Gjenreisningen av Norge etter 1945

Gjenreisningen er perioden fra frigjøringen i 1945 og fram mot midten av 1950-tallet, da Norge bygde opp igjen det krigen hadde ødelagt. Hardest rammet var Finnmark og Nord-Troms, som tyskerne brente ned høsten 1944. Arbeidet ble styrt av staten gjennom planøkonomi, rasjonering, Husbanken og fra 1948 også amerikansk Marshallhjelp.

Hva var gjenreisningen?

Gjenreisning betyr å bygge opp igjen noe som er ødelagt. I norsk historie brukes ordet om tiden etter frigjøringen i mai 1945, da hus, fabrikker, skip, veier og bruer skulle erstattes og økonomien settes i gang igjen. Perioden er første kapittel i etterkrigstiden.

Gjenreisningen hadde to sider. Den ene var det fysiske arbeidet: boliger, kaier, kraftverk og fiskebruk. Den andre var politisk: Staten tok en mye større rolle i økonomien enn før krigen, og mange av ordningene som ble innført, la grunnlaget for den senere velferdsstaten.

Hvor store var ødeleggelsene?

Skadene var svært ujevnt fordelt. Byer som Bodø, Kristiansund, Molde, Steinkjer, Namsos og Elverum var blitt bombet og brent under felttoget våren 1940. I 1940 opprettet Administrasjonsrådet kontoret Brente steders regulering, som laget nye byplaner for 27 byer og tettsteder. Gjenreisningen av disse byene begynte derfor midt under krigen.

Den største ødeleggelsen kom helt på slutten. Under tilbaketrekningen høsten 1944 brukte den tyske okkupasjonsmakten brent jord-taktikk i Finnmark og Nord-Troms, og om lag 50 000 mennesker ble tvangsevakuert. Les mer om dette i artikkelen om brenningen av Finnmark.

Tallene varierer mellom oversiktene fra Nasjonalarkivet og Norsk Folkemuseum. Historikeren Arvid Petterson anslår på Norgeshistorie at skadene i nord utgjorde om lag en tredel av de samlede materielle krigsskadene i Norge. Store norske leksikon oppgir ca. 12 000 ødelagte boliger i Finnmark og ca. 20 000 i hele landet. Kildene oppgir ulike anslag; om lag 11 000–12 000 ødelagte boliger i nord er et vanlig spenn.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms

Reiseforbud som folk trosset

I mai 1945 forbød myndighetene de evakuerte å reise hjem. Landsdelen var full av miner, og det fantes nesten ingen steder å bo. Forbudet ble likevel brutt i stor skala: Om lag 40 prosent reiste hjem allerede sommeren 1945, og ved utgangen av 1946 var rundt 90 prosent tilbake. Mange bodde i jordgammer, brakker og provisoriske skur de første vintrene.

Finnmarkskontoret og gjenreisningshusene

Arbeidet ble ledet av Finnmarkskontoret i Harstad, som hadde over 800 ansatte og sju distriktskontorer. Staten utlyste en arkitektkonkurranse om hustyper som kunne bygges raskt, og i 1947 kom en samling på 26 typehus. Omtrent to tredeler av boligene fra gjenreisningstiden ble bygget etter typetegninger, ifølge Bygg og Bevar.

Gjenreisningshusene er nøkterne og funksjonelle, ofte med saltak og en planløsning der rommene ligger rundt én pipe. Mange syntes de brøt med lokal byggeskikk, men i dag regnes de som viktige kulturminner. Riksantikvaren regner gjenreisningsbyen Hammerfest som et kulturminne av nasjonal interesse.

Ti år før boligene var tilbake

Krigsskadeerstatningene dekket ofte ikke kostnadene ved å bygge nytt. Mange bygde bare for det erstatningen dekket og gjorde mye av arbeidet selv, gjerne på de gamle grunnmurene. Det tok rundt ti år før antallet boliger i nord var tilbake på førkrigsnivå. Gjenreisningen hadde også en fornorskende side. Byråkratiet var norskspråklig, og samisk og kvensk byggeskikk forsvant i stor grad da de nye bygdene reiste seg. Mange gikk i disse årene over fra samisk til norsk som hovedspråk, en utvikling som henger sammen med den lange fornorskningspolitikken.

