De første menneskene i Norge: når kom de, og hvorfra?

De første menneskene i Norge kom mot slutten av istiden eller i tiden like etter, for omtrent 11 000–12 000 år siden. De var jegere, fiskere og sankere som tok i bruk kysten. Arkeologiske funn og DNA fra senere skjeletter peker mot innvandring både fra sør og fra nordøst, men den første ankomsten kan ikke tidfestes til ett bestemt år.

Når kom de første menneskene til Norge?

Det korte svaret er for omtrent 11 000–12 000 år siden. Det mer presise svaret avhenger av hvilke funn og dateringsmetoder som legges til grunn. Ingen kjent boplass kan fortelle nøyaktig når det første mennesket satte foten på det som i dag er norsk jord.

Pauler 1 og 2 ved Larvik er blant de eldste kjente boplassene. De er inntil 11 800 år gamle, ifølge Store norske leksikon. Galta 3 på Rennesøy kan ha en eldste bruksfase rundt 10 000 f.Kr., men denne dateringen er mindre sikker.

Arkeologen Håkon Glørstad daterte derimot den eldste bosetningen til omkring 9200–9000 f.Kr. med utgangspunkt i radiokarbondateringer i en gjennomgang fra 2013. Radiokarbondatering måler radioaktivt karbon i organisk materiale, for eksempel trekull. Anslagene er ikke identiske, og bør ikke presses sammen til ett sikkert ankomstår.

Den første bosetningen hører til begynnelsen av eldre steinalder i Norge. Den må også skilles fra de eldste bevarte menneskelevningene, som er betydelig yngre enn de første boplassene.

Hvor kom de første nordmennene fra?

En viktig innvandringsvei gikk fra Sør-Skandinavia via den svenske vestkysten til området rundt Oslofjorden. Likheter mellom de tidligste steinredskapene i Norge og redskaper lenger sør knytter bosetningen til et større nordeuropeisk område.

Ved avslutningen av den siste istiden lå en isbarriere mellom Bohuslän og resten av norskekysten. Glørstads gjennomgang knytter innvandringen sørfra til at denne barrieren forsvant. Det var altså ikke nødvendig at hele landet var isfritt før mennesker kunne leve her.

En annen innvandringsvei gikk fra nordøst til Nord-Skandinavia. DNA-funn støtter en modell der grupper fra sør og nordøst etter hvert møttes og fikk etterkommere sammen. Den nøyaktige reiseruten til hver gruppe er likevel ikke kjent.

En mulig overfart fra det daværende fastlandet i Nordsjøen til Sørvestlandet er også foreslått. Denne ruten er mer usikker: Glørstad vurderte avstanden over Norskerenna som trolig for stor for datidens båttrafikk.

Fosnakulturen og komsakulturen

Fosna: tidlige kystboplasser

Fosnakulturen er en betegnelse for tidlige fangst- og sankersamfunn i Norge. Navnet kommer fra Fosna, det gamle navnet på Kristiansund, og funnene ble påvist av Anders Nummedal. Hovedutbredelsen ligger langs kysten fra Rogaland til Nordland, men også funn i Østfold er knyttet til Fosna.

Flint var et viktig råstoff. Menneskene laget blant annet økser og pilspisser, og etterlot både ferdige redskaper og avfall fra tilhuggingen. Slike funn gjør det mulig å sammenligne redskapstradisjoner mellom boplasser.

Komsa: funn i Finnmark og på Kola

Komsakulturen betegner funn fra eldre steinalder i Finnmark og på Kolahalvøya. Nummedal påviste de første funnene i 1925, og navnet kommer fra Komsafjellet i Alta.

De eldste åpne boplassene ligger på ytterkysten, der fiske og sjøfangst må ha vært viktige. Funnene varierer både geografisk og over tid. Komsa bør derfor ikke fremstilles som ett ensartet samfunn som var uforandret gjennom hele steinalderen.

Hvordan levde de?

De første innbyggerne levde av jakt, fangst, fiske og innsamling av ville matplanter. De dyrket ikke jorden slik senere steinalderbønder gjorde. Boplassenes plassering viser hvor viktig tilgangen til sjøen var.

Høgnipen i Østfold gir et konkret innblikk i denne levemåten. Boplassene tolkes som kortvarige oppholdssteder for små grupper som brukte båt og utnyttet havets ressurser. Rundt ildstedene ligger flintredskaper og avslag etter redskapsproduksjon.

Funnene viser også at ødelagte redskaper ble bearbeidet på nytt før gruppene reiste videre. Dette var mennesker med inngående kjennskap til råstoffene og omgivelsene, ikke bare folk som tilfeldig vandret gjennom landskapet.

Hvor finnes de eldste sporene?

En boplass og et skjelettfunn forteller forskjellige ting. Boplassen viser hvor mennesker oppholdt seg og arbeidet; skjelettet kan gi opplysninger om et bestemt menneskes alder, kosthold og genetiske avstamning.

Hvorfor ligger kystboplasser langt fra sjøen?

Innlandsisen presset jordskorpen ned. Da isen smeltet, begynte landet å heve seg igjen. Mange gamle strandboplasser ligger derfor høyt over dagens havnivå.

Ved Høgnipen ligger boplassene omkring 150–160 meter over havet. Høyden kan brukes til å anslå alder dersom den lokale utviklingen av strandlinjen er kjent. Men strandlinjedatering har feilmarginer, særlig der landet hevet seg raskt.

Søgne-kvinnen og DNA-forskningen

I 1994 ble en menneskehodeskalle funnet under vann ved Hummervikholmen i Søgne. Senere undersøkelser avdekket flere knokler. Søgne-funnet omfatter minst tre og kanskje fem mennesker, og levningene er rundt 9 500 år gamle.

Den best bevarte hodeskallen tilhørte en kvinne som var omtrent 35–40 år da hun døde. Hun kalles Søgne-kvinnen. Analyser av knoklenes kjemiske sammensetning viser at maten til menneskene fra funnstedet i stor grad kom fra havet.

En DNA-studie publisert i PLOS Biology i 2018 undersøkte sju steinaldermennesker fra Skandinavia, blant dem to fra Hummervikholmen. Resultatene viste genetisk avstamning fra både vestlige og østlige europeiske jeger- og sankergrupper.

Forskerne foreslo først innvandring fra sør, deretter fra nordøst langs den isfrie norske atlanterhavskysten. Dette er en modell som forener genetiske og arkeologiske funn, ikke et kart over dokumenterte enkeltreiser.

De undersøkte menneskene levde senere enn pionerene på de aller eldste boplassene. DNA-et deres kan derfor ikke uten videre beskrive alle som først kom til Norge. Dette skillet mellom et funn og hvor langt det kan generaliseres, er viktig i kildekritikk i historie.

De tidligste innbyggernes språk og egne identiteter er ukjente. I Norges forhistorie begynner fortellingen derfor med sporene etter det de gjorde: steder de oppholdt seg, redskaper de laget og ressurser de levde av.