Jernalderen i Norge: periodene, livet og veien til vikingtiden

Jernalderen i Norge varte fra ca. 500 f.Kr. til ca. 1050 e.Kr. Perioden deles i eldre og yngre jernalder, og vikingtiden er den siste delen. Jern til redskaper og våpen, gårdsbosetning og kontakt med Europa preget utviklingen.

Når var jernalderen i Norge?

Jernalderen kom etter bronsealderen og strakte seg over omtrent 1 550 år. Navnet viser til at jern ble et viktig materiale i våpen og redskaper. Overgangen var gradvis, ikke et brått skifte der bronse straks forsvant.

I den vanlige inndelingen av jernalderen går skillet mellom eldre og yngre jernalder ved ca. 550 e.Kr. Disse hovedperiodene deles videre i fem mindre perioder. Jernalderen er dermed en lang del av Norges forhistorie, ikke bare tiden rett før vikingene.

Årstallene er omtrentlige grenser. SNLs oversikter bruker 400 som start på folkevandringstiden, mens fagartikkelen om folkevandringstiden legger overgangen til ca. 375. Tabellen følger den arkeologiske inndelingen med vikingtid fra ca. 800; angrepet på Lindisfarne i 793 brukes som tradisjonelt startpunkt.

Jernutvinning: råstoff fra norske myrer

Jernet kunne fremstilles av myrmalm, jernholdige avsetninger som dannes i myrer og våtmark. Denne utvinningen kalles jernvinne. De eldste daterte norske anleggene tilhører førromersk jernalder, altså tiden før vår tidsregnings begynnelse.

Malmen ble samlet inn og røstet, det vil si varmebehandlet, før den gikk i ovnen. Med kontrollert lufttilførsel ble jernet til en seig masse som kunne skilles fra flytende slagg, avfallsstoffene fra prosessen. Jernet ble altså ikke tappet ut som flytende metall.

Produksjonen krevde kunnskap og organisering. I Trøndelag var jernutvinningen omkring 200 e.Kr. langt større enn det lokale behovet. Jern var dermed ikke bare et råstoff for egen gård, men også en vare som kunne omsettes.

Teknologien forandret seg. Frem til ca. 600 samlet mange ovner slagget i en grop; senere kunne slagget tappes ut. Produksjonen ser likevel ut til å ha gått tilbake etter ca. 600, før den tok seg opp igjen fra 900-tallet, blant annet i Telemark og Setesdal.

Gården var sentrum i hverdagen

Godt bevarte gårdsanlegg, særlig i Rogaland, viser bolighus, fjøs, brønner og veifar. Gjerder skilte innmark fra utmark: innmark var den dyrkede og inngjerdede delen av gården, mens utmark omfattet blant annet beiteområder utenfor. En geil, en inngjerdet fegate, ledet husdyrene mellom gården og utmarka.

På disse gårdsanleggene fra jernalderen finnes også rydningsrøyser og åkerreiner. Rydningsrøyser er stein som ble samlet da jorda ble ryddet; åkerreiner er kanter eller terrasser etter dyrking. Sammen viser sporene hvordan arbeid gjennom generasjoner formet landskapet.

Funnene viser også dyktige håndverkere. I Rogaland ble det laget store spenner, gullsmykker og særpreget keramikk. Innførte glass- og bronsekar viser at lokale produkter eksisterte side om side med varer utenfra.

Romertid: handel og gravhauger

I romertiden kom bronsekjeler, glass og våpen nordover fra Romerriket. Slike gjenstander i norske graver viser forbindelser med samfunn langt utenfor Skandinavia.

Gravene ble mer synlige og fikk rikere gravgods, altså gjenstander lagt ned sammen med den døde. Hauger og røyser markerte mange begravelser. Forskjeller mellom enkle og rikt utstyrte graver tyder på ulikheter i makt og rikdom.

En gravhaug forteller likevel ikke alene hvem den døde var. Gravskikken avgjør også hva som er bevart: en enkel kremasjonsgrav etterlater andre spor enn en stor haug med våpen og smykker.

Runer: skrift før vikingtiden

Runene var i bruk i eldre jernalder, lenge før de kjente vikingferdene. I Rogaland finnes eldre runeinnskrifter på blant annet bein, spenner og gullbrakteater, små pregede gullsmykker. Fra vikingtiden dominerer runesteinene blant områdets runeinnskrifter.

Runefunnene er derfor ikke bare rester etter vikingenes verden. De gir også korte, skriftlige spor fra århundrene før vikingtiden.

Folkevandringstiden og krisen på 500-tallet

Folkevandringstiden fikk navnet sitt etter folkeforflytninger og konflikter i Europa. I Norge avsluttes perioden med tydelige endringer rundt midten av 500-tallet. Gårder ble forlatt på Jæren, Lista og i indre Agder, og viktige jernvinneanlegg og fangstsystemer på det indre Østlandet gikk ut av bruk.

Pollenundersøkelser viser tilbakegang i dyrking og beiting enkelte steder. Vulkanutbrudd fra 536 og påfølgende nedkjøling er en viktig del av forklaringen på krisen. Pest og endringer i maktforhold og handelsveier kan også ha bidratt, men betydningen for ulike norske områder er ikke fullt avklart.

De store endringene gjør ca. 550 til et viktig periodeskille. Det betyr ikke at alle gårder ble forlatt, eller at utviklingen var lik over hele landet.

Merovingertiden: mellom krisen og vikingferdene

Merovingertiden, ca. 550–800, er oppkalt etter merovingerne, en frankisk herskerslekt. Navnet på perioden betyr ikke at denne slekten styrte Norge.

Gravritualer, språk, stil og våpenutstyr forandret seg. Funn fra den tidlige delen har trekk som peker tilbake mot folkevandringstiden, mens yngre funn peker frem mot vikingtiden. Merovingertiden var dermed en overgangsperiode, ikke et tomrom mellom to bedre kjente epoker.

Tidslinje for jernalderen

1. Ca. 500 f.Kr.
   Jernalderen begynner i Norge.
2. Før tidsregningens begynnelse
   De eldste daterte norske jernvinneanleggene er i drift.
3. Omkring tidsregningens begynnelse
   Romersk jernalder begynner.
4. Ca. 200 e.Kr.
   Jernproduksjonen i Trøndelag overgår det lokale behovet.
5. Ca. 375–400
   Overgangen til folkevandringstiden.
6. Ca. 550
   Yngre jernalder og merovingertiden begynner.
7. 793
   Angrepet på Lindisfarne blir tradisjonelt startpunkt for vikingtiden.
8. 900-tallet
   Jernproduksjonen tar seg opp igjen.
9. Ca. 1050
   Vanlig arkeologisk sluttpunkt for jernalderen i Norge.

Vikingtiden var den siste delen av jernalderen

I jernalderens siste århundrer gjorde sjødyktige vikingskip med seil lange handels-, bosettings- og krigsferder mulig. Vikingtiden bygde samtidig videre på gårdene, håndverket og forbindelsene som var utviklet tidligere.

Med kristningen av Norge forsvant gravskikken med gjenstander i gravene. Rundt 1050 settes derfor ofte slutten på jernalderen arkeologisk. Den historiske vikingtiden kan derimot føres frem til 1066; grensene avhenger av hvilke endringer periodeinndelingen skal fremheve.