Mao Zedong og kulturrevolusjonen

Mao Zedong (1893–1976) var kommunistlederen som utropte Folkerepublikken Kina 1. oktober 1949 og styrte landet med diktatorisk makt til han døde i 1976. Hans kampanjer, særlig Det store spranget (1958–1961) og kulturrevolusjonen (1966–1976), kostet millioner av liv; hungersnøden under Det store spranget alene anslås vanligvis til rundt 30 millioner døde.

Hvem var Mao Zedong?

Mao Zedong ble født 26. desember 1893 i landsbyen Shaoshan i Hunan-provinsen i Sør-Kina, som sønn av en bonde med god økonomi. Han vokste opp i et Kina preget av fattigdom, borgerkrig og utenlandsk dominans. Som ung lærer og bibliotekassistent ble han kjent med marxismen, og i 1921 var han med da Kinas kommunistparti ble stiftet i Shanghai.

Mao bygde sin kommunisme på en idé som skilte seg fra den sovjetiske: Revolusjonen i Kina måtte bæres av bøndene, ikke av industriarbeiderne, som det var få av.

Borgerkrigen og Den lange marsjen

Fra 1927 kjempet kommunistene mot nasjonalistpartiet Kuomintang under Chiang Kai-shek. Kommunistene bygde opp egne baseområder på landsbygda, blant annet i Jiangxi-provinsen. Da regjeringshæren omringet basen, brøt kommunistene ut i oktober 1934 og begynte Den lange marsjen.

Marsjen varte omtrent et år og gikk mange tusen kilometer gjennom fjell, elver og myrer før de overlevende nådde Shaanxi i nord i oktober 1935. Bare en liten del av dem som startet, kom fram. Underveis, på et møte i Zunyi i januar 1935, styrket Mao sin stilling, og han ble etter hvert den ubestridte lederen av partiet. Den lange marsjen ble senere en sentral heltefortelling i kinesisk kommunisme.

Under krigen mot Japan (1937–1945) samarbeidet kommunistene og Kuomintang til dels mot den felles fienden. Etter 1945 brøt borgerkrigen ut igjen, og kommunistene vant. Chiang Kai-shek flyktet til Taiwan.

Folkerepublikken Kina 1949

Mao utropte Folkerepublikken Kina på Den himmelske freds plass i Beijing 1. oktober 1949. De første årene gjennomførte partiet en jordreform der jord ble tatt fra godseiere og delt ut til fattige bønder. Kvinner fikk formelt like rettigheter, blant annet gjennom en ny ekteskapslov i 1950. Samtidig ble mange påståtte godseiere og «kontrarevolusjonære» drept i voldelige kampanjer.

I 1950 sendte Kina soldater til Koreakrigen på Nord-Koreas side, og Maos eldste sønn ble drept der. Kina var i disse årene nært alliert med Sovjetunionen, men forholdet ble dårligere etter Stalins død og endte i et åpent brudd rundt 1960.

Det store spranget (1958–1961)

I 1958 lanserte Mao Det store spranget. Kina skulle på kort tid bli en industrimakt og ta igjen Storbritannias produksjon. Bøndene ble samlet i enorme folkekommuner, jordbruket ble organisert kollektivt, og millioner av mennesker ble satt til å lage stål i små masovner i bakgårder og landsbyer. Mye av stålet var ubrukelig.

Samtidig ble jordbruket forsømt, og lokale ledere rapporterte inn oppblåste avlinger av frykt for å bli straffet. Staten krevde inn korn på grunnlag av de falske tallene, og fortsatte å eksportere korn. Resultatet ble den verste hungersnøden i moderne historie.

Ifølge Store norske leksikon er det konsensus blant utenlandske forskere om at rundt 30 millioner mennesker døde. Forskningsanslag varierer; en studie av hungersnødens årsaker oppsummerer anslag fra omkring 17 til 45 millioner døde. Maos biografer Jung Chang og Jon Halliday kommer fram til 38 millioner.

Kulturrevolusjonen (1966–1976)

Mao gikk av som statsoverhode i 1959, etter at beslutningen var kunngjort i desember 1958, og ble etterfulgt av Liu Shaoqi. Etter katastrofen i Det store spranget tok mer pragmatiske ledere som Liu Shaoqi og Deng Xiaoping over mye av den økonomiske politikken, mens Mao beholdt sin overordnede makt som partileder. Kritikken fra andre partiledere regnes som en viktig grunn til at Mao i mai 1966 satte i gang kulturrevolusjonen.

Målet var å fjerne «gamle tanker, gammel kultur, gamle skikker og gamle vaner» og å rense partiet for det Mao kalte borgerlige elementer. Millioner av unge rødegardister, med Maos lille røde bok i hånden, angrep lærere, intellektuelle, partifolk og alle som ble mistenkt for å være «klassefiender». Templer, bøker og kunst ble ødelagt. Skoler og universiteter ble stengt, og rundt 17 millioner unge byfolk ble sendt ut på landet for å «lære av bøndene».

Liu Shaoqi, som hadde vært statsoverhode, døde i fangenskap i 1969. Titusener av lokalsamfunn og millioner av familier ble rammet av forfølgelse og vold. Antall døde er usikkert. Sosiologen Andrew Walder anslår 1,1–1,6 millioner døde i perioden 1966–1971; andre forskningsanslag for kulturrevolusjonen er høyere. I partihistorien kalles perioden 1966–1976 «den tiårige katastrofen».

Maos siste år

På 1970-tallet åpnet Kina seg mot USA. President Richard Nixon besøkte Mao i Beijing i 1972, midt under den kalde krigen. Mao døde 9. september 1976. Han ble etterfulgt av Hua Guofeng, og en måned senere ble den radikale «firerbanden», blant dem Maos kone Jiang Qing, arrestert. Det regnes som slutten på kulturrevolusjonen. Fra 1978 ble Deng Xiaoping Kinas reelle leder og innførte markedsreformer.

Hvor mange døde under Mao?

Det finnes ikke noe sikkert samlet dødstall for Maos politikk, og anslagene spriker. Tabellen viser utvalgte forskningsanslag, som bygger på ulike metoder og avgrensninger.

Det store spennet viser hvor vanskelig det er å tallfeste, og hvor mye som avhenger av hva som regnes med. Det er gjengitt i HL-senterets kunnskapsbase.

Ettermæle: «70 prosent riktig»

I 1981 vedtok kommunistpartiets sentralkomité at Mao hadde hovedansvaret for kulturrevolusjonen og feilene i Det store spranget. Partiet holdt likevel fast ved at hans fortjenester veide tyngst. Deng Xiaoping beskrev ham som 70 prosent god og 30 prosent dårlig. Maos portrett henger fortsatt på Tiananmen-porten sør for Den forbudte by, og den balsamerte kroppen hans ligger i et mausoleum på Den himmelske freds plass.