Norge under første verdenskrig: nøytralitet, sjøfolk og jobbetid

Norge var nøytralt under første verdenskrig fra 1914 til 1918, men krigen rammet både skipsfarten og hverdagen på land. Norske handelsskip fraktet varer for de krigførende, og 2 123 sjøfolk omkom på norske skip som krigsforliste. Samtidig skapte jobbetiden store fortjenester for enkelte, mens dyrtid og rasjonering gjorde livet vanskeligere for mange.

Hvorfor holdt Norge seg utenfor krigen?

Da første verdenskrig brøt ut sommeren 1914, ønsket norske myndigheter å holde landet utenfor stormaktskonflikten. Det var bare ni år siden unionsoppløsningen i 1905. Å verne selvstendigheten og sikre handelen var sentrale mål.

Nøytralitet betydde at Norge ikke skulle delta som krigførende stat. Regjeringen erklærte landet nøytralt og samarbeidet med Sverige og Danmark om denne linjen. Forsvaret ble satt på nøytralitetsvakt, særlig langs kysten, for å beskytte norsk territorium og håndtere fremmede krigsskip.

Haakon VII var konge, mens Gunnar Knudsen ledet regjeringen. Kongen støttet arbeidet for å holde Norge utenfor krigen, men den politiske ledelsen lå hos regjeringen og de folkevalgte.

«Den nøytrale allierte»: nøytralitet under press

Nøytralitet stanset ikke handelen med krigførende land. Norske skip fraktet varer, og norsk fisk og råvarer var etterspurt på begge sider. Problemet var at Norge samtidig trengte import av blant annet korn, kull og olje.

Storbritannias kontroll over sjøveiene ga britene et sterkt pressmiddel. De kunne begrense forsyningene til Norge dersom norsk handel hjalp Tyskland. Norske myndigheter måtte derfor stadig veie hensynet til nøytraliteten mot behovet for mat og brensel.

Handelen og skipsfarten ble gradvis sterkere knyttet til de allierte, særlig Storbritannia. Historikeren Olav Ristes betegnelse «den nøytrale allierte» fanger denne dobbeltstillingen: Norge var ikke med i krigen, men den økonomiske forbindelsen til vestmaktene ble stadig tettere.

Da USA gikk inn i krigen i 1917, ble også amerikanske leveranser et forhandlingsmiddel. Tilgangen til nødvendige varer ble knyttet til strengere begrensninger på norsk eksport til Tyskland. Norge beholdt sin formelle nøytralitet, men fikk mindre handelspolitisk handlefrihet.

Sjøfolkene betalte den høyeste prisen

Norge hadde verdens fjerde største handelsflåte ved krigsutbruddet. Skipene seilte gjennom farvann der miner og tyske ubåter truet både krigførende og nøytral skipsfart.

I oversikten over Norges handelsflåte under første verdenskrig er tapene oppgitt til 889 krigsforliste skip og 2 123 omkomne sjøfolk. Andre oversikter oppgir opptil 915 tapte skip. Krigsforlis betyr at skip gikk tapt som følge av krigshandlinger, men tapsoversiktene inkluderer også skip som forsvant og antas å ha krigsforlist. Anslagene over omkomne ved dokumenterte eller antatte krigsrelaterte forlis ligger omkring 2 100–2 300 sjøfolk, avhengig av avgrensningen. Dette omfatter norske og utenlandske sjøfolk på norske skip, ikke alle nordmenn som døde i krigen.

Den tapte tonnasjen tilsvarte 49,6 prosent av flåtens størrelse i 1914. Tonnasje er her et mål på skipenes størrelse, ikke antallet skip. Det er derfor mer presist å si at omtrent halvparten av tonnasjen gikk tapt enn at halvparten av alle skipene ble senket.

Fra 1. februar 1917 førte Tyskland uinnskrenket ubåtkrig: handelsskip kunne angripes uten varsel i de erklærte krigssonene. Konvoier, der handelsskip seilte samlet med beskyttelse fra krigsskip, ble tatt i bruk på faste ruter i 1917.

