Brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944–1945

Brenningen av Finnmark og Nord-Troms var den tyske okkupasjonsmaktens ødeleggelse av boliger, næringsliv og infrastruktur under tilbaketrekningen i 1944–1945. Ca. 50 000 mennesker ble tvangsevakuert, mens tusenvis unngikk evakueringen. Sovjetiske styrker frigjorde Kirkenes 25. oktober 1944, men langs Finnmarkskysten fortsatte ødeleggelser og tyske aksjoner gjennom vinteren og våren.

Hvorfor ble Finnmark og Nord-Troms brent?

Høsten 1944 trakk tyske styrker seg tilbake fra Finland og fronten mot Sovjetunionen. Finland hadde inngått våpenstillstand med Sovjetunionen og måtte drive de tyske styrkene ut. Tyskerne skulle etablere en ny forsvarsstilling ved Lyngen i Troms.

Tilbaketrekningen ble en katastrofe for sivilbefolkningen. Under andre verdenskrig var Finnmark blitt et viktig område for tysk krigføring i nord. Nå skulle store deler av landsdelen gjøres ubeboelig.

Den brente jords taktikk betyr å ødelegge bygninger, transportforbindelser og forsyninger som en framrykkende fiende kan bruke. I Finnmark og Nord-Troms rammet dette også selve livsgrunnlaget til befolkningen: hjem, fiskebruk, gårder og offentlige tjenester.

Frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 1944

Sovjetiske styrker frigjorde Kirkenes 25. oktober 1944 og rykket videre mot Tana. Samme dag nådde soldater Bjørnevatn, der sivile hadde søkt tilflukt i gruvegangene. Befolkningen kom ut fra skjulestedene og møtte styrkene som hadde drevet tyskerne bort.

Frigjøringen betydde ikke at hverdagen straks ble normal. Boliger og forsyninger var ødelagt, og befolkningen måtte klare seg gjennom vinteren i et hardt rammet område. Den norske regjeringen i London etablerte i november kontakt med sivile myndigheter i Øst-Finnmark, slik det framgår av arkivmaterialet om frigjøringen og gjenreisningen.

Frigjøringen i øst og nedbrenningen lenger vest foregikk altså samtidig. Finnmarks krigsslutt skilte seg dermed fra det meste av Norge under okkupasjonen.

Ordren om tvangsevakuering

28. oktober 1944 ga Hitler ordre om tvangsevakuering av sivilbefolkningen øst for Lyngen og omfattende ødeleggelser. Generaloberst Lothar Rendulic, sjef for den tyske 20. bergarmé, fikk ansvaret for gjennomføringen. Rikskommissær Josef Terboven hadde presset på for tiltakene.

Oppfordringer og trusler om å evakuere hadde ikke fått den virkningen okkupasjonsmyndighetene ønsket. Nå ble folk tvunget bort. Tvangsevakueringen omfattet ca. 50 000 mennesker; et helt nøyaktig antall er ikke kjent.

Flyktninger i eget land

De evakuerte ble sendt sørover. Mange kom til Nordland og Sør-Troms, mens andre ble plassert lenger sør i landet. De trengte husly, mat, klær og helsehjelp, og måtte leve med uvissheten om når de kunne vende hjem.

Tyske myndigheter utstyrte dem med kontrollbøker for evakuerte som de alltid skulle bære med seg. Bøkene inneholdt opplysninger om identitet, oppholdssted, reiser og støtte. Norske myndigheter og hjelpeorganisasjoner fortsatte å bruke dem etter krigen.

Hva ble ødelagt?

Ødeleggelsene omfattet langt mer enn boliger. Under tilbaketrekningen ble også skoler, butikker, fiskebruk og helseinstitusjoner ødelagt. Dermed forsvant både arbeidsplasser og tjenester som lokalsamfunnene var avhengige av.

SSBs oversikt over raseringen oppgir blant annet 11 000 ødelagte bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 106 skoler og 21 sykehus og sykestuer. Tallene gjelder ødeleggelsene under den tyske tilbaketrekningen i Finnmark og Nord-Troms.

Overvintrerne: de som unngikk evakueringen

Tusenvis ble igjen. Nasjonalarkivet anslår omkring 20 000 som unngikk evakueringen, mens Store norske leksikon oppgir ca. 23 000 i Finnmark og ca. 400 i Nord-Troms. Tallene er anslag, ikke fullstendige opptellinger.

Disse menneskene kalles gjerne overvintrere. Noen forberedte skjulesteder i huler og gammer, jorddekte hytter, mens andre flyktet med det de kunne bære. Ikke alle bodde i huler, og forholdene var svært forskjellige.

Vinteren var preget av kulde, sykdom, matmangel og frykt. I skjulestedene måtte folk unngå å bli oppdaget av tyske patruljer som kunne tvinge dem til å evakuere. Dette er en sentral del av Gjenreisningsmuseets framstilling av overvintringen.

Faren varte nesten helt til krigens slutt. På Hopseidet ble seks sivile fiskere drept av tyske styrker 6. mai 1945, bare to dager før frigjøringsdagen 8. mai.

Tidslinje: fra frigjøring til hjemkomst

1. 25. oktober 1944
   Sovjetiske styrker frigjør Kirkenes og når Bjørnevatn.
2. 28. oktober 1944
   Hitler gir ordre om tvangsevakuering og ødeleggelser øst for Lyngen.
3. November 1944
   Den norske eksilregjeringen etablerer kontakt med sivile myndigheter i Øst-Finnmark.
4. Vinteren 1944–1945
   Overvintrere lever i skjul; tyske aksjoner fortsetter langs kysten.
5. 6. mai 1945
   Seks sivile fiskere blir drept på Hopseidet.
6. 8. mai 1945
   Den tyske kapitulasjonen avslutter okkupasjonen i Norge.
7. Sommeren 1945
   Mange evakuerte vender hjem til tross for myndighetenes reiseforbud.
8. 1946
   Den permanente boligbyggingen kommer i gang.

Hjem til ruinene og gjenreisningen

Etter frigjøringen ville mange raskt hjem. Myndighetene forbød hjemreise i mai 1945 på grunn av minefare og boligmangel, men rundt 40 prosent av de tvangsevakuerte dro tilbake allerede samme sommer. De første måtte bo i telt eller enkle, midlertidige skjul.

Gjenoppbyggingen krevde materialer, transport, håndverkere og penger som det var knapphet på. Brakker ga midlertidig husly, før permanente boliger gradvis tok over. Mange nye hus ble bygd etter typetegninger, og byene og bygdene fikk et annet preg enn før krigen.

Ved utgangen av 1946 var rundt 90 prosent av befolkningen tilbake i Finnmark og Nord-Troms. Det tok likevel omtrent ti år før antallet boliger igjen nådde førkrigsnivået. Gjenreisningen etter 1945 handlet derfor både om hjemkomst og om mange års arbeid med å bygge opp lokalsamfunnene på nytt.