EU-avstemningene 1972 og 1994: resultatene og hvorfor Norge sa nei

Norge har sagt nei til medlemskap to ganger: 53,5 prosent stemte nei til EF i september 1972, og 52,2 prosent stemte nei til EU i november 1994. Begge avstemningene var rådgivende, men Stortinget fulgte resultatet. Siden 1994 har Norges forhold til EU bygget på EØS-avtalen.

Resultatene i 1972 og 1994

Norge har holdt to folkeavstemninger om medlemskap i det europeiske fellesskapet, og begge endte med nei. I 1972 gjaldt spørsmålet EF (De europeiske fellesskap), i 1994 EU (Den europeiske union), som ble opprettet da Maastricht-traktaten trådte i kraft 1. november 1993.

De fleste stemte på den siste valgdagen, men noen kommuner holdt åpent også dagen før. Derfor oppgis datoene både som 25. september 1972 og 28. november 1994 og som todagersvalg. Ifølge Statistisk sentralbyrås offisielle statistikk over EU-avstemningen var deltakelsen i 1994 den klart høyeste ved noe norsk valg siden alminnelig stemmerett ble innført i 1913.

Bakgrunnen: tre søknader på ti år

Spørsmålet om Europa delte Norge lenge før 1972. Seks land undertegnet i 1957 Romatraktaten om Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC), som trådte i kraft i 1958. Da Storbritannia søkte om medlemskap, fulgte Norge etter. Handelen med Storbritannia var avgjørende for norsk økonomi, og det var vanskelig å se for seg at Norge kunne stå utenfor hvis britene gikk inn.

Regjeringen til Einar Gerhardsen søkte om medlemskap i 1962. Søknaden falt bort da Frankrikes president Charles de Gaulle i 1963 sa nei til britisk medlemskap. I 1967 søkte Norge på nytt under den borgerlige Borten-regjeringen, med 136 mot 13 stemmer i Stortinget, men de Gaulle stanset også denne runden.

Etter at de Gaulle gikk av i 1969, kom forhandlingene i gang igjen. Spørsmålet splittet Per Bortens samlingsregjering, som gikk av i 1971. Arbeiderpartiets Trygve Bratteli overtok og sluttførte forhandlingene. I januar 1972 undertegnet regjeringen tiltredelsesavtalen i Brussel, med forbehold om Stortingets godkjenning.

EF-kampen 1972

Valgkampen i 1972 regnes som en av de mest opprivende i norsk etterkrigshistorie. Ja-siden hadde med seg regjeringen, Arbeiderpartiets ledelse, Høyre, LO-ledelsen, de fleste store avisene og næringslivets organisasjoner. Slagordet «En A-velger er en JA-velger» skulle samle Arbeiderpartiets velgere bak ledelsen.

Nei-siden var et bredt og uvanlig sammensatt folkelig opprør. Bønder, fiskere, distriktsfolk, kristne kulturkonservative, målfolk og en ny radikal venstreside sto sammen. Hovedargumentene var selvråderett over egne lover og naturressurser, frykt for fiskeri- og landbrukspolitikken i EF og motstand mot sentralisering. Folkebevegelsen mot norsk medlemskap hadde på sitt meste over 100 000 medlemmer.

I august 1972 gjorde Bratteli det klart at regjeringen ville gå av ved et nei-flertall. Da resultatet forelå, holdt han ord. Lars Korvald fra KrF dannet en mindretallsregjering med Senterpartiet og Venstre 18. oktober 1972. Den forhandlet frem en handelsavtale med EF som ble inngått i 1973, ifølge Store norske leksikons oversikt over EU-kampen.

Følgene merktes lenge. Venstre ble splittet, og ved stortingsvalget i 1973 gikk Arbeiderpartiet sterkt tilbake, mens Senterpartiet og Sosialistisk Valgforbund vokste. Splittelsen i arbeiderbevegelsen preget norsk politikk i mange år.

EØS og veien mot 1994

I 1985 la EF-kommisjonen frem en plan for å fullføre det indre markedet innen utgangen av 1992, med fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer. Norge og de andre EFTA-landene ønsket å være med uten å bli medlemmer. Resultatet ble EØS-avtalen, som ble undertegnet i Porto 2. mai 1992 og trådte i kraft 1. januar 1994.

Samtidig endret Europa seg raskt etter at Berlinmuren falt og den kalde krigen tok slutt. Østerrike, Sverige og Finland søkte om medlemskap. Arbeiderpartiets landsmøte gikk inn for en søknad i 1992, og Brundtland-regjeringen sendte den samme høst.

