Norge under andre verdenskrig: angrep, okkupasjon og frigjøring

Norge ble angrepet av Nazi-Tyskland 9. april 1940 og var under tysk okkupasjon fram til frigjøringen i mai 1945. Etter felttoget fortsatte kongen, regjeringen og norske styrker kampen fra utlandet, mens befolkningen hjemme levde med diktatur, varemangel og forfølgelse. Krigsårene omfattet både motstand og samarbeid med okkupasjonsmakten, deportasjonen av jødene og ødeleggelsen av store deler av Finnmark og Nord-Troms.

Fra nøytralitet til tysk angrep

Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, erklærte Norge seg nøytralt. Målet var å holde landet utenfor krigen. Men den lange kysten, sjøtransporten og nærheten til Storbritannia gjorde Norge strategisk viktig for begge sider.

Tyskland ønsket norske baser som kunne gi marinen bedre adgang til Atlanterhavet. Transporten av svensk jernmalm gjennom Narvik var også viktig for tysk industri og våpenproduksjon. Britene ville hindre denne trafikken og la miner i norske farvann 8. april 1940.

Nøytralitet var derfor ingen garanti mot angrep. Det norske forsvaret hadde dessuten store mangler i utrustning og beredskap. Da den tyske invasjonsstyrken kom, var Norge dårlig forberedt på et samordnet angrep fra sjøen og luften.

9. april 1940: Norge blir angrepet

Angrepet 9. april 1940 var del av operasjon Weserübung, som også omfattet Danmark. Tyske styrker gikk mot norske havner og flyplasser for raskt å sikre kontroll over viktige deler av landet. Planen var å overrumple den norske ledelsen og få slutt på motstanden før den kunne organiseres.

I Oslofjorden ble framrykningen forsinket da Oscarsborg festning åpnet ild mot invasjonsstyrken. Senkingen av Blücher ga kongen, regjeringen og stortingsrepresentantene tid til å forlate Oslo.

Stortingspresident Carl Joachim Hambro organiserte evakueringen med tog til Hamar. Senere samme dag møttes Stortinget på Elverum. Elverumsfullmakten ga regjeringen adgang til å handle på Stortingets vegne når krigen gjorde det umulig å samle representantene.

Kongens og regjeringens nei

10. april krevde den tyske sendemannen Curt Bräuer at regjeringen Nygaardsvold skulle erstattes av en regjering ledet av Vidkun Quisling. Haakon VII avviste kravet og gjorde det klart at han heller ville abdisere, altså gå av som konge, enn å utnevne Quisling.

Regjeringen sluttet seg til avslaget. Kongens nei ble dermed både en politisk beslutning om fortsatt motstand og et samlende symbol. Kongen og regjeringen opprettholdt motstandslinjen og fortsatte flukten nordover.

Felttoget: to måneder med krig i Norge

Norske styrker forsøkte å forsinke den tyske framrykningen mens de ventet på alliert hjelp. Storbritannia og Frankrike sendte soldater, og polske avdelinger deltok i Nord-Norge. Kampene foregikk både til lands, til sjøs og i luften.

I Sør-Norge klarte ikke norske og allierte styrker å stanse tyskerne. Tysk kontroll over viktige flyplasser og forbindelser gjorde forsvarskampen vanskelig. De allierte trakk seg ut av området rundt Trondheim ved månedsskiftet april–mai.

I nord ble utviklingen annerledes. Under slaget om Narvik gjenerobret norske og allierte styrker byen 28. mai 1940. Men Tysklands framrykning i Frankrike førte til at de allierte besluttet å trekke styrkene sine ut av Norge.

Kongen og regjeringen forlot Tromsø 7. juni. De norske styrkene på fastlandet kapitulerte 10. juni 1940. Kapitulasjonen avsluttet felttoget, men ikke Norges deltakelse i verdenskrigen.

Byene som ble bombet

Tyske flyangrep rammet blant annet Elverum, Namsos, Steinkjer, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik i 1940. Bombene og brannene ødela store deler av bebyggelsen flere steder og gjorde mange mennesker hjemløse.

Senere i krigen bombet også allierte fly mål i Norge, som fabrikker, havneanlegg og tyske militære installasjoner. Slike angrep kunne ramme sivile. Kirkenes og andre steder i Øst-Finnmark ble gjentatte ganger utsatt for sovjetiske flyangrep mot den tyske krigsmakten.

