Korstogene (1096–1291): hvorfor, hvordan og hva de førte til

Korstogene var kristne krigstog som paven oppfordret til, først og fremst for å erobre og holde Jerusalem og Det hellige land. Det første korstoget ble utropt i 1095 og tok Jerusalem i 1099; korstogstiden regnes vanligvis til 1291, da korsfarernes siste store by, Akko, falt. Norges kong Sigurd Jorsalfare var den første europeiske kongen som dro på korstog.

Hva var korstogene?

Et korstog var et krigstog som paven hadde godkjent og oppfordret til. De som deltok, sydde et kors på klærne og avla et løfte, og til gjengjeld lovet kirken dem avlat, altså tilgivelse for straffen for syndene deres. Det viktigste målet var Jerusalem og de hellige stedene der Jesus ifølge Bibelen hadde levd. Senere i middelalderen var det hundreårskrigen mellom England og Frankrike som preget Vest-Europa, der Jeanne d’Arc ble en fransk nasjonalhelt.

Ifølge Store norske leksikon regnes korstogstiden tradisjonelt fra 1095, da pave Urban 2. utropte det første korstoget, til 1291, da korsfarerstatene i Det hellige land gikk under. Korstogstanken levde likevel videre i Spania, i Baltikum og i krigene mot Det osmanske riket i flere hundre år.

Hvorfor startet korstogene?

Den direkte foranledningen var en bønn om hjelp fra den bysantinske keiseren Alexios 1. Komnenos. Det bysantinske riket var presset av de muslimske seldsjukkene, som hadde tatt store deler av Lilleasia. På et kirkemøte i Clermont i Frankrike i november 1095 holdt Urban 2. en preken der han oppfordret vestlige riddere til å hjelpe de kristne i øst og befri Jerusalem.

Bak oppropet lå flere motiver:

• Religion: Pilegrimsferd, bot for synder og ønsket om å kontrollere de hellige stedene.
• Pavemakt: Paven ønsket å styrke sin stilling som leder for den vestlige kristenheten, rundt fire tiår etter bruddet med østkirken i 1054.
• Jord og ære: Noen adelsmenn så muligheter for nye landområder og økt prestisje, men forskning støtter ikke forestillingen om at korsfarerne særlig var yngre sønner uten arv.
• Handel: Italienske byer som Venezia og Genova tjente på transport og nye handelsruter.

De viktigste korstogene

Nummereringen av korstogene ble først vanlig på 1600-tallet, og historikere er uenige om hvor mange det var. Tabellen viser de korstogene som oftest nevnes.

Det første korstoget

Det første korstoget nådde hovedmålet om å erobre Jerusalem. Under Fredrik 2.s korstog kom byen igjen under kristent styre i 1229, denne gangen gjennom en avtale. Før hærene av riddere kom i gang, dro store, dårlig organiserte flokker østover. På veien gjennom Rhinlandet i 1096 drepte deler av dem jøder i byer som Worms og Mainz. De ridderhærene som kom fram, tok Antiokia i 1098 og nådde Jerusalem i juni 1099. Byen ble stormet 15. juli 1099, og korsfarerne drepte en stor del av innbyggerne, både muslimer og jøder.

Under og etter det første korstoget vokste fire korsfarerstater fram: grevskapet Edessa og fyrstedømmet Antiokia i 1098, kongedømmet Jerusalem i 1099 og grevskapet Tripoli tidlig på 1100-tallet, med erobringen av byen Tripoli i 1109. Ridderordener som tempelridderne og johannittene fikk viktige oppgaver i forsvaret av korsfarerstatene, og ridderne avla religiøse løfter. Johannittene hadde sitt utspring i et hospital for pilegrimer som eksisterte før det første korstoget.

Saladin og tapet av Jerusalem

Den muslimske lederen Saladin samlet Egypt og Syria under seg og slo korsfarerne ved Hattin i 1187. Samme år overga Jerusalem seg. Det tredje korstoget, med blant andre den engelske kongen Rikard Løvehjerte, gjenvant kystbyer som Akko, men ikke Jerusalem.

Det fjerde korstoget

Det fjerde korstoget viser hvor langt korstogene kunne komme fra det opprinnelige målet. Korsfarerne skyldte Venezia penger for skipstransport, ble trukket inn i en bysantinsk tronstrid og endte med å plyndre Konstantinopel i 1204. Dette forsterket bruddet mellom den katolske og den ortodokse kirken.

Sigurd Jorsalfare: Norges korstog

Norge kom med i korstogene tidlig. Kong Sigurd Magnusson, som styrte sammen med brødrene Øystein og Olav, dro trolig høsten 1108 med en stor flåte, men avreisen dateres også til 1107. Sagaene sier 60 skip, og den franske krønikeskriveren Fulcher av Chartres bekrefter tallet. Hvor mange menn som var med, er usikkert; anslagene ligger på 3 000–5 000 eller mer.

Flåten overvintret i England, kjempet mot muslimske styrker i Portugal og på Balearene, og nådde Palestina i 1110. Kong Balduin 1. av Jerusalem tok imot Sigurd, og nordmennene var med på å erobre byen Sidon i Libanon. Ifølge Store norske leksikon var Sigurd den første europeiske kongen som deltok i et korstog. Han reiste hjem over Konstantinopel og over land gjennom Europa og var tilbake i Norge i 1111. Ifølge Snorre fikk han en flis av Kristi kors, som ble plassert i Konghelle.

Tilnavnet Jorsalfare betyr «han som reiste til Jorsal», det norrøne navnet på Jerusalem. Sigurd døde i 1130, og hans død regnes som starten på borgerkrigstiden. Korstoget viser også at Norge, bare et par generasjoner etter kristningen, var en del av den katolske kristenheten. Ferden er beskrevet i Snorres sagaer, men sagaenes tall og detaljer må leses kritisk, slik det forklares i artikkelen om kildekritikk.

Hvordan endte korstogene?

Korsfarerstatene ble gradvis mindre. Mamelukkene i Egypt tok den ene byen etter den andre, og i 1291 falt Akko. I løpet av 1291 mistet korsfarerne også de øvrige besittelsene på fastlandet i Det hellige land, men de forsøkte fortsatt å vinne områdene tilbake. Tempelridderordenen ble oppløst av pave Clemens 5. i 1312 etter press fra den franske kongen Filip 4.

Følgene av korstogene

Korstogene ga ikke kristne varig kontroll over Jerusalem, men de fikk andre følger:

• Forholdet mellom kristne og muslimer, og mellom den vestlige og østlige kirken, ble mer fiendtlig.
• Jødiske samfunn i Europa ble angrepet flere ganger i forbindelse med korstogene.
• Pavens makt og avlatssystemet vokste, noe som senere ble et hovedpunkt i kritikken fra Martin Luther.
• Italienske handelsbyer ble rikere, og kontakten med Midtøsten økte handel med krydder, silke og kunnskap.

Begrepet korstog brukes fortsatt i politisk språk, og i Midtøsten blir korstogene ofte husket som vestlig angrep. Det gjør dem til en del av historien som fortsatt brukes og tolkes forskjellig.