Boligmangel og Husbanken

Boligmangelen gjaldt hele landet, ikke bare nord. Det var nesten ikke bygget boliger under krigen, folk flyttet til byene, og fødselstallene var rekordhøye. I 1946 ble underskuddet beregnet til rundt 140 000 boliger, ca. 18 prosent av boligmassen.

Svaret ble Den Norske Stats Husbank, opprettet 1. mars 1946. Husbanken ga billige lån, kommunene skaffet tomter og regulerte, og boligbyggelag som OBOS bygde. Målet for en familiebolig var tre rom og kjøkken på minst 75 kvadratmeter, og boutgiftene skulle ikke overstige 20 prosent av en industriarbeiders inntekt. Ordningen er beskrevet i Store norske leksikon.

Planøkonomi, rasjonering og «stram livreim»

Alle de store partiene sto bak et felles program sommeren 1945, og ved valget i oktober samme år fikk Arbeiderpartiet rent flertall. Regjeringen til Einar Gerhardsen styrte økonomien tett, med erfaringer både fra arbeidsledigheten i mellomkrigstiden og fra krigens planøkonomi.

• Investering før forbruk: Staten prioriterte skip, kraftverk og industri. Norsk Jernverk i Mo i Rana ble vedtatt i 1946.
• Prisregulering og subsidier: Finansminister Erik Brofoss holdt prisene nede for å hindre inflasjon.
• Rasjonering: Matvarer, tekstiler og skotøy ble frigitt gradvis i 1949–1952. Privatbiler var regulert helt til 1960.

Allerede i 1946 var produksjon og forbruk tilbake på førkrigsnivå, ifølge SNLs oversikt over etterkrigstiden. Knappheten på varer varte likevel lenge, fordi landet manglet valuta til import.

Marshallhjelpen

Marshallplanen var USAs hjelpeprogram for Europa, lansert i 1947. Regjeringen Gerhardsen var først skeptisk til hjelpen, men sluttet positivt opp om planen på nyåret 1948, etter at valutamangelen var blitt tydelig. Fra 1948 til 1952 fikk Norge Marshallhjelp, for det meste som gaver.

Også idretten skulle gjenreises. Norsk Tipping ble opprettet i 1946, og fra starten i 1948 ble overskuddet fordelt mellom idrett og vitenskapelig forskning. Idrettens andel bidro til å bygge idrettsanlegg over hele landet, og spilleoverskuddet finansierer fortsatt idrett og andre samfunnsnyttige formål.

Beløpet oppgis litt ulikt. Statistisk sentralbyrå har regnet ut 439 millioner dollar, mens historikeren Helge Ø. Pharo på Norgeshistorie oppgir om lag 450 millioner. Pengene holdt importen av mat, kull, olje og råvarer oppe. Marshallplanen knyttet også Norge tettere til USA og Vest-Europa, et skritt på veien mot NATO-medlemskapet i 1949.

Tidslinje for gjenreisningen

1. 1940
   Brente steders regulering opprettes for å planlegge bombede byer
2. 1944
   Finnmark og Nord-Troms brennes, ca. 50 000 tvangsevakueres
3. 1945
   Frigjøring, fellesprogram og Arbeiderparti-flertall i oktober
4. 1946
   Husbanken opprettes 1. mars; Norsk Jernverk vedtatt
5. 1947
   Typehus for nord; Marshallplanen lanseres
6. 1948
   Marshallhjelpen begynner
7. 1949
   Norge blir med i NATO; rasjoneringen begynner å lettes
8. 1952
   Siste matrasjonering oppheves; Marshallhjelpen avsluttes
9. Midten av 1950-tallet
   Finnmark og Nord-Troms er i hovedsak gjenreist
10. 1960
    Privatbiler kan kjøpes fritt

Hva fikk gjenreisningen å si?

Gjenreisningen ga Norge en sterk stat som planla økonomien, og en bred enighet om at alle skulle ha en god bolig og arbeid. Husbanken, boligbyggelagene og troen på planlegging preget norsk politikk i flere tiår. Samtidig satte perioden varige spor i landskapet: Gjenreisningsbyene og typehusene i nord er fortsatt lett å kjenne igjen.

For mange i Finnmark og Nord-Troms var gjenreisningen også en tid med tap av tradisjoner, eiendeler og språk. Opplevelsene fra evakueringen og de første årene etterpå ble lenge lite omtalt, men har i senere år fått mer oppmerksomhet i lokalhistorie, museer og litteratur.