Tidslinje: Norge under andre verdenskrig

1. September 1939
   Norge erklærer seg nøytralt ved krigsutbruddet.
2. 9. april 1940
   Tyskland angriper Norge. Blücher senkes i Drøbaksundet.
3. 10. april 1940
   Kongen og regjeringen avviser de tyske kravene.
4. 24. april 1940
   Josef Terboven utnevnes til rikskommissær.
5. 28. mai 1940
   Norske og allierte styrker gjenerobrer Narvik.
6. 7.–10. juni 1940
   Kongen og regjeringen forlater Norge. Styrkene på fastlandet kapitulerer.
7. 25. september 1940
   Terboven innsetter kommissariske statsråder. NS blir eneste lovlige parti.
8. Sommeren og høsten 1941
   Radioapparater inndras. NS-medlemmer får beholde radio.
9. 1. februar 1942
   Quisling blir ministerpresident i en NS-regjering.
10. 26. november 1942
    Den største deportasjonen av jøder fra Norge skjer med Donau.
11. 28. februar 1943
    Sabotører ødelegger tungtvannsanlegget på Vemork.
12. Oktober 1944
    Sovjetiske styrker rykker inn i Norge. Kirkenes frigjøres 25. oktober.
13. Høsten 1944–våren 1945
    Tvangsevakuering og ødeleggelser i Finnmark og Nord-Troms.
14. 8.–9. mai 1945
    Den tyske kapitulasjonen trer i kraft i Norge.
15. 7. juni 1945
    Kong Haakon vender tilbake til Oslo.

Hvem styrte det okkuperte Norge?

Okkupasjon betyr at en fremmed makt har militær kontroll over et land. I Norge lå den øverste sivile okkupasjonsmyndigheten hos Josef Terboven, som Hitler utnevnte til rikskommissær 24. april 1940. Tyske militære myndigheter og SS- og politiapparatet hadde egne kommandolinjer og omfattende makt.

Vidkun Quisling forsøkte å gripe makten gjennom en radiotale allerede 9. april. Kuppregjeringen hans varte bare noen dager. Etter en periode med Administrasjonsrådet og mislykkede forhandlinger om et nytt norsk samarbeidsstyre innførte Terboven en mer direkte nazistisk styringsordning.

25. september 1940 ble alle politiske partier bortsett fra Nasjonal Samling, NS, forbudt. Terboven inn satte kommissariske statsråder: departementsledere utpekt av okkupasjonsmakten, ikke en regjering med parlamentarisk grunnlag.

1. februar 1942 fikk Quisling tittelen ministerpresident og ledet en NS-regjering. Men okkupasjonsstyret hvilte fortsatt på tysk makt. NS forsøkte å nazifisere samfunnet, det vil si å omforme institusjoner, organisasjoner og undervisning etter nazistisk ideologi.

Hverdagsliv: rasjonering, køer og sensur

Varemangel preget dagliglivet. Importen fra land Tyskland var i krig med, stanset, samtidig som okkupasjonsmakten tok mat og utstyr til egne styrker. Familier måtte bruke mye tid på å skaffe nødvendige varer.

Rasjoneringen av mat og forbruksvarer skulle fordele begrensede forsyninger og hindre hamstring. Rasjoneringskort ga rett til å kjøpe bestemte mengder. Kortene erstattet ikke betaling og garanterte heller ikke at varen fantes i butikken.

Sukker, kaffe og mel ble rasjonert, og ordningen ble utvidet til blant annet brød, fett, kjøtt og melkeprodukter. Også tekstiler var mangelvarer. Lange køer og knappe rasjoner gjorde forsyningsarbeidet til en stor del av mange husholdningers hverdag.

Informasjonen var også kontrollert. Aviser og kringkasting ble underlagt sensur, altså kontroll med hva som kunne publiseres. Sommeren og høsten 1941 måtte de fleste levere inn radioapparatene sine for å hindre lytting til sendinger fra London; NS-medlemmer fikk beholde radio.

Noen gjemte apparater og lyttet i hemmelighet. Nyhetene ble formidlet videre muntlig eller gjennom illegale aviser, aviser som var ulovlige under okkupasjonsstyret. Slik ble tilgang til usensurert informasjon en del av motstanden.

Motstand: mer enn sabotasje

Hjemmefronten er en samlebetegnelse for den sivile og militære motstanden i det okkuperte Norge. Motstand kunne være å nekte å følge nazistiske pålegg, spre nyheter, hjelpe flyktninger eller samle opplysninger til de allierte. Kvinner og menn deltok i disse nettverkene.

Lærernes protester i 1942 var rettet mot nazifisering av skolen og tvungent medlemskap i Norges Lærersamband. Om lag 1 100 lærere ble arrestert. Kirken og andre organisasjoner motsatte seg også at NS skulle bestemme over deres virksomhet.