Forhandlingene ble avsluttet i mars 1994, og medlemskapsavtalen ble undertegnet på Korfu i juni samme år. Regjeringen la den norske avstemningen sist av de fire søkerlandene, etter at Sverige hadde stemt.

EU-kampen 1994

Nei-siden ble ledet av organisasjonen Nei til EU, med Kristen Nygaard som leder, og av Senterpartiet under Anne Enger Lahnstein. Argumentene lignet på 1972: selvråderett, fiskerier, landbruk og distriktene. Nye temaer var Maastricht-traktatens planer om felles valuta og tettere politisk union, og spørsmålet om hva oljen og oljeformuen betydde for Norges evne til å klare seg utenfor.

Ja-siden pekte på innflytelse, at Norge allerede fulgte mange EU-regler gjennom EØS, og at de nordiske nabolandene gikk inn. Debatten var mindre bitter enn i 1972. Arbeiderpartiet tillot organiserte nei-grupper i egne rekker, i motsetning til 22 år tidligere.

I de andre søkerlandene ble det ja: Østerrike 66,4 prosent i juni, Finland 56,9 prosent i oktober og Sverige 52,3 prosent 13. november. Omtrent to uker senere sa nordmennene nei med 52,2 prosent. Norge ble det eneste søkerlandet som ble stående utenfor.

Hvem stemte nei, og hvem stemte ja?

Kartet var nesten likt begge gangene. I 1994 hadde 14 fylker nei-flertall, de samme som i 1972 bortsett fra Østfold, som gikk over til ja. Ja-flertall var det i Oslo, Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud.

• Sterkest nei: Nord-Norge. Finnmark hadde 74,5 prosent nei, og Flakstad i Lofoten hadde landets høyeste nei-andel med 93,7 prosent.
• Sterkest ja: Bærum hadde høyest ja-andel både i 1972 og i 1994.
• Mønsteret: Nei-flertallet var størst i jordbruks- og fiskerikommuner og i de minst sentrale strøkene. Ja-andelen økte jo flere innbyggere kommunen hadde.

Skillelinjene mellom by og land og mellom sentrum og periferi går igjen i norsk politikk. Nei-sidens vekt på selvråderett spilte også på en lang tradisjon for nasjonal selvhevdelse som går tilbake til unionsoppløsningen i 1905, da nordmenn også ble spurt i folkeavstemning.

Norge etter nei-et: EØS og «ja til samarbeid»

Etter 1994 la ingen regjering frem en ny søknad. Norges forhold til EU bygger på EØS-avtalen og en rekke andre avtaler, blant annet Schengen-samarbeidet. Gjennom EØS er Norge en del av EUs indre marked og tar inn store deler av EUs regelverk, men har ikke stemmerett når reglene vedtas.

Ordningen er omstridt fra begge sider. EU-tilhengere mener Norge får regler uten innflytelse, mens EU-motstandere mener EØS gir for mye makt til Brussel. På det sikkerhetspolitiske området er NATO-medlemskapet bærebjelken for Norge, men Norge samarbeider også med EU om forsvar og sikkerhet, blant annet gjennom et partnerskap inngått i 2024.

Spørsmålet om en tredje folkeavstemning har vært oppe i debatten flere ganger, også i 2025 og 2026. Per 2. oktober 2026 er Norge fortsatt utenfor EU, og det er ikke vedtatt noen ny søknad eller folkeavstemning. Mer om perioden finnes i oversikten over Norge etter 1945.

Tidslinje

1. 1962
   Gerhardsen-regjeringen søker om medlemskap i EF
2. 1963
   De Gaulle sier nei til Storbritannia, og den norske søknaden faller bort
3. 1967
   Ny søknad under Borten-regjeringen, stanset av Frankrike
4. 1970–1972
   Medlemskapsforhandlinger; avtalen undertegnes i januar 1972
5. 1972
   Folkeavstemning 24.–25. september: 53,5 % nei
6. 1972
   Bratteli går av; Korvald-regjeringen tiltrer 18. oktober
7. 1973
   Handelsavtale mellom Norge og EF
8. 1992
   EØS-avtalen undertegnes 2. mai; Norge søker om EU-medlemskap
9. 1994
   EØS-avtalen trer i kraft 1. januar
10. 1994
    Folkeavstemning 27.–28. november: 52,2 % nei