Tyskerjentene og krigsbarna: behandlingen under og etter krigen

«Tyskerjentene» var norske jenter og kvinner som hadde, eller ble mistenkt for å ha, forhold til tyske soldater under okkupasjonen. Etter frigjøringen ble mange utsatt for offentlig ydmykelse, internering og utvisning, selv om et kjærlighetsforhold ikke i seg selv var straffbart. Mellom 10 000 og 12 000 norsk-tyske krigsbarn ble født under og like etter krigen; mange møtte fordommer og overgrep i oppveksten.

Hvem var tyskerjentene?

Under okkupasjonen av Norge møttes norske kvinner og tyske soldater i byer og bygder over hele landet. Noen forhold var kortvarige, andre førte til barn og ekteskap. Mange av kvinnene og soldatene var unge.

«Tyskerjente» var en nedsettende merkelapp, og «tyskertøs» en enda grovere betegnelse. Kvinnene ble beskyldt for å svikte landet gjennom sitt valg av kjæreste. Et forhold til en soldat fortalte likevel ikke i seg selv hvilken politisk overbevisning kvinnen hadde.

Hvor mange var det?

Det finnes ingen samlet opptelling. HL-senterets utredning anslo 30 000–50 000 kvinner som hadde, eller var mistenkt for å ha, relasjoner til tyske soldater. Store norske leksikon oppgir et bredere spenn på 30 000–120 000.

Historikeren Terje A. Pedersen har beregnet 100 000–120 000 med en vid definisjon som også omfatter kvinner som ble mistenkt for sosial omgang med menn i tysk tjeneste. Ulike definisjoner og usikre beregningsgrunnlag gjør at tallene ikke kan behandles som presise opptellinger.

Hva skjedde med kvinnene etter frigjøringen?

I dagene rundt frigjøringen i mai 1945 ble mange kvinner utsatt for hevnaksjoner. Skamklipping innebar at håret ble klippet eller barbert av med tvang for å ydmyke dem offentlig. Kvinner ble også mishandlet og trakassert.

Slike handlinger forekom også i andre europeiske land som hadde vært okkupert av Tyskland. I Norge var menn fra motstandsbevegelsen i enkelte tilfeller deltakere eller tilskuere. Overgrepene ble ikke konsekvent møtt med straffereaksjoner.

Internering uten straffedom

Internering betyr at mennesker holdes innesperret under myndighetenes kontroll uten at det nødvendigvis foreligger en straffedom. Mellom 3 000 og 5 000 kvinner ble internert på grunn av antatte forhold til tyske menn. Det fantes ni hovedleirer og flere lokale leirer og midlertidige anstalter.

Myndighetene begrunnet tiltakene med behovet for å beskytte kvinnene mot lynsjing og hindre spredning av kjønnssykdommer. Mange satt likevel innesperret i måneder uten tilstrekkelig rettslig grunnlag. HL-senterets utredning om etterkrigsbehandlingen dokumenterer også oppsigelser og tap av statsborgerskap.

Behandlingen av kvinnene må derfor skilles fra landssvikoppgjøret, der straffbare handlinger ble behandlet av domstolene.

Tap av statsborgerskap og deportasjon

17. august 1945 vedtok myndighetene en midlertidig bestemmelse, kjent som ekteskapsanordningen. Kvinner som hadde giftet seg med tyske menn, kunne miste sitt norske statsborgerskap selv om de fortsatt bodde i Norge. Dermed kunne myndighetene utvise dem.

Bestemmelsen fikk tilbakevirkende kraft: Den rammet ekteskap som allerede var inngått. Dette var i strid med forbudet mot tilbakevirkende lover i Grunnloven § 97. Norske menn som hadde giftet seg med tyske kvinner, ble ikke rammet av tilsvarende tap av statsborgerskap.

Kvinner ble deportert til Tyskland, også når ektemannen var død eller paret var skilt. Noen kom senere tilbake til Norge. For andre betydde utvisningen et varig brudd med hjemlandet.

Lebensborn i Norge

Lebensborn var en organisasjon grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 og underlagt SS. Den skulle støtte mødre og barn som nazistene regnet som «rasemessig verdifulle». Virksomheten var dermed en del av nazismens rasetenking, selv om den også ga konkret hjelp med fødsler, omsorg og økonomisk støtte.

