Shetlandsgjengen og Shetlands-Larsen: den hemmelige Nordsjøfarten

Shetlandsgjengen fraktet agenter og militært utstyr til det okkuperte Norge og førte flyktninger tilbake til Shetland under andre verdenskrig. Den hemmelige trafikken, kjent som Shetlandsbussen, brukte først fiskeskøyter og fra høsten 1943 tre amerikanskbygde ubåtjagere. Leif Andreas Larsen, kalt Shetlands-Larsen, ble avdelingens mest kjente skipper.

Hva gjorde Shetlandsgjengen?

Shetlandsgjengen var en norsk avdeling som holdt en hemmelig sjøforbindelse åpen mellom Storbritannia og det okkuperte Norge. Båtene førte blant annet personell fra Kompani Linge, etterretningsfolk og militære forsyninger over Nordsjøen. Tilbake kunne de ta med mennesker som måtte flykte.

Avdelingen stod først under britisk kommando; senere kom nordmenn med i ledelsen. Oppdragene ble utført for norske myndigheter i samarbeid med britisk etterretning og Special Operations Executive, SOE, som organiserte sabotasje og motstand i okkuperte land. Shetlandsgjengen utførte også enkelte mineleggingsoppdrag og aksjoner mot tyske skip.

Ruten over Nordsjøen

Forbindelsen oppstod etter det tyske angrepet 9. april 1940. Norske fiskebåter og sjøfolk hadde kommet seg til Storbritannia, mens motstandsgruppene hjemme trengte våpen, ledere og opplæring. Noen av båtene og mannskapene kunne brukes til å opprettholde kontakten.

Den operative basen lå først ved Lunna på Shetland. I 1942 ble den flyttet til Scalloway, som forble base resten av krigen. Lokalsamfunnet tok imot nordmennene, og havnen ble utgangspunkt for de hemmelige toktene.

Dette var ikke én fast rute til én norsk havn. Oppdragene gikk til forskjellige steder langs kysten, der folk på land måtte organisere mottak og videre transport. Våpen og instruktører skulle frem til motstandsbevegelsen, ikke bare over havet.

Mange turer gikk i de mørke vintermånedene. Mørket hjalp båtene med å unngå oppdagelse, men vinterværet gjorde overfarten farligere. Mannskapene måtte dermed håndtere både tysk overvåking og et hav som kunne gjøre en liten skøyte hjelpeløs.

Fiskeskøytene og tapene

I begynnelsen brukte avdelingen vanlige norske fiskeskøyter. De kunne se ut som sivile fiskefartøyer, men var langsomme og hadde begrenset bevæpning. Etter hvert som tyskerne skjerpet vaktholdet med fly og patruljefartøyer, ble svakhetene mer alvorlige.

Til sammen gikk ti skøyter tapt, og 44 av avdelingens menn omkom i skøyteperioden. Tapene utløste krav om bedre og raskere båter. Tallet 44 gjelder avdelingens egne menn, ikke et samlet dødstall for alle passasjerer og flyktninger i Nordsjøfarten.

Shetlandsgjengen må også skilles fra hele den norske krigsinnsatsen til sjøs. Mens denne avdelingen utførte hemmelige spesialoppdrag, fraktet krigsseilerne i handelsflåten forsyninger i langt større målestokk. Begge virksomhetene var utsatt for angrep og forlis.

Ubåtjagerne som endret trafikken i 1943

Høsten 1943 fikk den norske marinen tre amerikanskbygde ubåtjagere: «Hitra», «Hessa» og «Vigra». En ubåtjager er et mindre krigsfartøy bygget for å bekjempe ubåter. Her ble fartøyene i stedet brukt til hemmelig transport.

De tre fartøyene heiste norsk kommando 26. oktober 1943. «Hitra» gjorde sin første tur til Norge 17. november. Større fart og bedre bevæpning ga mannskapene bedre muligheter til å gjennomføre oppdragene og komme unna angrep.

Overgangen fikk en tydelig virkning: Ingen menneskeliv gikk tapt på ubåtjagernes oppdrag mellom Shetland og Norge. Dette betyr ikke at tjenesten var ufarlig, men de nye fartøyene fjernet mye av sårbarheten ved skøytetrafikken.

Hvor mange turer og hvor mye utstyr?

Antallet oppdrag er ikke oppgitt helt likt i oversiktene. En eldre historikk om «Hitra» oppgir 114 turer med ubåtjagerne, mens Scalloway Museum og brosjyren til Frigjøringskonvoien 2025 oppgir 116. Det dokumenterte spennet i disse oversiktene er dermed 114–116 turer.

I brosjyren til Frigjøringskonvoien 2025 er skøyteperioden oppført med 89 turer. Samlet fraktet skøytene og ubåtjagerne 373 flyktninger ut av Norge og satte 192 agenter i land. Den eldre «Hitra»-historikken oppgir 383 tonn militært utstyr, mens brosjyren avrunder mengden våpen og forsyninger til rundt 400 tonn.

Hvem var Shetlands-Larsen?

Leif Andreas Larsen ble født i Bergen 9. januar 1906. Han hadde sjømannserfaring og kjente lokale farvann på Vestlandet. Etter å ha deltatt i vinterkrigen i Finland og kampene i Norge i 1940, dro han fra Herdla med «Motig» 9. februar 1941.

Larsen tjenestegjorde først som maskinist og ble deretter skipper. I oktober 1941 forliste «Nordsjøen» på Nordmøre. Han og andre tok seg tilbake til Shetland med skøyta «Arthur».

Det mislykkede angrepet på «Tirpitz»

I oktober 1942 ledet Larsen et forsøk på å angripe slagskipet «Tirpitz» i Åsenfjorden med bemannede torpedoer. De bemannede torpedoene slet seg løs i uvær og gikk tapt, og angrepet måtte oppgis. «Arthur» ble senket, og flukten gikk via Sverige til Storbritannia.

Etter overgangen til ubåtjagere førte Larsen «Vigra» resten av krigen. Han mottok blant annet Krigskorset med to sverd og flere britiske tapperhetsutmerkelser. Han døde i Bergen 12. oktober 1990.

Tidslinje: Shetlandsgjengen 1941–1945

1. 1941
   Hemmelig transport med norske fiskeskøyter.
2. 9. februar 1941
   Larsen forlater Norge med «Motig».
3. 1942
   Den operative basen flyttes til Scalloway.
4. Oktober 1942
   Larsens forsøk på å angripe «Tirpitz» mislykkes.
5. 26. oktober 1943
   «Hitra», «Hessa» og «Vigra» heiser norsk kommando.
6. 17. november 1943
   «Hitra» gjør sin første tur til Norge.
7. 1945
   Den hemmelige krigstrafikken avsluttes ved frigjøringen.

Filmen og minnet om mannskapene

Filmen «Shetlandsgjengen» fra 1954 gjorde innsatsen kjent for et større publikum. Flere av deltakerne, blant dem Larsen, spilte seg selv. Filmen er likevel en dramatisering, ikke en fullstendig dokumentasjon av oppdragene.

Ved 50-årsjubileet for frigjøringen i 1945 ble Knut Steens monument over Shetlandsgjengen avduket i Bergen. På minnesmerket i Scalloway står navnene til de 44 falne mannskapene.