Antikkens Hellas: demokrati, filosofi og bystater

Antikkens Hellas er den greske oldtiden fra omkring 800 f.Kr. til 30 f.Kr., da Egypt ble lagt under Roma. I hundrevis av selvstendige bystater skapte grekerne demokratiet i Athen, krigerstaten Sparta, filosofien og de olympiske lekene – en arv som fortsatt preger Europa.

Når var antikkens Hellas?

Antikkens Hellas regnes vanligvis fra omkring 800 f.Kr. til 30 f.Kr. Perioden deles i arkaisk tid (ca. 800–480 f.Kr.), klassisk tid (480–323 f.Kr.) og hellenistisk tid (323–30 f.Kr.). Den slutter da Egypt, det siste av de hellenistiske rikene, ble lagt under Romerriket. Før dette lå bronsealderens mykenske kultur, som gikk i oppløsning rundt 1200 f.Kr.

«Antikken» brukes ofte om både den greske og den romerske oldtiden sammen. Det er denne arven renessansen og opplysningstiden senere vendte tilbake til.

Bystatene: Hellas var ikke ett land

Antikkens Hellas var ingen samlet stat. Grekerne bodde i hundrevis av selvstendige bystater, på gresk poleis (entall polis). En polis var en by med omliggende landområder, men først og fremst et fellesskap av borgere som tok beslutninger sammen og forsvarte byen i krig. Kildene sier derfor gjerne «athenerne og spartanerne er i krig», ikke «Athen og Sparta».

Fra omkring 750 f.Kr. grunnla grekerne kolonier langs kystene fra dagens Spania i vest til Svartehavet i øst. Det de hadde felles, var språket, gudene, eposene til Homer og store fellesfester som de olympiske lekene. Styreformene varierte: noen bystater ble styrt av en liten rik elite (oligarki), andre av en enehersker (tyrann), og noen få fikk etter hvert demokrati.

Demokratiet i Athen

Athen innførte verdens første kjente direkte folkestyre. Etter en oppstand mot adelsstyret gjennomførte Kleisthenes reformer i 508–507 f.Kr. Han delte borgerne inn i ti nye fyler (distriktsgrupper) på tvers av de gamle slektsforbindelsene, og opprettet et råd på 500 menn trukket ut ved loddtrekning for ett år. Allerede rundt 594 f.Kr. hadde Solon avskaffet gjeldsslaveriet, slik at en athener ikke lenger kunne gjøres til slave av en annen.

Ifølge Store norske leksikon var folkeforsamlingen, ekklesia, det øverste organet. Der kunne alle voksne mannlige borgere møte og stemme over lover, krig, fred og allianser. De fleste offentlige verv ble fordelt ved loddtrekning, for at makten skulle ligge hos borgerne og ikke hos noen få rike og mektige. Etter hvert fikk borgerne godtgjørelse for vervene, slik at også fattige kunne delta.

Hvem fikk være med?

Demokratiet var begrenset. Bare voksne mannlige borgere hadde politiske rettigheter. Fra 451 f.Kr. var hovedregelen at begge foreldrene måtte være av athensk borgerfamilie. Kvinner, slaver, innflyttere (metoiker) og barn sto utenfor. NDLA anslår at disse gruppene til sammen utgjorde rundt 90 prosent av befolkningen; nøyaktige folketall fra antikken finnes ikke.

Athen hadde også ostrakisme, en ordning der folkeforsamlingen kunne stemme en politiker i landflyktighet i ti år hvis han ble sett på som en trussel mot folkestyret. Under Perikles, som var den ledende politikeren fra rundt 450 f.Kr. til sin død i 429 f.Kr., var Athen på høyden av sin makt. Demokratiet ble i praksis avskaffet av makedonerne i 322 f.Kr.

Sparta: krigerstaten

Sparta på Peloponnes var Athens motsats. Spartanerne erobret nabolandskapet Messenia og gjorde befolkningen til heloter, en slags statseide slaver som dyrket jorda. Ifølge Store norske leksikons artikkel om Spartas historie var det utnyttelsen av helotene som gjorde det mulig for alle spartanske borgere å vie seg helt til fellesskapet og krigstjenesten.

Guttene ble tatt fra familien som barn og oppdratt kollektivt til soldater. Sparta ble Hellas’ sterkeste landmakt, mens Athen ble den ledende sjømakten. De to var ikke alltid fiender: Sparta hjalp athenerne å kaste tyrannen i 510 f.Kr., og de kjempet sammen mot perserne.

