Eneveldet i Norge: kongemakten fra 1660 til 1814

Enevelde er en styreform der kongen alene har den øverste myndigheten i staten. I Danmark-Norge innførte Fredrik III eneveldet gjennom et politisk kupp i 1660, og Kongeloven av 1665 fastsatte kongens makt og arvefølgen. Norge ble styrt under eneveldet fram til 1814.

Hva er enevelde?

I et enevelde ligger den øverste statsmakten hos monarken, altså kongen eller dronningen. Styreformen kalles også absolutisme eller absolutt monarki. Kongen trenger ikke dele myndigheten med en folkevalgt forsamling.

Det avgjørende er hvem som har siste ord. Under det dansk-norske eneveldet kunne kongen gi lover og utnevne embetsmenn uten godkjenning fra et riksråd. Det betyr likevel ikke at han personlig behandlet hver eneste sak.

Eneveldet preget den siste delen av dansketiden. Norge og Danmark hadde samme konge, og den sentrale styringen foregikk i København.

Hvorfor ble eneveldet innført i 1660?

Krigene mot Sverige i 1657–1660 hadde ført Danmark-Norge inn i en alvorlig økonomisk krise. Staten trengte større inntekter. Høsten 1660 ble derfor en stenderforsamling samlet i København for å diskutere skatter.

Stender var samfunnsgrupper med forskjellige rettigheter, som adel, geistlighet og borgere. Geistligheten var kirkens folk, mens borgerne representerte byenes privilegerte innbyggere. Striden gjaldt blant annet adelens skatteprivilegier og hvor mye den skulle bidra med.

Fredrik III var blitt valgt til konge i 1648. Da måtte han godta en håndfestning: en avtale som begrenset kongemakten og sikret det danske riksrådets innflytelse.

Fra arvekongedømme til enevelde

Borgerne og geistligheten foreslo å gjøre kongemakten arvelig. Dermed ville riksrådet miste retten til å velge konge. Men arvekongedømme og enevelde var ikke nødvendigvis det samme: forslaget om arverett innebar ikke i seg selv at kongen skulle få ubegrenset myndighet.

Under maktkampen i København innførte Fredrik III militær unntakstilstand og lot hæren hindre adelen i å forlate byen. Adelen ga etter. Den 18. oktober 1660 ble han hyllet som arvekonge.

Håndfestningen ble opphevet, og kongen fikk selv bestemme den nye styreordningen. Arveenevoldsregjeringsakten av 10. januar 1661 ga den nye maktordningen et skriftlig rettsgrunnlag. Senere samme år sluttet representanter for norske stender seg til arveeneveldet ved hyllingen i Kristiania.

Kongeloven av 1665

Kongeloven ble undertegnet av Fredrik III 14. november 1665. Den stadfestet eneveldet og fungerte som dets grunnlov. Peder Schumacher, senere kjent som Griffenfeld, sto sentralt i utformingen.

Loven plasserte kongen over menneskelige lover, med Gud som den eneste overordnede. Kongen kunne gi og oppheve lover, utnevne embetsmenn, kreve inn skatter og bestemme over krig og utenrikspolitikk. Den fastsatte også arvefølgen og hvordan riket skulle styres dersom kongen var mindreårig.

Kongemakten hadde enkelte uttrykkelige rammer. Kongen skulle holde fast ved den evangelisk-lutherske troen, bevare riket udelt og følge Kongeloven. Disse bestemmelsene var likevel ikke noen maktfordeling mellom kongen og uavhengige politiske organer.

Hvordan ble Norge styrt?

Kongen var avhengig av et omfattende styringsapparat. I København behandlet kollegier, administrative organer som kan sammenlignes med departementer, saker fra begge rikene. Lokalt ble de gamle lenene erstattet av amt, med kongelig utnevnte amtmenn.

En embetsmann var en offentlig tjenestemann utnevnt til et bestemt embete. Gjennom embetsverket i Norge ble kongens bestemmelser gjennomført, skattene innkrevd og rettssakene behandlet. Vanlige innbyggere møtte særlig disse embetsmennene:

Staten fikk også større innflytelse over opplæringen. Konfirmasjonen ble innført i 1736, og i 1739 kom en forordning om allmueskoler på landet. Kristendom og lesing sto sentralt, sammen med lydighet mot kongen og samfunnets øvrige autoriteter.

Hva betydde eneveldet for Norge?

Overgangen ga ikke Norge noen ny politisk selvstendighet. Landet ble fortsatt styrt fra København. Den viktigste endringen var at makten ble samlet hos kongen og forvaltningen han utnevnte, mens det danske riksrådet forsvant.

I den norske lokalforvaltningen ble amtmennene mer direkte avhengige av kongemakten enn de tidligere lensherrene hadde vært. Samtidig kunne innbyggerne klage til kongen på embetsmenn som brøt lov og rett. Slike klager var en måte sentralmakten kunne kontrollere sine egne tjenestemenn på.

Statens pengebehov forsvant ikke med den nye styreformen. Kronen solgte jordegods, blant annet eiendommer som var overtatt fra kirken ved reformasjonen. Salgene endret eiendomsforholdene, og enkelte leilendinger, bønder som leide jorden de drev, fikk tyngre vilkår under private eiere.

Kongen hadde altså størst myndighet i loven, men den faktiske makten kunne ligge hos rådgivere og embetsmenn. Når en monark deltok lite i styringen, fikk sentralforvaltningen større spillerom. Enevelde beskriver derfor først og fremst maktordningen, ikke hvor aktiv hver konge var.

Tidslinje: fra maktskiftet til 1814

1. 1648
   Fredrik III blir valgt til konge og godtar en håndfestning.
2. 1660
   Krigsgjeld og skattestrid utløser maktkampen i København.
3. 18. oktober 1660
   Fredrik III blir hyllet som arvekonge i København.
4. 10. januar 1661
   Arveenevoldsregjeringsakten blir utstedt.
5. 1661
   Norske stenderrepresentanter slutter seg til arveeneveldet.
6. 14. november 1665
   Kongen undertegner Kongeloven.
7. 1739
   En forordning innfører allmueskoler på landet i Norge.
8. 1814
   Norge får en grunnlov som erstatter eneveldets maktordning.

Hvorfor tok eneveldet slutt i Norge?

I 1814 ble forbindelsen med Danmark brutt. Riksforsamlingen på Eidsvoll utarbeidet en ny grunnlov, som bygde på at statens myndighet skulle komme fra folket, ikke fra kongens arverett alene.

Med maktfordelingen i 1814 ble den lovgivende myndigheten lagt til Stortinget, den utøvende til kongen og den dømmende til domstolene. Grunnloven satte dermed grenser for kongemakten. Norge fortsatte som monarki, men ikke som enevelde.