Landssvikoppgjøret etter krigen: dommer, dødsstraff og kritikk

Landssvikoppgjøret var det rettslige oppgjøret etter 1945 mot nordmenn som hadde hjulpet den tyske okkupasjonsmakten. 92 805 saker ble etterforsket, over 46 000 personer ble straffet, og 25 nordmenn ble henrettet. Oppgjøret var i hovedsak ferdig i 1949, men har vært omstridt helt til i dag.

Hva var landssvikoppgjøret?

Landssvikoppgjøret var det rettslige oppgjøret etter andre verdenskrig mot nordmenn som hadde hjulpet okkupasjonsmakten. Det omfattet alt fra regjeringsmedlemmer, angivere og torturister til vanlige medlemmer av Nasjonal Samling (NS). Oppgjøret begynte straks etter frigjøringen i mai 1945 og var i hovedsak ferdig i 1949.

Ordet «landssvik» betyr å svike sitt eget land, for eksempel ved å hjelpe en fiendtlig makt i krig. Etter fem år med tysk okkupasjon og NS-styre var kravet om et oppgjør sterkt. Myndighetene ønsket at det skulle skje gjennom domstolene, ikke som hevn i gatene.

Begrepet «rettsoppgjøret» brukes ofte om det samme. Det omfatter i tillegg sakene mot tyske og andre utenlandske krigsforbrytere, som ble dømt etter egne regler.

Lovene som lå til grunn

Regjeringen i London forberedte oppgjøret mens krigen ennå pågikk. Fordi Stortinget ikke kunne samles, ga regjeringen provisoriske anordninger, det vil si midlertidige lover som skulle godkjennes av Stortinget etterpå.

• 3. oktober 1941: Dødsstraff ble igjen mulig i sivile saker om forbrytelser mot staten. Den direkte foranledningen var at okkupasjonsmakten hadde henrettet Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm tre uker tidligere.
• 22. januar 1942: En ny anordning utvidet bruken av dødsstraff, særlig mot mordere og torturister, og innførte straff for NS-medlemskap.
• 15. desember 1944: Landssvikanordningen samlet og reviderte reglene. Den åpnet for bot, rettighetstap og inndragning av økonomisk vinning, og senket minstestraffene for de mindre alvorlige tilfellene.
• 21. februar 1947: Landssvikloven avløste anordningen.

Det mest omstridte var at medlemskap i NS etter 9. april 1940 i seg selv ble regnet som straffbart, uansett hva den enkelte hadde gjort. Kritikerne mente at reglene innebar tilbakevirkende straff i strid med Grunnloven. Høyesterett la derimot til grunn at NS-medlemskap allerede var straffbart som bistand til fienden etter den eldre straffeloven. Høyesterett godtok lovgrunnlaget. De sentrale anordningene ble senere avløst av lover, blant annet den midlertidige dødsstraffloven av 13. desember 1946 og landssvikloven av 21. februar 1947.

Hvor mange ble dømt for landssvik?

Ifølge Store norske leksikon ble 92 805 landssviksaker etterforsket. Av disse ble 46 085 personer straffet, enten ved dom eller ved at de vedtok et forelegg. Et forelegg er en straff påtalemyndigheten tilbyr uten rettssak, og som blir like bindende som en dom når den mistenkte godtar den.

Av de straffede var 30 002 menn og 16 083 kvinner. Andre oversikter sier «rundt 50 000 dømte». Oversiktene bygger ikke alltid på samme statistikkgrunnlag. Tabellen over gjengir Riksadvokatens omtrentlige sakstall, mens tallet 46 085 bygger på SSBs personstatistikk for 1945–1952.

Flertallet var menige NS-medlemmer som fikk bot, inndragning og tap av rettigheter, for eksempel stemmerett eller retten til å ha offentlige stillinger. De lengste straffene gikk til dem som hadde angitt, torturert eller drept, og til de øverste lederne.

Dødsdommene: hvem ble henrettet?

30 nordmenn ble dømt til døden for landssvik. 25 ble henrettet, fire ble benådet, og én døde før dommen ble fullbyrdet. Av de henrettede hadde 22 vært knyttet til Statspolitiet (Stapo) eller det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo, og de fleste var dømt for tortur og drap. Ti tilhørte Rinnanbanden i Trøndelag.

