Apartheid var systemet av raselover som skilte befolkningen i Sør-Afrika etter hudfarge fra 1948 til 1994, for å sikre den hvite minoritetens makt. Svarte ble fratatt stemmerett, tvangsflyttet og nektet tilgang til gode skoler og jobber. Systemet tok slutt etter lang motstand og internasjonalt press, med det første frie valget i 1994.
Hva er apartheid?
Apartheid betyr «atskillelse» på afrikaans. Ordet brukes om systemet av raselover og politikk som Nasjonalistpartiet innførte i Sør-Afrika etter valgseieren i 1948, og som skulle sikre at den hvite minoriteten hadde makten. Hele befolkningen ble registrert etter rase, og rasen avgjorde hvor man kunne bo, arbeide, gå på skole, gifte seg og om man hadde stemmerett. Systemet varte til det første frie valget i 1994.
Sør-Afrika hadde også før 1948 lover som skilte mellom hvite og svarte, blant annet en jordlov fra 1913 som begrenset hvor svarte kunne eie jord. Det nye med apartheid var at diskrimineringen ble gjort systematisk, omfattende og ideologisk begrunnet. Ifølge Store norske leksikon vokste ideologien fram i 1930- og 1940-årene i den afrikanernasjonalistiske bevegelsen blant de hvite boerne, en form for nasjonalisme som også bygde på forestillinger om at folkegrupper skulle utvikle seg hver for seg.
Bakgrunn: kolonitid og hvitt mindretallsstyre
Nederlenderne grunnla en handelsstasjon ved Kapp det gode håp i 1652, og senere tok Storbritannia over. Etterkommerne av de nederlandske, tyske og franske innvandrerne ble kalt boere eller afrikanere og snakket afrikaans, mens andre hvite var engelskspråklige. Etter boerkrigen ble landet samlet i Den sørafrikanske union i 1910, en del av det britiske imperiet. Bare hvite hadde reell politisk makt. Mer om bakgrunnen finnes i artikkelen om imperialismen og kolonitiden.
Apartheidlovene
Like etter 1948 kom en lang rekke lover. Befolkningsregistreringsloven fra 1950 delte først befolkningen inn i tre hovedgrupper: hvite, fargede og svarte afrikanere. Gruppen «fargede» omfattet mennesker med ulik bakgrunn. I apartheidpolitikken ble indere også behandlet som en egen gruppe.
| Lovområde | Hva loven gjorde |
|---|---|
| Befolkningsregistrering (1950) | Alle ble registrert i en rasegruppe |
| Bostedsloven (Group Areas Act, 1950) | Byer og tettsteder ble delt i soner for hver rasegruppe |
| Ekteskap og samliv | Forbud mot ekteskap og seksuelle forhold mellom hvite og andre |
| Passlovene | Svarte måtte bære pass og hadde ikke lov til å oppholde seg i hvite områder uten tillatelse |
| Bantu-utdanning (1953) | Egne og langt dårligere skoler for svarte |
| Offentlige tilbud | Rasedelte busser, benker, strender, sykehus og toaletter |
Konsekvensene var enorme. Millioner av mennesker ble tvangsflyttet fra hjemmene sine. Antallet arrestasjoner for brudd på passlovene anslås til 15–20 millioner gjennom en periode som også omfatter tiden før apartheid ble innført i 1948. Myndighetene opprettet ti såkalte «hjemland» eller bantustans for de svarte på omtrent 13 prosent av landets areal, og planen var at svarte skulle bli borgere der og ikke i Sør-Afrika.
Motstanden: Sharpeville, Mandela og Soweto
Den viktigste motstandsbevegelsen var African National Congress (ANC), grunnlagt i 1912. På 1950-tallet organiserte ANC og andre grupper ikkevoldelige kampanjer mot passlovene. Den 21. mars 1960 åpnet politiet ild mot en demonstrasjon mot passlovene i Sharpeville og drepte 69 mennesker. Etterpå ble ANC forbudt, og en del av bevegelsen gikk over til væpnet kamp. Regimet stemplet mye av motstanden som kommunistisk, og under den kalde krigen så flere vestlige regjeringer lenge på Sør-Afrika som en alliert mot Sovjetunionen.
Nelson Mandela, en av ANC-lederne, ble arrestert i 1962 og dømt til livsvarig fengsel i 1964. Han satt fengslet i 27 år, mange av dem på Robben Island, og ble et verdenskjent symbol på kampen mot apartheid. Hans historie er fortalt i artikkelen om Nelson Mandela.
Hva skjedde i Soweto?
Den 16. juni 1976 marsjerte tusenvis av skoleelever i bydelen Soweto utenfor Johannesburg i protest mot et påbud om at afrikaans skulle brukes som undervisningsspråk. Politiet skjøt med skarpt mot elevene. Bildet av den døende 12 år gamle Hector Pieterson gikk verden rundt. Uroen spredte seg over hele landet. Dødstallet for opprøret og den påfølgende uroen er usikkert, med anslag på omtrent 176–700 drepte. South African History Online beskriver hvordan politiet forsøkte å skjule omfanget.
