Milorg og hjemmefronten: motstandskampen i Norge

Milorg var den hemmelige militære motstandsorganisasjonen i det okkuperte Norge, opprettet våren 1941 for å forberede frigjøringen. Hjemmefronten var et bredere begrep som omfattet både militær og sivil motstand: lærernes protester, kirkekampen, idrettsstreiken, illegal presse og hemmelig etterretning.

Hva var forskjellen på hjemmefronten og Milorg?

Hjemmefronten var ikke én organisasjon med én medlemsliste. Begrepet omfattet mennesker og nettverk som bekjempet okkupasjonsstyret gjennom sivil ulydighet, informasjon, flukthjelp, etterretning og militære forberedelser. Milorg var den organiserte militære delen av denne motstanden.

Etter angrepet 9. april 1940 og nederlaget i felttoget måtte motstanden finne andre former enn åpen krigføring. Under okkupasjonen av Norge forsøkte Nasjonal Samling å nazifisere samfunnet: gjøre skoler, organisasjoner og offentlige institusjoner lydige mot nazistisk ideologi og styre.

De sivile ledergruppene Kretsen og Koordinasjonskomiteen formidlet motstandens paroler, altså felles oppfordringer om hvordan folk skulle handle. Samarbeidet med Milorg utviklet seg gradvis til en samlet hjemmefrontledelse. Målet var å gjenopprette demokratiet og de lovlige norske myndighetene.

Hva gjorde Milorg under krigen?

Milorg ble opprettet våren 1941 for å bygge en undergrunnshær som kunne støtte norske og allierte styrker ved frigjøringen. Den 20. november 1941 anerkjente eksilregjeringen organisasjonen og la den under Hærens overkommando, senere Forsvarets overkommando.

Arbeidet omfattet rekruttering, organisering og hemmelige militære forberedelser. Milorg hadde en sentralledelse og lokale avdelinger. Arrestasjoner og avsløringer kunne ødelegge nettverk som hadde tatt lang tid å bygge opp.

Hvem ledet Milorg?

Jens Christian Hauge ble den ledende personen i Milorg i løpet av 1943 og beholdt denne rollen frem til frigjøringen. Han var jurist, ikke yrkesoffiser. Under hans ledelse ble samarbeidet med eksilregjeringen og den sivile hjemmefrontledelsen styrket.

Milorg var dermed ikke en frittstående geriljabevegelse som bestemte alle mål selv. Organisasjonen inngikk i norske og allierte frigjøringsplaner, og aksjonene måtte tilpasses den overordnede krigføringen.

Våpen, trening og sabotasje

Fra årsskiftet 1942–1943 satset Milorg sterkere på opplæring med hjelp fra Kompani Linge. Instruktører og radiooperatører bidro til å gjøre lokale avdelinger bedre forberedt. Fra høsten 1944 økte de allierte flyslippene av våpen og forsyninger kraftig.

I 1944 deltok Milorg-grupper i ødeleggelsen av registre som kunne brukes til å innkalle ungdom til tvungent arbeid. Senere ble angrep mot oljedepoter, verksteder og transportforbindelser trappet opp. Sabotasje kunne hindre tyske forsyninger, men også utløse arrestasjoner og represalier, altså straffetiltak fra okkupasjonsmakten.

Milorg var ikke alene om væpnet motstand. Kommunistiske motstandsgrupper drev også sabotasje, og forholdet mellom ulike deler av motstanden var tidvis konfliktfylt. Det er derfor misvisende å bruke Milorg som navn på all norsk motstandsvirksomhet under andre verdenskrig.

Sivil motstand: lærerne, kirken og idretten

Sivil motstand gjorde det vanskeligere å gjennomføre den politiske omformingen av samfunnet. Når store yrkesgrupper og organisasjoner nektet å samarbeide, fikk regimet problemer med å omsette vedtak i praksis.

Lærerstriden i 1942

Den 5. februar 1942 innførte Quisling-regimet pliktig medlemskap i Norges Lærersamband. Skolen skulle samtidig medvirke til å oppdra barn og ungdom til nasjonalsosialister. Under lærerstriden sendte 11 000 lærere individuelle protestbrev mot det påtvungne medlemskapet.

Omtrent 1 100 lærere ble arrestert, og rundt 650 ble sendt til tvangsarbeid i Kirkenes. De internerte fikk vende hjem i løpet av høsten, på vilkår av at de godtok medlemskap i et lærersamband som myndighetene nå lovet skulle være upolitisk. Motstanden fortsatte i skjulte former og bidro til å stanse planene om nazistisk nyordning.

Kirkekampen

Kirken protesterte mot regimets inngrep og rettsløshet. Biskopene la ned sine statlige embeter 24. februar 1942. Fra påskedag, 5. april, fulgte det store flertallet av prestene etter.

