Istiden i Norge: når isen smeltet og formet landet

Siste istid i Norge begynte for rundt 120 000 år siden og sluttet for ca. 11 700 år siden. På det meste dekket en opptil 3 000 meter tykk brekappe landet, men den smeltet ikke bort overalt samtidig. Først for ca. 9 500 år siden var den store brekappen over Norge helt borte.

Hva er en istid?

En istid er en lang klimaperiode der store isbreer dekker omfattende landområder. Mellom istidene ligger varmere perioder, kalt mellomistider, da breene blir mindre. Norge har vært gjennom mange slike vekslinger i løpet av de siste 2,6 millioner årene.

En bre dannes når mer snø blir liggende igjen enn det smelter bort. Etter hvert presses snøen sammen til is, og ismassen begynner å bevege seg under sin egen tyngde. Kjølige somre er derfor særlig viktige: Snøen må overleve sommeren for at breen skal vokse.

Langsomme endringer i jordas bane og jordaksens retning og helning endrer hvordan solinnstrålingen fordeles. Disse variasjonene kalles Milanković-sykluser og har bidratt til vekslingen mellom istider og mellomistider. Isen danner det naturhistoriske bakteppet for Norges forhistorie.

Når var siste istid i Norge?

Siste istid kalles weichsel i Nord-Europa. Store norske leksikon daterer siste istid i Norge til omtrent 117 000–11 600 år siden, mens Norges geologiske undersøkelse bruker ca. 120 000–11 700 år siden. Tallene er avrundede, og sluttidspunktet må skilles fra tidspunktet da isen faktisk forsvant fra hvert enkelt sted.

Isdekket vokste og minket gjennom perioden; Norge lå ikke under en like stor bre hele tiden. For ca. 20 000 år siden nådde brekappen sin største utbredelse. Den strakte seg da utover norskekysten og langt inn over Nord-Europa.

Det globale maksimumet for siste istid dateres til omtrent 26 000–19 000 år siden. Uttrykket «for 20 000 år siden» er dermed en nyttig forenkling, ikke én bestemt dato da alle verdens breer samtidig var størst.

Hva betyr «år før nåtid» og BP?

Geologiske og arkeologiske dateringer kan bruke BP, «før nåtid», med 1950 som fast referanseår. Ukalibrerte radiokarbonår er ikke det samme som kalenderår; kalibrering korrigerer dateringen for variasjoner i atmosfærens innhold av radioaktivt karbon.

Her brukes avrundede aldersangivelser, ikke eksakte BP-dateringer. Slutten på siste istid ligger omtrent ved 9 700 f.Kr. Det er derfor misvisende å trekke alle oppgitte aldre direkte fra publiseringsåret.

Når smeltet isen i Norge?

Avsmeltingen foregikk over flere tusen år. Brefronten trakk seg tilbake fra havområdene og kysten, mens det fremdeles lå mye is i innlandet. Mildere perioder ble avbrutt av nye kuldeperioder og lokale fremstøt.

For rundt 14 700 år siden innledet en markant oppvarming perioden bølling. Breene trakk seg tilbake, og forholdene langs norskekysten ble mildere. Men utviklingen gikk ikke rett fra kulde til varme.

Omtrent 12 800–11 600 år siden kom kuldeperioden yngre dryas. Isen vokste igjen flere steder. Overgangen til holocen, vår nåværende mellomistid, markerte slutten på istiden som klimaperiode, selv om store områder fortsatt var isdekte.

Tidslinje for siste istid og avsmeltingen

1. Ca. 120 000 år siden
   Siste istid begynner; SNL bruker omtrent 117 000 år.
2. 26 000–19 000 år siden
   Perioden som kalles siste istids maksimum.
3. Ca. 20 000 år siden
   Brekappen over Norge er på sitt største.
4. Ca. 14 700 år siden
   Oppvarmingen i bølling gir mildere forhold.
5. Ca. 12 800–11 600 år siden
   Yngre dryas: kaldere klima og nye brefremstøt.
6. Ca. 11 700 år siden
   Holocen begynner; siste istid regnes som avsluttet.
7. Ca. 11 400 år siden
   Isen har senest trukket seg tilbake fra Tautra-trinnet i Trøndelag.
8. Ca. 9 500 år siden
   Den store brekappen over Norge er borte.
9. Ca. 7 500 år siden
   Norge er trolig helt eller nesten uten lokale breer.

Spor etter istiden: fjorder, daler og morener

Breene både gravde i berggrunnen og la igjen materiale. Erosjon betyr nedsliting og fjerning av stein og jord. Stein som satt fast under den bevegelige isen, skurte underlaget, mens breen også kunne rive løs blokker.

Gjennom gjentatte istider ble eldre daler utvidet og fordypet. Sognefjorden og Gudbrandsdalen er eksempler på store dalformer preget av breerosjon. Fjordene er ikke resultatet av bare den siste istiden.

U-daler har en bredere bunn og brattere sider enn typiske V-daler gravd ut av elver. På bergflater finnes skuringsstriper som viser isens bevegelsesretning. Flyttblokker er store steiner som breen fraktet og etterlot et annet sted.

Morene er materiale avsatt direkte av en bre, ofte en blanding av leire, sand, grus og stein. Smeltevann sorterte derimot materialet og bygde opp sand- og grusavsetninger. Mange norske løsmasser og landformer stammer fra disse prosessene.

Raet viser hvor iskanten lå

Raet er en markant rygg av avsetninger langs en tidligere iskant, særlig kjent fra Østfold og Vestfold. Det hører sammen med brefremstøtene i yngre dryas. Når brefronten ble liggende i et område, kunne store mengder materiale hope seg opp langs kanten.

Tilsvarende israndavsetninger finnes andre steder i landet. I Trøndelag bygde breen opp Tautra-trinnet i Trondheimsfjorden. Undersøkelser ved Leksvik daterer fremstøtet dit til rundt 12 100 år siden og tilbaketrekningen til senest rundt 11 400 år siden. Det viser at isen reagerte ulikt fra region til region.

Landhevning: da gammel havbunn ble tørt land

Vekten av innlandsisen presset landet ned. Da isen minket, begynte jordskorpa å heve seg igjen. Denne prosessen kalles landhevning.

Samtidig steg verdenshavene fordi vann som hadde vært bundet i landis, rant tilbake til havet. Den lokale strandlinjen ble derfor bestemt av både landets bevegelse og havets nivå. Mange steder i Norge hevet landet seg mer enn havet steg, slik at gammel havbunn ble tørt land.

Det høyeste nivået havet nådde på et sted etter istiden, kalles marin grense. Under denne grensen kan det finnes leire avsatt i sjøen. Slike avsetninger er en viktig del av naturgrunnlaget for bosetning og jordbruk i Norges historie.

Et isfritt landskap ga plass til mennesker

Planter og dyr tok i bruk områdene som ble isfrie. Langs kysten ga havet og landdyrene livsgrunnlag for jegere, fiskere og sankere. Menneskene trengte ikke vente til hele innlandet var uten is.

De tidligste kjente sporene etter bosetning i Norge dateres til omtrent 10 000–9 000 f.Kr. De første menneskene i Norge slo seg ned langs kysten, mens avsmeltingen fortsatt pågikk andre steder.

Med bosetningen begynte steinalderen i Norge. Boplassene lå i et landskap med andre strandlinjer enn dagens, og landhevningen har senere flyttet mange av dem langt opp fra sjøen.