Perserkrigene og peloponneserkrigen

I 499 f.Kr. gjorde de greske byene i Jonia, på kysten av dagens Tyrkia, opprør mot Perserriket, og Athen støttet dem. Perserkongene svarte med to invasjoner. Den første ble slått tilbake ved Marathon i 490 f.Kr. Den andre, under kong Xerxes, kom i 480 f.Kr.: spartanerne holdt passet ved Thermopylene før de ble nedkjempet, og samme år vant den greske flåten ved Salamis. Etter slaget ved Plataiai i 479 f.Kr. ble perserne fordrevet fra det greske fastlandet, men krigen fortsatte i Egeerhavet og det østlige Middelhavet.

Seieren ga Athen et sjøimperium gjennom Det deliske sjøforbund, en allianse som etter hvert ble et redskap for athensk makt. Rivaliseringen med Sparta endte i peloponneserkrigen (431–404 f.Kr.), som Athen tapte. Krigen svekket mange av de greske bystatene. I 338 f.Kr. beseiret kong Filip 2. av Makedonia Athen, Theben og deres allierte ved Chaironeia. Året etter anerkjente de fleste greske statene ham som sin krigsherre, men Sparta sto utenfor.

1. 776 f.Kr.
   Tradisjonelt år for de første olympiske lekene
2. ca. 750 f.Kr.
   Greske kolonier grunnlegges rundt Middelhavet
3. ca. 594 f.Kr.
   Solons reformer i Athen
4. 508–507 f.Kr.
   Kleisthenes innfører demokratiet
5. 490 f.Kr.
   Slaget ved Marathon
6. 480 f.Kr.
   Thermopylene og Salamis
7. 431–404 f.Kr.
   Peloponneserkrigen
8. 399 f.Kr.
   Sokrates dømmes til døden
9. 338 f.Kr.
   Filip 2. av Makedonia beseirer grekerne
10. 323 f.Kr.
    Aleksander den store dør
11. 30 f.Kr.
    Egypt blir romersk; hellenistisk tid slutt

Filosofene

Grekerne regnes som grunnleggerne av den vestlige filosofien. Den eldste kjente, Thales fra Milet, mente at vann var alle tings opphav. Han og etterfølgerne søkte naturlige forklaringer på verden framfor tradisjonelle fortellinger om gudenes handlinger.

I Athen stilte Sokrates spørsmål ved det folk tok for gitt. Han skrev ingenting selv og er kjent gjennom eleven Platon. I 399 f.Kr. ble han dømt til døden for å ha forledet ungdommen og ikke tro på byens guder. Platon grunnla Akademiet i Athen og skrev blant annet Staten, om hva rettferdighet er. Hans elev Aristoteles skrev om nesten alle fagfelt i samtiden, fra biologi til etikk og politikk, og var en tid lærer for den unge Aleksander den store.

Her fikk den greske historieskrivingen sitt gjennombrudd, men skriftlige framstillinger av fortiden fantes tidligere blant annet i Mesopotamia. Herodot skrev om perserkrigene og Thukydid om peloponneserkrigen, og Thukydid regnes som en av de første som vurderte kildene sine kritisk, en tankegang som fortsatt ligger til grunn for kildekritikk i historiefaget.

De olympiske lekene i antikken

De olympiske lekene ble holdt hvert fjerde år i helligdommen Olympia på Peloponnes, til ære for guden Zevs. En liste over seierherrer setter de første lekene til 776 f.Kr., men Store norske leksikon påpeker at mye tyder på at de er enda eldre. Lekene begynte med et kort løp og ble utvidet med blant annet bryting, boksing, femkamp og hesteveddeløp.

De greske gudene på Olympen har overlevd religionen som dyrket dem. Zevs, Athene og Poseidon dukker stadig opp i filmer, dataspill og til og med på spilleautomater som Gates of Olympus.

Opprinnelig var deltakelsen forbeholdt frie greske menn; senere fikk også romerske borgere delta. Kvinner kunne ikke konkurrere som utøvere, men kunne bli anerkjent som seierherrer som eiere av hester og vognspann. Seierherren fikk en krans av kvister fra et hellig oliventre, men ble feiret med statuer og privilegier hjemme. Tradisjonelt settes slutten til 393 e.Kr. og knyttes til keiser Theodosius 1.s tiltak mot hedensk religionsutøvelse. Det nøyaktige sluttåret er usikkert, og forskning tyder på at lekene fortsatte inn på 400-tallet.

Arven etter antikkens Hellas

Etter Aleksanders erobringer spredte gresk språk og kultur seg helt til Egypt og Mesopotamia. Romerriket overtok mye av den greske kulturen, og gjennom romerne ble den videreført til middelalderen og renessansen. Ord som demokrati, politikk, filosofi og historie kommer fra gresk.

Greske tempelsøyler finnes igjen i bygninger over hele Europa, og de moderne olympiske lekene ble startet i 1896 med antikken som forbilde. I Norge har Kulturhistorisk museum i Oslo en antikksamling med blant annet gjenstander fra antikkens Hellas. Flere sider om oldtiden og senere epoker finnes i oversikten over verdenshistorien.