angrepet.

Skogholtet ble senere til Kongeparken i Nybergsund. Haakon åpnet parken 16. juni 1946. Minnestedet knytter beslutningen 10. april til faren kongen, regjeringen og lokalbefolkningen møtte dagen etter.

Hvorfor fikk kongens nei så stor betydning?

Avslaget hindret ikke den tyske erobringen, men kongen og regjeringen godtok ikke at Quisling erstattet landets lovlige myndigheter. De fortsatte flukten nordover og forlot Norge 7. juni 1940. Fra London kunne eksilregjeringen, en regjering som arbeider utenfor sitt eget land, fortsette krigen på norsk side.

Neiet fikk også betydning for motstandskampen under okkupasjonen. Det markerte at de lovlige norske myndighetene ikke hadde godtatt den tyske maktovertakelsen. Kongens standpunkt ble et samlende symbol i den norske historien om andre verdenskrig.

Det originale dokumentet med avslaget er på én side. Det fulgte regjeringen til England, kom tilbake med regjeringsarkivene i 1945 og ble brukt i rettssaken mot Quisling samme år.

Filmen Kongens nei fra 2016

Kongens nei, regissert av Erik Poppe, hadde norsk kinopremiere 23. september 2016. Jesper Christensen spiller kong Haakon VII, mens Anders Baasmo Christiansen spiller kronprins Olav.

Filmen bygger på de virkelige hendelsene i aprildagene 1940, men er en dramatisert spillefilm, ikke en dokumentar. Filmens dialog bør derfor ikke brukes som historiske sitater. For selve beslutningen er det avgjørende å skille mellom møtet med Bräuer i Elverum og det formelle statsrådet i Nybergsund samme kveld.