Internasjonale sanksjoner og boikott
Fra 1960-tallet ble Sør-Afrika stadig mer isolert. Landet ble utestengt fra De olympiske leker, og FN fordømte apartheid gjentatte ganger. I 1973 vedtok FNs generalforsamling en konvensjon som definerte apartheid som en forbrytelse mot menneskeheten. På 1980-tallet innførte mange land økonomiske sanksjoner, og forbrukere, kunstnere og idrettsutøvere boikottet landet.
Myte: Det var boikotten fra utlandet som felte apartheid.
Fakta: Sanksjonene la press på regimet, samtidig som streiker, opprør i bydelene, en sterk fagbevegelse og økonomiske problemer bidro til å svekke apartheidstyret. Forskere diskuterer hvor stor betydning sanksjonene hadde sammenlignet med den indre motstanden og andre forhold.
Slutten på apartheid (1989–1994)
Midt på 1980-tallet svarte regimet på uroen med unntakstilstand, men opphevet samtidig passlovene. Da F.W. de Klerk ble leder for Nasjonalistpartiet og president i 1989, satte han i gang en rask kursendring. I februar 1990 ble forbudet mot ANC opphevet, og 11. februar ble Mandela løslatt. Apartheidlovene ble avskaffet en etter en, og partene forhandlet fram en ny grunnlov.
I april 1994 holdt Sør-Afrika sitt første valg med stemmerett for alle. ANC vant stort, og 10. mai 1994 ble Nelson Mandela innsatt som landets første svarte president. Fra 1996 hørte en sannhets- og forsoningskommisjon ledet av erkebiskop Desmond Tutu vitnemål om overgrep fra apartheidtiden.
Apartheid er avskaffet, men følgene er tydelige i Sør-Afrika i dag, med store forskjeller i inntekt, jordeierskap og levekår som fortsatt i stor grad følger de gamle rasegrensene. Flere artikler om det 20. århundrets historie finnes under verdenshistorie.
Kampen mot apartheid hadde bred støtte i Norge, fra kirken, fagbevegelsen og solidaritetsbevegelsen. Stortinget vedtok i 1986 forbud mot salg av norsk olje til Sør-Afrika og i 1987 en lov om økonomisk boikott av landet. Ifølge Stortingets dokumenter ble forbudene etter boikottloven opphevet med virkning fra 15. mars 1993, fordi regjeringen mente at sanksjonene hadde oppfylt sitt hovedformål og at partenes vilje til demokratiske forhandlinger burde oppmuntres. Enkelte andre sanksjoner bestod.
Tre ganger gikk Nobels fredspris, som deles ut i Oslo, til sørafrikanere i kampen mot apartheid: Albert Lutuli (prisen for 1960), Desmond Tutu (1984) og Nelson Mandela og F.W. de Klerk (1993).
- 1910Den sørafrikanske union opprettes
- 1912ANC grunnlegges
- 1948Nasjonalistpartiet vinner valget og innfører apartheid
- 1950Lov om befolkningsregistrering og bostedsloven
- 1960Sharpeville-massakren 21. mars; ANC forbys
- 1961Sør-Afrika blir republikk
- 1964Mandela dømt til livsvarig fengsel
- 1976Soweto-opprøret 16. juni
- 1986–1987Norge vedtar oljeforbud og økonomisk boikott
- 1990ANC lovliggjøres; Mandela løslatt 11. februar
- 1993Mandela og de Klerk får Nobels fredspris
- 1994Første frie valg i april; Mandela blir president 10. mai
Vanlige spørsmål
Hvor lenge varte apartheid?
Apartheid varte fra 1948, da Nasjonalistpartiet kom til makten, til det første frie valget i april 1994. Avviklingen av lovene startet i 1990.
Hva het Sør-Afrika før?
Fra 1910 til 1961 het landet Den sørafrikanske union og var en del av det britiske samveldet. I 1961 ble det republikk.
Hva kalles de hvite i Sør-Afrika?
De afrikaansspråklige etterkommerne av nederlandske, tyske og franske innvandrere kalles afrikanere eller boere. I tillegg finnes en engelskspråklig hvit befolkning.
Hva gjorde Norge mot apartheid?
Norge innførte forbud mot oljesalg til Sør-Afrika i 1986 og full økonomisk boikott i 1987. Boikotten ble opphevet i 1993.
Kilder
- Apartheid – Store norske leksikon
- June 16 Soweto Youth Uprising – South African History Online
- Innst. O. nr. 18 (1993–94) – Stortinget
Faktaene er sist kontrollert 2. oktober 2026.