Den norske avdelingen ble opprettet i 1941. Omtrent 8 000 krigsbarn ble registrert, men registrering betydde ikke at barnet bodde på et Lebensborn-hjem. Organisasjonen opprettet ni hjem i Sør- og Midt-Norge.

Til sammen ble 1 089 barn født på hjemmene, mens flertallet av de norsk-tyske krigsbarna aldri hadde opphold der. Anslagsvis 200–250 barn ble sendt til Tyskland med sikte på adopsjon under krigen. De fleste ble værende på Lebensborns barnehjem frem til krigens slutt, mens noen kom til tyske pleie- eller adoptivfamilier. Anslaget på 10 000–12 000 krigsbarn omfatter alle barna med norsk mor og tysk far, ikke bare dem Lebensborn registrerte.

Krigsbarnas oppvekst i Norge

De fleste krigsbarna vokste opp hos mødrene sine. Andre bodde hos slektninger, adoptivforeldre eller på institusjoner. Oppveksten varierte, og ikke alle opplevde den samme belastningen.

Mange ble likevel kalt «tyskerunger» og møtte trakassering på skolen og i lokalsamfunnet. Noen opplevde omsorgssvikt og overgrep på institusjoner. Manglende kontakt med faren og taushet om familiehistorien kunne gjøre det vanskelig å få vite hvor de kom fra.

Etter krigen ble det vurdert å sende et stort antall krigsbarn til utlandet, blant annet Australia. Planene førte ikke til noen slik masseutsending. De må ikke forveksles med overføringen av barn til Tyskland med sikte på adopsjon under krigen eller utvisningen av kvinner og barn etter frigjøringen.

Erstatning og unnskyldningen i 2018

Krigsbarna og mødrene deres fikk offentlig anerkjennelse på ulike tidspunkter. I 2002 ba Stortinget regjeringen utrede erstatning til krigsbarn som hadde blitt påført særlige lidelser. Regjeringen la frem et forslag i 2004, og Stortinget sluttet seg til den utvidede billighetserstatningsordningen i 2005.

Billighetserstatning var en skjønnsmessig økonomisk kompensasjon, ikke automatisk erstatning til alle krigsbarn. Ordningen åpnet blant annet for kompensasjon for mobbing, med individuell vurdering og lempeligere dokumentasjonskrav for mindre beløp.

17. oktober 2018 ga daværende statsminister Erna Solberg en offisiell unnskyldning på vegne av regjeringen til jentene og kvinnene som hadde hatt relasjoner til tyske soldater. Hun slo fast at behandlingen ikke holdt mål overfor rettsstatens grunnleggende prinsipper.

Unnskyldningen gjaldt myndighetenes handlinger, ikke bare private hevnaksjoner. Den innebar ikke automatiske personlige erstatningsutbetalinger til kvinnene. Regjeringen varslet også mer forskning om behandlingen de hadde fått.

Tidslinje: fra okkupasjon til offentlig oppreisning

1. 1940
   Den tyske okkupasjonen av Norge begynner.
2. 1941
   Lebensborn oppretter en norsk avdeling.
3. Mai 1945
   Kvinner utsettes for hevnaksjoner og internering etter frigjøringen.
4. 17. august 1945
   Ekteskapsanordningen åpner for tap av statsborgerskap og utvisning.
5. 2002
   Stortinget ber om utredning av erstatning til krigsbarn.
6. 2004
   Regjeringen foreslår en tilpasset billighetserstatningsordning.
7. 2005
   Stortinget slutter seg til ordningen for krigsbarn.
8. 17. oktober 2018
   Erna Solberg gir kvinnene regjeringens offisielle unnskyldning.

Hvor finnes opplysninger om krigsbarn?

Lebensborn-arkivet inneholder opplysninger om omtrent 8 000 barn, mødrene deres og oppgitte tyske fedre. Det kan blant annet finnes navn, fødselsopplysninger og militære feltpostnumre. Andre dokumenter ligger i arkiver etter bidragsmyndigheter, politi og departementer.

Hos Nasjonalarkivet kan berørte familier søke om innsyn i krigsbarnsaker. Materialet inneholder sensitive personopplysninger og er ikke fritt tilgjengelig. Innsyn for etterkommere vurderes i hver enkelt sak.