Bekjennelsesskriftet Kirkens Grunn begrunnet bruddet med det statlige kirkestyret. Prestene sluttet ikke dermed å betjene menighetene, men avviste regimets myndighet over kirken. Biskop Eivind Berggrav var en sentral skikkelse i denne kampen.

Idrettsstreiken begynte i 1940

Idrettsstreiken startet allerede i november 1940, ikke i 1942. Bakgrunnen var at myndighetene avsatte ledelsen i Norges idrettsforbund og forsøkte å overta styringen av idretten.

Utøvere og publikum boikottet den nazifiserte idrettens arrangementer. Samtidig fortsatte aktivitet og konkurranser i hemmelighet. Boikotten varte til frigjøringen og hindret regimet i å bruke den organiserte idretten som et vellykket propagandaredskap.

XU: hemmelig informasjon til de allierte

XU var den største etterretningsorganisasjonen som arbeidet for norske og allierte myndigheter i det okkuperte Norge. Etterretning betyr innsamling og vurdering av opplysninger som kan brukes i militære og politiske beslutninger.

Medarbeiderne kartla tyske tropper, festningsanlegg, forsyningslagre og transportforbindelser. Rapporter, fotografier og kartskisser ble smuglet til Sverige og sendt videre til Storbritannia. Materialet ga grunnlag for langsiktig planlegging av allierte operasjoner.

Omkring 2 400 personer var tilknyttet XU i løpet av okkupasjonen, men dette er et anslag over hele perioden, ikke et samtidig medlemstall. Arbeidet var noe annet enn sabotasje: Oppgaven var først og fremst å skaffe informasjon uten å bli oppdaget.

Illegal presse holdt informasjonen i omløp

Okkupasjonsmakten kontrollerte den lovlige pressen, og i 1941 måtte nordmenn som ikke var medlemmer av Nasjonal Samling, levere inn radioapparatene sine. Mange beholdt likevel apparater i skjul. Illegale aviser, altså aviser fremstilt og distribuert i hemmelighet, spredte nyheter fra alliert kringkasting og oppfordringer fra motstandsbevegelsen.

Blant avisene var Bulletinen, London-Nytt og Friheten. Mange utgaver ble skrevet på maskin og mangfoldiggjort med stensiler, en metode for å lage flere kopier av samme tekst. Distribusjonen var like nødvendig som skrivingen: Avisene måtte bringes videre uten at politi og angivere avslørte nettverket.

Det ble utgitt mer enn 300 illegale blader i Norge under okkupasjonen, ifølge Store norske leksikon. Både produksjon og spredning kunne føre til fengsling eller dødsstraff. Den sivile informasjonskampen var derfor ikke en risikofri motsetning til den væpnede motstanden.

Tidslinje: fra holdningskamp til frigjøring

1. 1940
   Norge okkuperes. Sivil motstand og hemmelige nettverk vokser frem.
2. November 1940
   Idrettsstreiken begynner.
3. Våren 1941
   Milorg opprettes.
4. 20. november 1941
   Eksilregjeringen anerkjenner Milorg.
5. 1942
   Lærerstriden og kirkekampen skjerpes.
6. 1943
   Jens Christian Hauge blir den ledende personen i Milorg.
7. 1944
   Sabotasjen trappes opp. Hjemmestyrkene blir en vanlig betegnelse på Milorg.
8. 8. mai 1945
   Frigjøringen innleder overgangen fra hemmelig motstand til åpen tjeneste.

Hjemmestyrkene ved frigjøringen

Hjemmestyrkene, forkortet HS, var det offisielle navnet på Milorg. Betegnelsen ble vanlig fra høsten 1944 og understreket at mannskapene var en del av Norges forsvar under norsk og alliert kommando.

Ved frigjøringen i mai 1945 fikk styrkene oppgaver innen vakthold, sikring og orden. De skulle også beskytte viktige anlegg mot ødeleggelse. Den forberedte undergrunnshæren ble dermed brukt til å sikre overgangen til fred, ikke til et stort avsluttende felttog.

Store norske leksikons Milorg-artikkel angir i underkant av 40 000 mobiliserbare befal og mannskaper 9. mai. Med hjelpeavdelinger oppsatt i maidagene steg styrken til nærmere 48 000. Artikkelen om Hjemmestyrkene oppgir rundt 48 000 ved frigjøringen; tallene bør derfor ikke leses som én nøyaktig opptelling på samme dato.

Norges Hjemmefrontmuseum

Norges Hjemmefrontmuseum ligger på Akershus festning i Oslo. Gjenstander, fotografier og dokumenter belyser både den sivile og militære motstanden fra 1940 til 1945.

Samlingene omfatter blant annet våpen, sambandsutstyr, sabotasjemateriell og gjenstander fra sivilt dagligliv. Museets arkiver bevarer også dokumentasjon etter motstandsorganisasjonene. Materialet gjør det mulig å undersøke motstandskampen utover de mest kjente sabotasjeaksjonene.