Milorg og etterretningen

Milorg, forkortelse for Militærorganisasjonen, bygde opp en hemmelig militær styrke. En hovedoppgave var å forberede frigjøringen og beskytte viktige anlegg ved overgangen til fred. Ved krigens slutt kunne organisasjonen mobilisere omkring 40 000 menn og kvinner.

Etterretningsorganisasjoner som XU samlet opplysninger om tyske styrker og installasjoner. Sabotasje ble mer utbredt mot slutten av okkupasjonen. Motstandsgruppene var ikke alltid enige om tempoet: aktive angrep kunne svekke tyskerne, men også utløse arrestasjoner og represalier, straff rettet mot andre enn dem som hadde utført aksjonen.

Sabotører og forbindelsen til Storbritannia

Kompani Linge var en norsk spesialavdeling under britisk kommando som gjennomførte operasjoner i Norge og støttet motstandsarbeidet. Tungtvannsaksjonen på Vemork natt til 28. februar 1943 skulle hindre tysk tilgang til tungtvann til atomforskning.

I Oslo utførte sabotører som Max Manus og Gunnar Sønsteby aksjoner mot tyske interesser. Kommunistiske grupper, blant dem Osvaldgruppen, hadde også en viktig rolle i sabotasjevirksomheten.

Shetlandsgjengen bandt Norge og Storbritannia sammen gjennom hemmelige sjøtransporter. Avdelingen fraktet agenter, våpen og utstyr til Norge og flyktninger ut av landet.

Norge fortsatte krigen fra utlandet

Regjeringen Nygaardsvold etablerte seg i London og fortsatte som Norges lovlige regjering. Norske sjø-, land- og luftstyrker ble bygd opp utenfor landet. Denne innsatsen omtales gjerne som utefronten, i motsetning til hjemmefronten.

En stor del av handelsflåten befant seg utenfor tysk kontroll. Gjennom Nortraship disponerte norske myndigheter over tusen skip som bidro til den allierte krigsinnsatsen. Krigsseilerne fraktet forsyninger over farlige havområder og var utsatt for ubåter, miner og flyangrep.

Etterkrigsstatistikken registrerte omkring 3 000 norske sjøfolk i utenriksfarten som krigsdøde. Dette tallet omfatter bare norske statsborgere og må ikke forveksles med alle norske og utenlandske sjøfolk som omkom i norsk skipsfart under krigen. Handelsflåten bidro også økonomisk til å opprettholde den norske krigsinnsatsen.

Jødeforfølgelsen og deportasjonene

Forfølgelsen av jødene i Norge var del av Holocaust, det nazistiske folkemordet på Europas jøder. Jødiske innbyggere ble registrert, fratatt eiendom og arrestert. Norsk politi og norske NS-myndigheter medvirket i forfølgelsen.

26. oktober 1942 ble mange jødiske menn arrestert. 26. november fulgte massearrestasjoner av kvinner og barn. Samme dag forlot Donau Oslo med over 500 jøder om bord; de ble sendt videre til Auschwitz i det tyskokkuperte Polen.

Antallet deporterte angis til 772–773 i ulike opptellinger. Bjarte Bruland beregnet i 2017 antallet til 773. Rolf Golombek og Irene Levins gjennomgang fra 2023 korrigerte det til 772 deporterte fra Norge og 37 overlevende, slik tallene gjengis i SNLs fagartikkel om Holocaust i Norge.

Forskjellene skyldes blant annet korrigerte personlister og avgrensninger. Mange andre jøder unnslapp ved å flykte, særlig til Sverige. De fikk hjelp fra både organiserte fluktnettverk og enkeltpersoner.

Fengsler, fangeleirer og tvangsarbeid

Okkupasjonsmakten og det norske statspolitiet brukte arrestasjoner, tortur og henrettelser for å bekjempe motstand. Nordmenn ble holdt i fengsler og fangeleirer som Grini og Falstad, og mange ble sendt videre til tyske fengsler og konsentrasjonsleirer.

Også utenlandske fanger fikk en sentral plass i okkupasjonens økonomi. Sovjetiske krigsfanger og jugoslaviske fanger ble satt til å bygge blant annet veier, jernbane og befestninger. Sult, sykdom, mishandling og drap kostet tusenvis av dem livet.

Disse fangene må regnes med når krigens menneskelige omkostninger på norsk jord vurderes. Statistikken over norske krigsdøde omfatter dem ikke, fordi de ikke var norske statsborgere.