Jobbetiden: store fortjenester og risikabel spekulasjon

Mens sjøfolkene levde med faren for forlis, kunne skipsfarten gi store inntekter. Behovet for transport var høyt, og fraktprisene steg kraftig. Det gjorde rederier og skipsaksjer attraktive for investorer.

Jobbetiden var perioden med omfattende spekulasjon i aksjer, særlig skipsaksjer. «Jobbing» betydde her å kjøpe og selge for å tjene på prisendringer, ikke vanlig lønnsarbeid. Begrepet forbindes særlig med 1917 og 1918.

En aksje er en eierandel i et selskap. Under spekulasjonsbølgen kunne kjøpere satse på å selge aksjen videre til en høyere pris, fremfor å beholde den for langsiktig avkastning. Når mange forventet fortsatt oppgang, kunne forventningene selv bidra til å presse prisene opp.

Men krigsøkonomien ga svært ulike levekår. For mange fastlønnede steg prisene raskere enn lønnen. Dermed kunne noen oppleve krigen som en tid med økonomiske muligheter, mens andre fikk mindre å kjøpe mat og nødvendigheter for.

Dyrtid, rasjoneringskort og kampen om forsyningene

Dyrtid betyr en periode der nødvendige varer blir dyre i forhold til folks inntekter. Importvansker og vareknapphet drev prisene opp. Misnøyen førte til demonstrasjoner og krav om at myndighetene skulle gripe inn.

Allerede 4. august 1914 fikk en statlig provianteringskommisjon fullmakt til å fastsette maksimalpriser og skaffe nødvendighetsvarer. Proviantering betyr å sørge for forsyninger. Den 26. august 1916 ble Provianteringsdepartementet opprettet, og i april 1917 kom et eget industriforsyningsdepartement.

Fra 1918 fikk familiene rasjoneringskort for viktige matvarer. Kortene begrenset hvor mye hver husholdning kunne kjøpe, og skulle fordele knappe forsyninger. Rasjonering var altså et fordelingssystem, ikke et tegn på at alle varer var helt borte.

Fridtjof Nansen ledet den norske delegasjonen som forhandlet med USA. I april 1918 fikk han på plass en forsyningsavtale som sikret nødvendige leveranser. Avtalen hjalp Norge gjennom resten av krigen, men gjorde ikke dyrtiden og de sosiale forskjellene ugjort.

Fra jobbetid til krise etter krigen

Fredsslutningen gjorde ikke slutt på all økonomisk aktivitet over natten. Etter krigen var det fortsatt stor etterspørsel etter varer og investeringer. Derfor blir det misvisende å fremstille hele jobbetiden som én børsoppgang som endte med et samlet krakk i november 1918.

Krigsinntekter og lett tilgang til lån hadde bidratt til overinvesteringer og økonomiske bobler. I 1920 kom tilbakeslaget, og flere banker måtte be om hjelp. Da boblene sprakk, ble spekulasjonsøkonomien avløst av nedgangstid og bankkrise.

Prisfall, produksjonsinnskrenkninger og arbeidsledighet preget starten på mellomkrigstiden i Norge. Samtidig hadde krigen utvidet statens ansvar for forsyninger og økonomisk regulering. Dette ble et viktig skille i perioden med nasjonsbygging fra 1814 til 1940.

Tidslinje: Norge under første verdenskrig

1. 1914
   Norge erklærer seg nøytralt og setter inn nøytralitetsvern.
2. 4. august 1914
   Provianteringskommisjonen opprettes for å sikre nødvendighetsvarer.
3. 26. august 1916
   Provianteringsdepartementet opprettes.
4. 1. februar 1917
   Tysklands uinnskrenkede ubåtkrig trer i kraft.
5. 1917
   Faste konvoiruter skal beskytte sjøtransporten.
6. 1917–1918
   Omfattende spekulasjon i skipsaksjer preger jobbetiden.
7. 1918
   Familiene får rasjoneringskort for viktige matvarer.
8. April 1918
   Nansen får på plass forsyningsavtalen med USA.
9. November 1918
   Krigen tar slutt; Norge har forblitt formelt nøytralt.
10. 1920
    Økonomisk tilbakeslag rammer Norge, og bankkrisen begynner.