Bare tre av de henrettede var politikere: Vidkun Quisling, Albert Viljam Hagelin og Ragnar Skancke. Quisling ble skutt på Akershus festning 24. oktober 1945. Skancke var den siste som ble henrettet i Norge, 28. august 1948.

I tillegg ble tolv utenlandske okkupasjonssoldater, elleve tyskere og én danske, henrettet for krigsforbrytelser. Blant dem var Gestapo-offiseren Siegfried Wolfgang Fehmer og Gerhard Flesch, sjef for sikkerhetspolitiet i Trondheim. I alt ble altså 37 mennesker henrettet etter rettsoppgjøret.

Henrettelsene skjedde ved skyting. Stortinget var stadig mer delt i spørsmålet etter hvert som tiden gikk, og dødsstraff i fredstid ble opphevet i 1950. Dødsstraff ble helt avskaffet i norsk lov i 1979.

Tidslinje

1. 1941
   Regjeringen i London gjør dødsstraff mulig for landssvik (3. oktober).
2. 1942
   Ny anordning utvider dødsstraffen og rammer NS-medlemskap (22. januar).
3. 1944
   Landssvikanordningen samler reglene (15. desember).
4. 1945
   Arrestasjoner etter frigjøringen; nær 14 000 sitter i varetekt sommeren 1945.
5. 1945
   Quisling dømmes til døden 10. september og henrettes 24. oktober.
6. 1947
   Landssvikloven avløser anordningen (21. februar).
7. 1948
   Den siste henrettelsen i Norge (28. august).
8. 1949
   Oppgjøret er i hovedsak avsluttet.
9. 1950
   Dødsstraff i fredstid oppheves.
10. 1957
    De siste livstidsdømte løslates.

Leirer, fengsler og løslatelser

Sommeren 1945 satt nesten 14 000 personer i varetekt. Mange ble internert i leirer som okkupasjonsmakten selv hadde brukt. Grini utenfor Oslo, som er omtalt i artikkelen om fangeleirene i Norge, ble etter krigen brukt for landssvikfanger under navnet Ilebu.

Straffene ble kortet ned ved ny lovgivning og benådning. De siste dømte tyskerne ble løslatt og utvist i 1953, og de fire siste livstidsfangene, blant dem tidligere NS-minister Axel Stang, ble løslatt i 1957. Nasjonalarkivet bekrefter at den siste livstidsdømte ble benådet og løslatt i 1957.

Kritikken av rettsoppgjøret

Oppgjøret var omstridt fra starten, også blant jurister. Hovedinnvendingene gjaldt den tilbakevirkende straffen for NS-medlemskap, gjeninnføringen av dødsstraff og ulik behandling: de som ble dømt i 1945 og 1946, fikk gjennomgående strengere straffer enn dem som ble dømt for lignende forhold i 1948.

Det store antallet saker ga også et preg av samlebånd. Mange mente dessuten at den økonomiske kollaborasjonen, som bygging og leveranser til den tyske krigsmakten, ble behandlet mildere enn det politiske sviket. En spørreundersøkelse blant 150 Oslo-jurister i 1950 viste at like mange var misfornøyde som fornøyde med oppgjøret.

Ifølge Norgeshistorie.no ble det norske oppgjøret større og bredere enn i mange andre okkuperte land, men med relativt få dødsdommer. Ved siden av domstolene fantes et uformelt oppgjør med sosial utstøtelse, oppsigelser og internering. Det rammet blant annet kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater, selv om slike forhold ikke var straffbare.

Hva er straffen for landssvik i dag?

Dødsstraff finnes ikke lenger i Norge. I dagens straffelov gjelder kapittel 17 om vern av Norges selvstendighet. Landssvik, det vil si å hjelpe fienden eller en okkupasjonsmakt mot Norge i krig eller under okkupasjon, kan straffes med fengsel i inntil 10 år. Grovt landssvik kan gi inntil 21 år.

Oppgjøret etter krigen er en del av den større historien om Norge under andre verdenskrig og om hvordan landet gikk fra okkupasjon til gjenreisningen. Flere oversikter finnes på temasiden om andre verdenskrig.