Finnmark og Nord-Troms: frigjøring og ødeleggelse

Krigen i nord var knyttet til kampene mellom Tyskland og Sovjetunionen. Sovjetiske styrker krysset grensen til Norge 18. oktober 1944 og frigjorde Kirkenes 25. oktober. Øst-Finnmark ble dermed frigjort før resten av landet.

Under tilbaketrekningen brukte tyskerne brent jords taktikk: hus, forsyninger og infrastruktur skulle ødelegges slik at fienden ikke kunne bruke dem. Brenningen av Finnmark og Nord-Troms rammet boliger, fiskevær, gårder, kaier og veiforbindelser.

Om lag 50 000 mennesker ble tvangsevakuert sørover. Omkring 23 000 i Finnmark unndro seg evakueringen. Mange måtte klare seg gjennom vinteren i provisoriske husrom, huler og gammer.

Ødeleggelsene rammet norske, samiske og kvenske lokalsamfunn. For dem som mistet hjem og levebrød, var frigjøringen også begynnelsen på en lang periode med flyktningtilværelse og gjenreisning.

Hvor mange nordmenn døde under krigen?

Etterkrigsstatistikken registrerte 10 262 norske krigsdødsfall fra 9. april 1940 til 8. mai 1945. Tallet gjelder norske statsborgere som døde i Norge og utlandet. Det omfatter blant annet soldater, sjøfolk, sivile og fanger.

Tallet er ikke det samme som antallet nordmenn drept av tyskerne. Det inkluderer også 689 falne i tysk tjeneste på østfronten og dødsfall med andre årsaker eller ansvarlige. Utenlandske statsborgere som døde i Norge, er ikke med.

For å forstå dødstallene må det derfor skilles mellom norske statsborgere, alle døde på norsk jord og bestemte offergrupper. Tallene kan ikke brukes om hverandre eller uten videre legges sammen.

Frigjøringen i mai 1945

8. mai 1945 er Norges frigjøringsdag. Den tyske kapitulasjonen trådte i kraft ved midnatt mellom 8. og 9. mai. Okkupasjonen tok slutt uten et nytt stort felttog i Norge.

Hjemmestyrkene rykket fram og tok vakt- og ordensoppgaver. Allierte avdelinger og norske polititropper fra Sverige kom til landet og bidro til avviklingen av okkupasjonsstyret. Norske myndigheter vendte tilbake fra eksil.

Kronprins Olav ankom Oslo 13. mai sammen med en regjeringsdelegasjon. Kong Haakon kom hjem 7. juni, på dagen fem år etter at han hadde forlatt Norge. Demokratiets institusjoner ble gjenopprettet, og høsten 1945 ble det holdt stortingsvalg.

Landssvikoppgjøret og fredens vanskelige sider

Landssvikoppgjøret var rettsoppgjøret mot nordmenn som hadde bistått fienden. Det omfattet blant annet NS-medlemskap, angiveri, vold og økonomisk samarbeid. Straffene varierte fra bøter og tap av rettigheter til fengsel og dødsstraff.

Omtrent 93 000 saker ble etterforsket, og omkring 46 000 personer ble straffet. 25 nordmenn ble henrettet. Rettsoppgjøret mot utenlandske krigsforbrytere var et eget spor og må skilles fra oppgjøret med norske landssvikere.

Ikke alle reaksjoner etter frigjøringen skjedde innenfor rettsoppgjøret. Kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater, kunne bli utsatt for skamklipping, trakassering og internering, selv om forholdet i seg selv ikke var straffbart. De såkalte tyskerjentene og krigsbarna møtte også stigmatisering etter krigen.

Norges krig var del av en verdenskrig

Norges skjebne ble ikke avgjort bare i Norge. Okkupasjonen sprang ut av krigen ført av Adolf Hitlers regime, mens Storbritannia under Winston Churchill ble den norske eksilregjeringens viktigste base.

Tyske nederlag på østfronten, blant annet ved Stalingrad i 1943, og den allierte landgangen på D-dagen 6. juni 1944 var del av utviklingen som førte til Tysklands nederlag. I Norge ble den siste fasen av motstandsarbeidet også rettet mot å forsinke tyske troppeoverføringer til kontinentet.

Da Norge ble fritt i mai 1945, fortsatte krigen i Asia. Atombombene over Hiroshima og Nagasaki falt i august, og Japan undertegnet kapitulasjonen 2. september 1945. Norges frigjøringsdag og slutten på hele verdenskrigen er derfor ikke samme dato.